Det store smellet

Sønderknuste World Trade Center har etterlatt seg et sort hull ibevisstheten. Det vil fylles med mening.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hver dag går innbyggerne i New York forbi World Trade Center. En dag våkner de opp, og bygningene er borte. Ingen vet hvor de har blitt av, ingen finner spor av dem. Ingen vitner. Ingen fotografiske bevis. Behovet for å finne meningen bak det uforståelige, er enorm.

Slik var situasjonen for innbyggerne i New York dagen etter tirsdag – med motsatt utgang. Bygningene var forsvunnet, men byens innbyggere var vitner. De så alt, men forstod ingenting.

Slik var det for oss også, vi som var vitne til flyenes dødsstøt mot

twin towers fra CNNs bilder. Om og om igjen, men det ble ikke noe mer fattbart av den grunn.

De første bildene CNN viste var bilder av det andre flyet. Flyet forsvantbak skyskraperen, og vi så bare eksplosjon og røyk. Begjæret etter å se hvordan flyet traff veggen vokste, noe som etterhvert ble utløst av nye vinkler og nye kombinasjoner.

BBC kunne etter noen dager gå noen skritt videre i tilfredsstille

tv-seernes behov for å forstå, og lagde noe som minnet om en film-trailer, hvor de siste dagenes forløp ble presentert til bakgrunn av tunge bassrytmer, og som munnet ut i presidentens mantra: «Tro dere meg: Vi skal jage og straffe de skyldige».

Som om hendelsene var regissert av selveste Henrik Ibsen, starter handlingen med den store og ubegripelige ulykken. Resten av historien er en detaljert og logisk opprulling av fakta og følelser. Handlingens årsak.

Kledd i sort og hvitt.

Om det er filmen og litteraturens skyld, eller om det er nedarvet i menneskets gener, spiller egentlig liten rolle. Vi trenger den dramatiske kronologien for å forstå World Trade Centers vekst og fall. Og historien beveger seg to veier samtidig. Dagene går, og vi får vite mer for hver dag om hva som skjedde, timene i forkant og timene i etterkant. Da blir små detaljer viktig; en gråtkvalt telefonsamtale fra et fly ute av kurs, kaprere med tapetkniv, en flymanual i en etterlatt leiebil, en inneklemt kvinne som bruker mobilen for å legge igjen beskjed på telefonsvareren.

Imens pågår jakten på skurken. Hjelpearbeidere i Afghanistan rømmer, en flyvertinne blir fanget i Tyskland, Yasir Arafat gir blod, NATOs paragraf fem… små brokker og biter av informasjon som til sammen skal gi mening til den sjokkerende hendelsen og som bygger opp til den store renselsen – krigen. En logisk konsekvens av alt vi vet.

Krigen startet som en metafor, i mangelen på et bedre ord. For en stat kriger ikke mot kriminelle enkeltpersoner. Men snakker man lenge nok om krigen og venter man lenge nok på krigen, så realiserer metaforen seg selv.

Utenriksminister og general Colin Powell skaper en stat og går til aksjon.

En anekdote som allerede har kimen i seg til å bli en klassiker går som følger: Et japansk turist-ektepar sto foran World Trade Center tirsdag og tok bilder mens det brant. Da mannen oppdaget at den ene bygningen var i ferd med å rase sammen, gikk han to skritt nærmere bygningene, ga kameraet til kona og ba henne ta bilder av ham – mens han smilte.

Vitnet snur ryggen til og foretrekker å se det hele på film senere.

Episoden sier noe om den naive roen blant innbyggerne i New York, slik mediene meldte – under og etter den store katastrofen. Naiviteten i USA, og spesielt i New York, ligger til grunn for det store smellet.

World Trade Center troner på forsiden av den amerikanske forfatteren Don De Lillos roman «Underworld». På bildet forsvinner bygningene i tykk tåke, som om etasjene ingen ende vil ta på vei inn i himmelen. Tydelig i forgrunnen på bildet ser vi et kirketårn med et kors på toppen. Inn fra høyre på bildet, på vei oppover mot toppen av skyskraperne, kommer noe – som i dag – minner om en flymaskin. Men boka ble skrevet for noen år siden. Inn fra høyre kommer en symbolsk hvit due. Romanens siste ord er «Peace». Fred.

Den menneskelige katastrofen i USA er uvirkelig for amerikanerne, melder CNN, som døgnet rundt forsøker åtilfredsstille folks informasjonsbehov.

Spørsmålet er om det gir mening, og om det kan vendes om til noe positivt. Amerikanerne har våknet til en blodig storpolitisk virkelighet – og Virkeligheten traff dem midt i det store hjertet.

En norsk venn, som har en søster som bor i New York, var på McDonalds sammen med sin datter på onsdag. Vennen spiste og så på nyhetene, mens datteren lekte i rommet med alle gummiballene. Så hørte han skrik, og fant datteren under en gutt som slo – og slo hardt. Min venn var brysk og ba gutten hoppe av. Så plasserte han datteren foran en dessert og gikk bort til guttens mor. Hun mente det var min venn, som hadde vært morsk overfor gutten, som hadde handlet feil. Min sindige venn ble unormalt opprørt, og skjelte ut moren fordi hun ikke hadde lært gutten sin at her i Norge snakker man ut.

De var fra Marokko.

Min venn var trolig her blant de første norske ofrene for «vi-mot-dem»-retorikken på norsk og amerikansk CNN – The Clash of Civilizations. Krigen før krigen.

---
DEL

Legg igjen et svar