Det stormer rundt euroen – igjen

Euroen skaper bare bekymringer for tiden. Vil land begynne å melde seg ut?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er tre problemer forbundet med euroen. Det ene er hvem som skal styre den. Det andre er hvordan den skal styres. Og det tredje er, at uansett hvordan den styres, så blir det galt.

Med et sånt utgangspunkt er det ikke rart økonomer og andre spår at de første utmeldingene snart vil komme. Land i utakt med hovedtrenden i europeisk økonomi vil se at euroen ikke gjør noenting for dem, og vil gjeninnføre sin nasjonale valuta. Større land i EU vil kunne følge etter. Resultat: det eneste virkelige unionsprosjektet som EU har fått til vil gå i tusen knas. En visjonær tanke vil vise seg å være en utopi.

Slik noen økonomer ser det.

Foreløpig har krangelen om euroen et politisk tilsnitt. Det handler mer om maktkampen mellom ministerrådet og kommisjonen enn det handler om euroen som sådan. Men under denne krangelen ligger strukturelle svakheter som tærer hardt på oppslutningen om den felles valutaen. Euro-området er nemlig ingen optimal økonomisk sone. Spennet mellom en sentralisert pengepolitikk og nasjonale budsjetter kan fort vise seg å bli for stort.

Så hva handler den siste krangelen om euroen egentlig om?

Trekker statene for retten

Det hele startet i fjor høst. Da bestemte unionens 15 regjeringer at den såkalte stabilitetspakten skulle suspenderes. Det skjedde etter press fra Frankrike og Tyskland, som gjennom tre år har brutt det mest sentrale kravet i pakten, nemlig at budsjettunderskuddet ikke kan utgjøre mer enn tre prosent av brutto nasjonalprodukt.

Stabilitetspakten har klare regler for underskudd, gjeld og inflasjon. Det er disse reglene som danner fundamentet for den felles valutaen. Land som bryter disse reglene blir bøtelagt. Det vil si; de skulle ha vært bøtelagt.

Det er kommisjonen som overvåker unionens traktater og avtaler. Den har flere ganger truet Tyskland og Frankrike med bøter. Disse har på sin side hevdet sin rett til å bruke for mye penger for å få sine nasjonale økonomier igang igjen. På møtet den 25. november i fjor fikk de gjennomslag for dette synet. Ministerrådet avskaffet i praksis stabilitetspakten, og kastet dermed euroen ut i det totale kaos – uten regler som underbygger den.

Det var i bunn og grunn et kupp. Det er i hvert fall hva kommisjonen mener. Den har derfor gått til det dramatiske skritt å trekke de 15 medlemslandene i unionen for retten. Hele saken er dermed overlatt til EU-domstolen. Det kan ta måneder og år før spørsmålet er avklart.

Det er ikke første gang kommisjonen trekker andre EU-organer og institusjoner for retten. Men tidligere saker har dreid seg om mer prosaiske ting, som hvor mye penger portugisiske grisebønder kan få av staten. Denne gang har man kjørt inn i nytt juridisk terreng. Det handler om hvem som skal bestemme i EU; ministerrådet eller kommisjonen.

Søksmålet har dessuten en annen dimensjon. For her har man altså en situasjon hvor Tyskland og Frankrike, i kraft av sin størrelse, gir pokker i å følge de reglene de selv har ivret for. Det skjer samtidig som de to landene herser med alle de andre for å få dem til å godta en tettere integrering. Det er et dårlig signal til land som lojalt har fulgt de økonomiske påleggene fra Brussel.

Man kunne derfor sett for seg en ny strid i EU etter de samme gamle konfrontasjonslinjene; de små mot de store. Men siden dette også handler om hvor makten skal ligge, har regjeringene falt ned på den tysk-franske posisjonen. Ministerrådet ønsker ikke en situasjon hvor kommisjonen og EU-byråkratiet dikterer betingelsene. Kommisjonen og EU-byråkratiet ønsker ikke en situasjon hvor enkeltstatene kan skalte og valte med regelverket som de vil.

