Det store handelsspillet

Er sammenbruddet i WTO slutten på verden slik vi kjenner den?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tirsdag 29. juli brøt forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) sammen i Genève. Ser vi nå konturene av en ny verdensorden slik utenriksminister Jonas Gahr Støre har hevdet denne uka?

– Ja, mye tyder på det. Denne forhandlingsrunden ble i starten definert som en utviklingsrunde. Det ble altså sagt at en ny avtale skulle være til fordel for fattige land. Avtaleutkastene fulgte ikke opp, rike land har stått for steilt på sine krav, mens fattige har måttet gi opp for mye. Tirsdag kveld viste u-landene makt, og sa at dette er for dårlig, sier Ruth Haug, som er leder for Noragric ved Universitetet for Miljø og Biovitenskap.

– Så da kan vi kalle det en utviklingsrunde likevel, ikke på grunn av avtaleutkastet, men på grunn av at ulandene for alvor viste at de har innflytelse?

– Ja det kan du si.

Flere rundt bordet

Haug får støtte fra generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfeldt
– Dette viser at tiden da USA og EU kunne diktere resten av verden er forbi. Nå er det andre utøvere som krever sin rettmessige plass, sier han.

Han mener sammenbruddet viser at WTO ikke et er ensidig redskap for rike land.
– Dermed har noe av kritikken mot WTO fra deler av venstresida nå vist seg å være feil.

Også Arne Melchior, som er seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk institutt (Nupi), ser på forhandlingsbruddet som et tilbakeslag.
– Nå må ministerne tilbake til sine bondelag og parlamenter. De kan bli bundet opp til neste gang på måter som vil komplisere en eventuell ny forhandlingsomgang, sier han.

Samtidig mener han at man har oppnådd mer i løpet av den siste uka enn på de siste to årene sett under ett, og at nye land har vist muskler i forhandlingene.
– I den forrige runden, som ble avsluttet i 1993, ble grunnlaget for en avtale på landbruksområdet lagt i samtaler mellom USA og EU.

Den siste ukene har samtalene derimot foregått i en stormaktsgruppe som også inkluderer India og Kina. Det viser at industrilandene ikke lenger kan diskutere seg imellom på kammerset.

Også Rolf Jens Brunstad, som er professor ved Norges Handelshøyskole, er enig i at bruddet i Genève viser hvordan den transatlantiske aksen i internasjonal politikk er blitt mindre viktig.
– At vi står overfor en forskyvning av makten vekk fra EU og USA, er nok riktig, men hvis man med en ny verdensorden mener av vi ser slutten på globaliseringen slik vi kjenner den, tror jeg at man tar feil, sier han.

At Kina og India har blitt økonomiske stormakter fører til at tyngdepunktet tipper.
– Men at det skulle ha noen betydning i retning av utviklingen mot stadig mer og friere samhandel, det tviler jeg på, for det er jo nettopp frihandelen og globaliseringen som har ført disse landende dit de er i dag, sier Brunstad.

Ikke håper han på en slik utvikling, heller.
– Nei, i så fall går vi mot en global depresjon, slik vi hadde i 30-årene.

Han ser likevel gode muligheter for at forhandlingene kan komme i gang igjen.
– Det er mulig at India har spilt et litt for høyt spill her. India er jo det landet av de nye stormaktene som kommet lengst innenfor den nye økonomien. Og på dette området er de nok interessert i flere spilleregler. I så fall kan det gi et håp om at det vil bli gjort et nytt forsøk. Dersom vi går tilbake og ser på det som skjedde da man ble enige forrige gang, altså i Uruguayrunden, vil man se at det også da i realiteten var et brudd før USA og EU satte seg ned og ble enige om den såkalte Blair House-avtalen på landbrukssektoren. Det er jo mulig at noe sånt skjer igjen.

– Men i så fall vil det være andre aktører som sitter rundt bordet?

– Ja, det er riktig at den transatlantiske aksen ikke er like dominerende som før. Hvis man inntar et litt kynisk perspektiv minner dette om en situasjon der hannene i en dyreflokk skal etablere rangorden. Når den gamle oksen mister kontrollen, så tar det litt tid før man får etablert et nytt maktforhold.

