Det vi ikke har godt av å vite noe om

«I et demokrati trenger man ikke at alle til enhver tid er inne i bildet». Hvem som passer inn «i bildet» når det gjelder GATS – det avgjør UD.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Slik må en forstå statssekretær i UD, Elsbeth Tronstad, etter et oppsiktsvekkende intervju i Nationen 19. nov. Der ville journalisten, Thomas Vermes, vite hvorfor Bondevik-regjeringen er mindre åpen enn EU om hva som skjer i forhandlingene om GATS, handelen med tjenester på tvers av grenser.

Våre «offensive interesser»

I juni satte Norge fram krav overfor 51 land om at de måtte åpne tjenestemarkedene sine for norske selskap. Det er hemmelig hvilke krav Norge har stilt og hvilke land vi stiller krav til.

Det vi har fått vite, er at Norge har «offensive interesser» innen skipsfart, energitjenester, telekommunikasjon, arkitekt-, ingeniør- og datatjenester, finanstjenester, lufttransport, utdanningstjenester og miljøtjenester (vannforsyning, avfallshåndtering, renovasjon m.m.).

Ikke hemmelig for alle

De konkrete krava er ikke hemmelige for alle. Ifølge UD er de norske krava forberedt i møter med «30 bransjesammenslutninger, interesseorganisasjoner og andre organisasjoner innenfor nærings- og arbeidslivet». Men ingen andre får vite noe. Regjeringen stiller krav til andre land uten at Stortinget har fått diskutere det, uten noen som helst offentlig debatt. Da er det noe annet med næringslivet, særlig de delene av næringslivet som står for det som på UD-språket kalles våre «offensive interesser».

– Ikke bare bedrifter…

Norge har tatt imot tilsvarende krav fra andre land, og regjeringen må svare på disse krava innen utløpet av mars. Fortsatt vil ikke regjeringen snakke med noen andre enn med det den kaller «berørte parter», og det er i følge statssekretær Elsbeth Tronstad bedrifter og bransjeorganisasjoner. Ingen andre.

Når Nationen spør om en må være direktør i Statoil for å få vite noe, er svaret til å få forstand av: «Vi har lagt det opp sånn at ikke bare bedrifter, men også bransjeorganisasjoner blir orientert. (…) Det viktige for oss er at vi har kontakt med de partene som er berørt i Norge.»

Når konserndirektøren blir statssekretær

Og når Nationen spør om det i et demokrati kanskje også fins andre interesser, trer den tidligere konserndirektøren i ABB enda tydeligere fram: «I demokratiets navn har vi en veldig åpen linje til bedriftene. I et demokrati trenger man ikke at alle til enhver tid er inne i bildet.»

Overfor Nationen fastslo statssekretær Tronstad at regjeringen heller ikke har tenkt å lage et sammendrag av de krava som andre land har stilt Norge. Det har EU nylig gjort, etter hardt press fra partier og organisasjoner i en rekke EU-land. Sammendraget på seksti sider går detaljert i gjennom de krava som EU har mottatt fra andre land. Det forteller ikke hvilke land som har stilt krav, men det gir en god oversikt over hvilke krav som er stilt på hvilke tjenesteområder.

På vikende front

På den store globaliseringskonferansen sist helg var statssekretær Tronstad på vikende front. Hun lovte at et sammendrag av de krav Norge har mottatt, likevel skulle offentliggjøres. Men hva med de krav Norge har stilt andre land? Der ga statssekretæren ingen åpning.

Derimot gjorde hun det klinkende klart hva Norge står for i forhandlingene i GATS og i andre WTO-sammenhenger: Vi slåss for våre interesser, så får andre slåss for sine. Handelsforhandlinger kan ikke foregå på annen måte. Siden sluttresultatet blir stadig bedre markedsadgang i alle retninger, er vi alle tjent med det som foregår.

Ingen balanse

Men fri konkurranse mellom sterke og svake økonomier har aldri vært kamp på like vilkår. I u-land kan økt norsk markedsadgang rive overende det som kunne gjøres for å bygge opp et nasjonalt og lokalt næringsgrunnlag på strategisk viktige områder. I uttrykket «offensive interesser» ligger det nettopp at vi har noen næringer som er sterke nok til vinne markedsandeler fra andre – hvis de slipper til.