Vil myke opp pakten

EU er med andre ord i krig med seg selv. Det skjer bare ett år etter den fatale striden om Irak, og bare én måned etter grunnlovsfallitten.

Det skjer dessuten i et år hvor svære ting står på dagsorden. I mai skal unionen utvides til 25 medlemmer. I juni er det valg til EU-parlamentet. I løpet av året skal medlemsstatene fortsette å krangle om grunnloven, og de skal åpne forhandlinger med Tyrkia om medlemskap. Til høsten skal kommisjonen byttes ut.

Det gir krangel og krig på alle viktige områder: utenrikspolitikk, forfatning og pengeunion. Imens fortsetter økonomien å falle, med en vekst på bare 0.5 prosent i fjor.

Fraværet av vekst henger direkte sammen med stabilitetspakten. For om striden mellom kommisjon og ministerråd handler om makt, ligger det helt andre og fundamentale spørsmål i bånn. Ett av disse spørsmålene er om de beinharde kravene i pakten er tilpasset dagens situasjon. Et annet spørsmål er om det i det hele tatt er fornuftig med en felles valuta.

Kritikken mot stabilitetspakten har gått på at reglene er for rigide i nedgangstider. Den fratar nasjonale regjeringer muligheten til å pøse offentlige penger inn i økonomien for på den måten å fremme veksten. Pakten må derfor mykes opp, enten ved å unnta visse overføringer fra budsjettberegningene – som investeringer og/eller forsvar – eller ved å legge mer vekt på statlig gjeld. Det siste vil gjøre det mulig for land som ikke allerede har brukt mye penger i form av lån å sløse litt utover budsjett-rammene – spesielt i dårlige tider.

I praksis betyr en slik løsning at land som Italia, Belgia og Hellas, som har en gjeld som ligger over ett hundre prosent av bnp, vil bli underlagt strengere budsjett-disiplin enn dem som holder seg innenfor stabilitetspaktens regler om 60 prosent av bnp.

Et tredje forslag går ut på å legge britisk og tysk sedvane inn i pakten. Det betyr i så fall at budsjettunderskuddet ikke kan overstige nivået på de samlede investeringer. Men her ser kritikerne for seg endeløse krangler om hva som utgjør investeringer, siden hvert enkelt land definerer dette forskjellig.

Problemet ligger imidlertid ikke i hva slags rammer stabilitetspakten skal sette, men i de totalt ulike økonomiene innenfor euro-området. Det som passer for en økonomi i vekst, som Spania, passer ikke for land som nærmer seg resesjon – som Tyskland og Frankrike. Det vil derfor alltid finnes stater i unionen som ønsker å bryte pakten, og den eneste måten å gjøre dette på er å bruke budsjettet. Det skyldes at andre virkemidler er tatt fra dem. Og her er den første av de to strukturelle kritikkene av pengeunionen:

Ingen optimal sone

Euroen skapte en sentralisert pengepolitikk styrt av sentralbanken i Frankfurt. Det betyr at de 15 landene i unionen er fratatt to av sine tidligere virkemidler for å styre den økonomiske politikken, nemlig rentenivået og valutakursen. Det tredje virkemiddelet, som er budsjettet, er regulert av stabilitetspakten (men overlater likevel mye til enkeltstatene).

Denne begrensningen i nasjonale virkemidler er alvorlig – ikke minst dersom ett av landene blir utsatt for økonomiske sjokk som ikke rammer resten av unionen. Hvis EU hadde vært en optimal monetær sone, slik USA er, hadde dette sjokket blitt mildnet av en mer mobil arbeidskraft, tilpasning av priser og lønninger, og/eller føderale pengeoverføringer. Men EU er ingen optimal monetær sone. Arbeidskraften er ikke mobil og unionen har ikke felles ressurser av betydning – bare 1.27 prosent av det felles brutto nasjonalproduktet. Knappe tre prosent av de offentlige utgiftene i EU kommer fra Brussel, mot 60 prosent føderale penger i USA.