– Det du sier er altså at vi kan stå overfor en periode med mer usikkerhet og mindre forutsigbarhet i den globale politikken, kanskje særlig når det gjelder hvordan verdenshandelen skal organiseres?

– Uten verdensomspennende forståelse av hvordan internasjonale handelsstrømmer skal ordnes, kan man ende med flere handelskriger og dannelsen av handelsblokker. Det så vi i 1920 og 30-årene, og det førte til at verdensøkonomien tørket inn. Nå er det langt dit, men faren for at historien kan repetere seg på denne måten er jo til stede uten en avtale, sier Brunstad

Dag Ekelberg, som er nestleder i tenketanken Civita, er enig i at maktforholdene har endret seg, og at forhandlingsbruddet i Genève med all tydelighet illustrerer dette.
– Men jeg håper inderlig ikke at dette er sammenbruddet til en verdensorden. I så fall vil vi igjen ende i en situasjon der særinteressene i de rike landene får rå grunnen alene, sier han

Likevel åpner han for at også den frihandelsorienterte globaliseringen er under press.
– Det siste året har man sett tegn til en mer proteksjonistisk retorikk i flere land: i den amerikanske valgkampen, for eksempel. Kanskje er idéklimaet er i ferd med å endre seg i retning av mer proteksjonisme, og det vil i så fall bli en interessant utfordring for oss i Civita, sier han.

Frykter dumping

Det er ulike meninger om avtaleutkastet som lå på bordet da forhandlingene børt sammen tirsdag, men mange trekker fram frykten for landbruksdumping som årsak til bruddet.

Til slutt var det India som satte foten ned. India har flere fattige enn hele Afrika til sammen, og ønsker muligheten til å beskytte seg mot tungt subsidierte varer fra rike land. Dagens situasjon med høye priser på landbruksprodukter har oppstått det siste året, og før dette var situasjonen helt annerledes. Prisene på verdensmarkedet var kunstlig lave. Fattige land ble utkonkurrert til tross for at de produserte varene billigere enn rike land, som dumpet tungt subsidierte varer på verdensmarkedet. Det er dette som kalles landbruksdumping.

Det er ikke kun de direkte eksportsubsidiene som bidro til landbruksdumping, også landbruksstøtte knyttet til produksjon bidro til dumpingen, for det finnes ingen mekanismer som hindrer subsidierte varer fra å havne på verdensmarkedet.

Magnus Bjørnsen er politisk nestleder i Fellesrådet for Afrika. Han mener at avtaleutkastet som lå på bordet ikke var godt nok, og at u-landene måtte gi for mye, mens rike land ga for lite, både på industri og landbruk.
– Fordi fisk merkelig nok behandles som en industrivare i WTO, presser Norge aktivt på for sterke tollkutt, slik at vi i framtiden skal være sikret markedsadgang for vår egen oppdrettslaks til middelklassen i Asia og Latin-Amerika, sier Bjørnsen

Han mener også at vestens produksjonsdrivende subsidier må ned.
– Her foreslår avtaleutkastet en del reduksjon, men samtidig får for eksempel USA lov til å fortsette med høy støtte til sitt eget landbruk. Det er hyklersk å legge skylden for sammenbruddet på India og andre u-land.

Melchior mener at avtaleutkastet som forelå avtalen var dempet betydelig i forhold til lovnadene om at dette skulle være en utviklingsrunde. Men det var jo slik at industrilandene godtok store kutt på landbruksområdet, som på tross av fotnoter og unntak innebar en viktig reform av det internasjonale handelssystemet. Den fullstendige vareopptellingen er det for tidlig å foreta, ettersom detaljene ikke er kjent, men avtaleutkastet ga bedre markedsadgang for utviklingsland, sier han.