Mange u-land er dessuten i tvangssituasjoner der de ikke kan velge fritt: de tvinges stadig til å tenke kortsiktig: Det kan framstå som langt viktigere å selge litt mer mat og mer tekstiler til Europa og Nord-Amerika – nå og til neste år – enn å skjerme en tjenesteytende næring som nesten ikke har kommet i gang.

Den norske dobbeltmoralen

Mange u-land er dessuten på desperat jakt etter utenlandsk valuta. De har stor gjeld de ikke klarer å betjene, og de har bruk for å kjøpe mer enn de klarer å selge. Da kan kortsiktig gevinst telle mer enn det som er mest skjebnesvangert ved GATS: det at et land som har åpna en tjenesteytende næring for utenlandsk konkurranse, aldri kan omgjøre et slikt vedtak – så lenge landet er medlem av WTO.

Når Norge sammen med alle rike land stiller sine offensive krav, betyr det at u-land ikke skal få gjøre det vi sjøl gjorde i mer enn hundre år for å omdanne et samfunn fra primærnæring til industri og tjenesteyting: Så godt som alle næringer av betydning for utviklingen av norsk økonomi var i de avgjørende periodene skjerma mot konkurranse fra utlandet. Viktige næringer ble bygd opp i ly av konsesjonsordninger som sikra norsk kontroll med utviklingen.

Denne kyniske dobbeltmoralen er dessverre varemerke for norske forhandlere i GATS-forhandlingene som i andre WTO-sammenhenger.

Krav om dramatisk utvidelse

I forhandlingene om GATS ligger i prinsippet enhver tenkbar tjeneste på forhandlingsbordet. Målet er at statene skal utvide de gjensidige forpliktelsene til å gi hverandre friest mulig markedsadgang. Det skal dessuten forhandles om å begrense offentlige reguleringer, om å begrense bruken av subsidier, om å begrense bruken av sikkerhetsklausuler (klausuler som gir adgang til å skjerme noen markeder midlertidig i krisesituasjoner), og om å øke konkurransen om offentlige innkjøp og anbud.

EU vil ha en dramatisk utvidelse av GATS-avtalen med omfattende liberalisering av vannforsyning, energi, transport, posttjenester og finansielle tjenester. USA og en del andre land krever i tillegg at utdanningssektoren åpnes for internasjonal konkurranse. Norge er med på alt dette – etter lista over våre «offensive interesser» å dømme.

Har Norge bare næringsinteresser?

Tjenestesektoren er av avgjørende betydning for samfunnsutviklingen. Det må være et opplagt krav at forhandlinger med så store konsekvenser for samfunnsutviklingen og velferden til den enkelte innbygger, gjennomføres i full åpenhet slik at vi får en offentlig debatt som kan bygge på innsyn i hva som faktisk skjer.

Forhandlingene innen GATS dreier seg om noe langt mer enn hva som kan tjene norske næringsinteresser. De dreier seg om hvilke muligheter stater skal ha for å opprettholde og utvikle et samfunn borgerne er tjent med, f.eks. hvordan en kan sikre et offentlig skole- og helsesystem og andre offentlige velferdsordninger. Hvordan borgerne i et land velger å organisere slike tjenester, er et demokratisk grunnspørsmål. Da bør Norge slåss for verdier og interesser som går langt utover våre egne snevre «offensive interesser».

Full åpenhet – et opplagt krav

Det store organisasjonsnettverket «Forsvar velferdsstaten» har krevd at regjeringen offentliggjør alle krav som Norge har fremma overfor andre land og alle krav Norge har mottatt utenfra, at den offentliggjør alle svar den gir på krav som kommer fra andre land, og at den ikke går med på å utvide GATS-avtalen før det internasjonalt er gjennomført en konsekvensutredning av de forpliktelsene som medlemslandene i WTO alt har påtatt seg på tjenesteområdet.

Vi kan ikke overlate til Statoil, bransjeorganisasjoner og statssekretærer fra ABB å avgjøre hvordan Norge mener u-land skal behandles – og hvordan mennesker skal yte hverandre tjenester rundt omkring på denne kloden.

---
DEL

Legg igjen et svar