EU har altså ingen av de mekanismene som skal til for å lage en monetær union. Landene har dessuten ansvaret for sine egne budsjetter, noe som bidrar til å øke forskjellene mellom dem – ikke minst fordi valgårene også er forskjellige, og at hvert land bruker mer penger de årene det er valg – og dermed på forskjellige år.

Kombinasjonen av en sentralisert pengepolitikk og en desentralisert budsjettpolitikk fører til – uten å gå i detaljer – at euroen har ulik kjøpekraft-verdi i de ulike landene. Ved å projisere inflasjonsutviklingen fram til år 2006 vil man se at euroen vil ha en oververdi på femti prosent i ett land, og 25 prosent i tre andre land. Og da er spørsmålet, i hvert fall for økonomene: vil land som Spania, Finland og Hellas, der arbeidsløsheten allerede ligger over ti prosent, finne seg i å ha overvurderte valutaer med den følge at de blir mindre konkurransedyktige og dermed får enda høyere arbeidsløshet?

Eller vil de velge å melde seg ut?

Det gjør ikke ting bedre, og det gjelder hele euro-området, at den felles valutaen er så sterk i forhold til dollaren i disse dager at den truer med å underminere de spede signalene om vekst. For når dollaren er svak, og yenen er svak, er det europeerne som lider mest på det globale markedet. Sterk valuta betyr dyrere eksport, og en sterk euro betyr at tyske og franske varer koster mer enn før.

Presset har derfor vært hardt for å få den europeiske sentralbanken til å sette ned renta. Men det kan ikke sentralbanken gjøre fordi dens eneste oppgave er å sørge for at inflasjonen ikke overstiger to prosent. Og den gjennomsnittlige inflasjonen ligger fortsatt på 2.1 prosent. Hvorvidt pengepolitikken skaper grunnlag for vekst, er irrelevant for sentralbanken slik reglene er laget. Det samme gjelder euroens forhold til dollaren. Og da er man ved kjernen av det som er det virkelig strukturelle problemet:

Et fiktivt gjennomsnitt

Den økonomiske politikken i euro-området handler om å trygge et fiktivt gjennomsnitt. Det er bare det at det ikke finnes noen gjennomsnittsøkonomi i det virkelige livet.

Spania, med sin vekst på fire prosent, kan godt tåle – og bør kanskje ha – en høyere rente enn i dag. Tyskland, med en vekst som nærmer seg null, bør ha en lavere rente enn dagens. Ingen av dem er fornøyd med den politikken sentralbanken fører, fordi ingen av dem ligger på gjennomsnittet. Ingen av dem er heller enige om hvilken vei renta bør gå – opp eller ned.

Spania og Tyskland er bare to land. Det fins 13 til. Snart fins det 23 til. At disse landene skal bli enige om en felles økonomisk og monetær politikk, som samtidig funker for alle, er utenkelig.

Så lenge euro-økonomiene varierer så enormt, er det bare én logisk ting å gjøre: å desentralisere vedtak om rente, inflasjon og valutakurs. Det vil i så fall bety slutten på euroen og innføringen av de gamle, nasjonale valutaene.

Alternativt må man bygge en økonomisk union der landene trekker i samme retning. Det betyr i praksis at det føderale nivået må styre budsjettene. Det betyr ikke at de må styres likt: noen land vil ha behov for stimuli, andre for bremser. Men det betyr at budsjettpolitikken må koordineres sentralt for å fremme de felles målene.

Tenk den dagen da statene legger sine nasjonale budsjetter inn under Brussel! Men den vil aldri komme. I stedet vil man prøve å få en ny stabilitetspakt på plass, bedre tilpasset terrenget, heter det.

Mon det.

---
DEL

Legg igjen et svar