Det tredje standpunkt

I dag finnes det bare én dominerende maktblokk, med USA som verdens eneste supermakt. Hva betyr det tredje standpunkt når det ikke lenger finnes to likeverdige maktblokker, spør Vidar Eng.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Det tredje standpunkt» var den betegnelsen Sosialistisk Folkeparti (SF) brukte om seg selv på 60-tallet. Pax Leksikon fra 1981 sier om SF i en artikkel skrevet av historikeren Knut Kjeldstadli: Stiftelsen av SF i 1961 sprang ut av den utenrikspolitiske opposisjonen i og utafor Arbeiderpartiet på 50-tallet. Første gang ble uttrykket «det tredje standpunkt» brukt av Karl Evang om det nordiske forsvarsalternativet da Norge gikk inn i Nato i 1949. Senere betegnet det ønsket om en alliansefri utenrikspolitikk mellom maktblokkene i øst og vest. (Det ble også brukt som betegnelse på et innenrikspolitisk alternativ mellom Arbeiderpartiet og NKP.) I SF hadde utenrikspolitikken forrang, og stiftelseserklæringa i 1961 krevde alliansefrihet, nøytralitet, motstand mot militærblokkene, utmelding av Nato, ensidig norsk nedrustning, kamp mot atomvåpen, styrking av FN, antikolonialisme og u-hjelp.

For en stor del har denne politikken blitt ført også av SV fram til i dag. Men Berlinmurens fall i 1989 og oppløsningen av Østblokken noe senere har endret Europa radikalt, for første gang siden 1945. Under den kalde krigen var Norge Vestblokkens forpost mot øst. Dengang sto SF/SV for det tredje standpunkt med alliansefrihet og nøytralitet. Nå har vi bare en dominerende maktblokk med USA som verdens eneste supermakt. Hva betyr det tredje standpunkt, når det ikke lenger finnes to likeverdige maktblokker?

SV-landsmøtets syn på USA

Motstanden mot USAs utenrikspolitikk har alltid vært stor i SV. Erik Solheims forsøk på oppmykning i retning av å godta Nato-medlemskapet falt på stengrunn. Der var årets SV-landsmøte en tilbakevending til gode gamle tradisjoner. Og kritikken av USAs politikk hva gjelder Midtøsten, Latin-Amerika, klimapolitikk og «Star Wars» har med rette alltid vært sterk i SV. Med så mye USA-lefling blant de andre stortingspartiene, er det godt med et parti som kan stå i mot og komme med motforestillinger.

Likevel synes jeg landsmøtet i år gikk altfor langt i retning av en ensidig anti-USA-holdning. Dette ble kanskje ikke lagt merke til av mange delegater, da avgjørelsen ble fattet internt i redaksjonskomiteen og ikke i avstemninger i plenum. Selvom endringene hver for seg var små og lite å reagere på, ble helheten såpass ensidig at det er grunn til å gjøre oppmerksom på det.

I SV-landsstyrets forslag overfor årets landsmøte til nytt arbeidsprogram i punkt 8.1. var avsnitt seks et krasst oppgjør med USAs politikk, der det var tatt med en enkelt USA-positiv setning: «Amerikansk internasjonal politikk hevdar eit stykke på veg humanitære idear og støtte til menneskerettar.» Hele forslaget var etter mitt syn godt. Den setningen jeg siterte, er akkurat så mye positiv omtale som USA fortjener, og resten av forslaget var da også en ramsalt kritikk av det USA står for. Men den ene positive setningen ble strøket av redaksjonskomiteen etter forslag fra SU. Redaksjonskomiteen godtok også et SU-forslag som omhandlet det geografiske området fra Polen til Kina, der vestlig kapitalisme får all skyld for områdets problemer, mens den tidligere Sovjet-kommunismen underforstått fritas for all skyld. Et annet SU-forslag som redaksjonskomiteen gikk inn for, var å stryke en positiv formulering om Partnerskap for Fred. Når Nato for en gang skyld finner på noe positivt, bør SV kunne støtte dette, og det har vi da også gjort tidligere. Partnerskap for Fred er akkurat en av de all-europeiske samarbeidsordningene SV alltid har krevd, der hele Europa, inkludert Russland, er med. Derfor er det synd at landsmøtet strøk dette.

SV og Norden

Som jeg skrev innledningsvis ble uttrykket «det tredje standpunkt» første gang brukt om det nordiske forsvarsalternativet i 1949. I vårt forrige arbeidsprogram (1997-2001) hadde vi svært gode formuleringer om nødvendigheten av et nordisk forsvarssamarbeid. Denne gang var landsstyrets forslag en god del dårligere. Bl.a. hadde behovet for en felles nordisk forsvarsstrategi blitt strøket. Dessverre ble enda mer strøket av redaksjonskomiteen etter forslag fra Internasjonalt utvalg, nemlig setningene om øvingsfeltsamarbeid og forsvarsindustrisamarbeid. Dette synes jeg er beklagelig da det nordiske forsvarsalternativet har vært venstresidens eneste realistiske og gode alternativ til Nato-medlemskap helt fra 1949.

Det tredje standpunkt i dag

For å slutte positivt, så var jeg faktisk likevel ganske fornøyd med landsmøtet og vårt nye arbeidsprogram når det gjelder utenrikspolitikk. Vi fikk ryddet unna enhver uklarhet og slo fast at SV er mot norsk Nato-, EU- og EØS-medlemskap. På den annen side ble det heldigvis ikke flertall for norsk utmelding av Verdens Handelsorganisasjon WTO. Og like viktig: SV kan fortsatt støtte fredsbevarende militæraksjoner med FN-mandat. Forslagene om at SV i stedet for FN-mandat, skulle kreve FN-kommando, ville vært å si nei til alle slike operasjoner i praksis. Nå kan SV stå fram med et klart FN-alternativ i utenrikspolitikken. Overdreven ensidighet i forhold til USA bør vi likevel diskutere ved neste korsvei. (Overdreven og ensidig anti-USA-holdning i SV synes jeg for øvrig også det var i SUs nye prinsipprogram som ble vedtatt i september i 2000. I kapitlet om imperialisme nevnes her bare vestlig imperialisme, og det eneste landet som nevnes er USA. Russlands imperialisme overfor Tsjetsjenia og den storserbiske imperialismen på 1990-tallet på Balkan er bare to viktige eksempler som ikke nevnes av SU.)

Jeg synes ikke tradisjonen fra det tredje standpunkt i dagens verden bør bety å være mot alt USA står for. Det vil i praksis bety å sympatisere med alle USAs motparter i verdenspolitikken. Når f.eks. USA bombet de serbiske terroristenes bombestillinger rundt byen Gorazde våren 1994, var det USA og ikke terroristene som hadde rett. Og når USA i 1995 greide å snekre sammen Dayton-avtalen og organisere IFOR/SFOR-styrkene til Bosnia-Hercegovina, fortjente det støtte. Riktignok er vel dette omtrent det eneste USA skal roses for det siste tiåret i verdenspolitikken, men overdreven ensidighet bør SV likevel unngå. Det tredje standpunkt bør fortsatt bety alliansefrihet og uavhengighet, kritikk av norsk og vestlig utenrikspolitikk når det er nødvendig, men ikke en ensidig speilvending!

---
DEL

Legg igjen et svar