Ruth Haug mener at det var riktig av India å si nei, og at dumpingproblemet er en viktig årsak.
– Hvis USA og andre rike land hadde gått lenger i å kutte i sin produksjonssubsidier til landbruker hadde ikke India trengt å frykte at subsidierte varer fra rike land kan bli dumpet på verdensmarkedet og bidra til å ødelegge prisene. I så fall ville heller ikke India hatt et like stort behov for å beskytte sine bønder. Vi må også huske på at vi i vesten har bygd oss opp bak proteksjonistiske tollmurer, og u-land bør få unntak til å beskytte seg med toll i en oppbygningsfase.

Ekelberg fra Civita er uenig.
– Det er veldig delte meninger om hva vestlige land egentlig gjorde. Norge ble for eksempel rikt på grunn av handel, og ikke proteksjonisme. Dette argumentet har av mange, og med rette tror jeg, blitt beskrevet som et røykteppe som i virkeligheten beskytter særinteresser. Dessuten oppstår det straks et spørsmål om når eventuelle midlertidige tollbarrierer skal fjernes. Har du først innført subsidier og tollbeskyttelse, er det en stor politisk kostnad knyttet til å redusere dem igjen, og det er jo noe sammenbruddet i WTO viser ganske tydelig, sier han.

Ekelberg er skuffet over bruddet og mener utviklingslandene taper mest.
– Det er gjort flere beregninger som viser hva fattige land ville tjent dersom man kom i havn med utviklingsrunden. Det er enorme tall: Ifølge WTO ville det på verdensbasis gi en innsparing på 620 milliarder dollar i året, og av disse ville 300 milliarder dollar kommet utviklingslandene til gode. Ifølge Verdensbanken kunne 100 millioner mennesker blitt løftet ut av fattigdom, sier han.
Ved siden av økt handel, ville en avtale også fremmet stabilitet, tror Ekelberg.

– Den ville skapt større disiplin, slik at ingen over natten kunne doblet eller tredoblet tollsatsene, slik de helt lovlig kan nå.

– Hva synes du om det avtaleutkastet som forelå?

– Slik jeg så det innebar det ganske kraftige bedring når det gjelder handel med landbruksprodukter. Hadde det blitt resultatet, ville avtalen fremmet utviklingslandenes eksportmuligheter. Og dersom utviklingslandene øker sin andel av verdenshandelen med bare én prosent, tjener de 70 milliarder dollar. Det er fem ganger mer enn hva Afrika mottar i samlet bistand.

– Burde Norge gått foran og sagt at alle produksjonssubsidier som kan komme til å krysse landegrenser må vekk, og på den måten gjort det vi kunne for å få med andre land til å legge press på usa og eu for å få vekk subsidiert mat fra verdensmarkedet?

– Jeg mener det. Forskjellen mellom retorikk og faktisk handling som man ser fra blant andre USA er en uting, og er et uttrykk for en dobbeltmoral: på den ene siden heves frihandlesfanen. På den andre siden fører USA en proteksjonistisk politikk på bestemte områder.
Melchior påpeker at tollbarrierene faktisk er høyest mellom utviklingsland, og at det er mange motstridende interesser blant landene i Sør.

– Når fattige landene snakker om å beskytte sitt næringsliv, bekymrer de seg også over konkurransen fra andre utviklingsland. En del oppfatter for eksempel tekstiler som en sårbar vare, og da frykter de åpenbart ikke Norge eller andre vestlige land, men hverandre, sier han.

– Beskyldningene om at India og Kina trenerte forhandlingene kom allerede mandag, da USAs delegasjonsleder Susan Schwab holdt en pressekonferanse, og det har fortsatt siden. Andre har lagt ansvaret på de rike landene, fordi de stilte urimelige krav. Hva er din formening om ansvarsfordelingen?

– Interessemotsetningene i WTO er mange og kryssende. G10 og Norge bidro på sin måte ved å være for frihandel på noen områder, men å kreve toll på over 100 prosent på visse landbruksvarer. Vi slapp billig unna fordi vi er et lite land, selv om vi stiller krav som er ekstreme i konteksten. Hadde USA krevd det samme, ville det blitt månelyst, sier Nupi-forskeren.

Les mer i ukas utgave av Ny Tid

---
DEL