Det store bruddet

Verden ble en annen etter 1989, men det er vanskelig å skrive historie om den helt nære historien.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Samtidshistorie» kan høres ut som en contradiction in terms, men er hva Sven Tägil og Jarle Simensen har forsøkt seg på i Verden i oppbrudd. Verdenshistorien etter den kalde krigen. Boken er en revidert og delvis nyskrevet og utvidet utgave av Mot en ny tid 1985 – /I> fra 1993, men den lettere paradoksale sammenstillingen av historieskriving og det som nærmest må betraktes som samtid er både bokens styrke og årsaken til at den fortsatt virker en smule uforløst. Murens fall og den bølgen av demokratisering de sjelsettende begivenhetene i Øst-Europa medførte, også i andre verdensdeler, det sikkerhetspolitiske epokeskiftet etter Warszawa-paktens kollaps, de regionale og overnasjonale institusjonenes vekst og de grunnleggende økonomiske endringene i globaliseringens og gjeldskrisenes tiår, nærmest roper etter forsøk på helhetlig og syntetiserende historisk fortolkning. Nå har vi fått et slikt viktig bidrag på norsk.

Men historien skrives og omskrives alltid retrospektivt. Den er delvis et resultat av de idémessige konjunkturene i historieskriverens samtid, men like viktig er den kollektive innsatsen til historikerlauget, som med stadig nyfortolkning og omskriving av begivenhetene i lys av ny innsikt, langsomt utesker sammenhenger, «de lange linjene», av alle enkelthendelsene. Det gir oss kunnskap om hvem vi er og hvorfor vi er blitt slik.

Men hvordan går man frem når de prosessene og utviklingslinjene man forfølger nærmest uten unntak langt fra er ferdigløpte?

Nye perspektiver?

Faren er at man snarere enn å skrive syntetiserende historie, lager en enkel katalog over de viktigste hendelsene i land etter land, uten å sette dem i sammenheng. Og det er denne fellen Tägil og Simonsen går i til tider – særlig i den siste halvdelen av boken, der utviklingen i Asia, Afrika og Latin-Amerika er hovedtema. Simonsen (som har skrevet denne delen) fyker raskt over fire verdensdeler og spiller ut for få overgripende hypoteser. Det er forfriskende at landende utenfor Europa og Nord-Amerika blir viet såpass mye plass i en historiebok. Det er i stil med utviklingen innen historiefaget, der det endelig har blitt slutt på å betrakte verdenshistorie som Europas og Nord-Amerikas historie. Simonsen har videre rett når han påpeker de mange forskjellene mellom de ulike områdene, men det burde være mulig å si mer om utviklingsprosessene på regionalt nivå. Man kunne for eksempel gi en grundigere analyse av kjennetegnene ved moderniseringen av de sørøstasiatiske samfunnene, eller av krigen i Kongo, som har kostet tre millioner menneskeliv og involvert minst seks land i det sentrale Afrika, men bare vies et lite avsnitt.

Den kulturelle globaliseringen tematiseres dessuten i sørgelig liten grad. Den er viktig, den også, blir det slått fast, men betydningen av migrasjon, fremveksten av flerkulturelle samfunn og globale kommunikasjons og kulturstrømninger for politikk, selvforståelse og endrede verdensanskuelser, blir det sagt for lite om. Kan også det skyldes at det er for tidlig å skrive historisk om dette?

Ikke nattsvart

For all del. Det er ikke nattsvart – langt ifra. Anslagene til reflektert og syntetiserende historieskriving er mange. Stikkordene er (økonomisk) globalisering, teknologisk utvikling, demokratisering og et nytt sikkerhetspolitisk paradigme. De viktigste historiske hendelsene er murens fall og den påfølgende overgangen fra en bipolar til en unipolar verdensordning, dannelsen av regionale sammenslutninger som EU, AU og NAFTA og den økte betydningen til overnasjonale institusjoner som FN (med de humanitære intervensjonene i 90-årene), men særlig WTO, Verdensbanken og IMF som med sine strukturtilpasningsprogrammer i kjølvannet av gjeldskrisene på 80- og 90-tallet i en betydelig grad påvirket utviklingen i det man tidligere kalte den 3. verden.

Med utgangspunkt i etterspillet etter sovjetunionens oppløsning beskrives også en rekke viktige prosesser som går på tvers av disse utviklingstrekkene: Etnisk og nasjonal sjåvinisme, religionenes tilbakekomst, terrortrusselen og organisert kriminalitet. Man kan kalle det globaliseringens skyggeside. Og etter 11. september, terrorangrepene i Madrid, katastrofene på Balkan og i Rwanda, kan man ikke annet enn å slå fast at også dette har preget perioden etter 1989.

Den økonomiske utviklingen i Sørøst-Asia, og særlig Kina, utropes som kanskje den viktigste endringen i perioden som behandles. Det bidrar til å forpurre bildet av en unipolar verden. I det minste er den økonomiske makten i ferd med å fordeles i flere ulike maktsentra.

«Reformister»

Verden i oppbrudd gir ingen kronologisk fremstilling, men tar for seg de politiske og økonomiske prosessene og deres betydning i de ulike verdensdelene. Det store bildet er at markedsøkonomi og demokrati har spredt om seg i et tidligere uant omfang. Handelshindringer er redusert betraktelig, og de aller fleste land er vevet inn i den globale økonomien. «Fra 1970 til 2000 ble inntektene pr. innbygger fordoblet i u-landene sett under ett, levealderen steg med ca. ti år og lesekyndigheten økte fra 46 prosent til 70 prosent,» skriver forfatterne. Antallet stater med et demokratisk regime har steget fra 78 til 138. I dag lever omlag 60 prosent av verdens befolkning med regimer de har valgt selv. Men samtidig skjuler det seg enorme forskjeller bak disse gjennomsnittstallene. Fattigdom er fortsatt den største globale utfordringen, og kampen for demokrati, for eksempel i Midtøsten, er langt fra over.

Historieskriving er alltid politisk, men det gjelder i enda større grad når man behandler den helt nære fortid. Derfor er det tillitsvekkende når forfatterne plasserer seg selv når det gjelder synet på globalisering. De står mellom det de kaller «nyliberalister», som ser frie markeder som veien til økonomisk vekst, og «globaliseringsmotstandere», som ser globaliseringen som en trussel. Selv kaller de seg «reformister», og skriver at de «tar globaliseringen som en mulighet for en bedre verden, men mener at det frie markedet må begrenses og reguleres av sterkere både nasjonale, regionale og globale institusjoner».

Slurv

Verden i oppbrudd klusser til de enkle forklaringene og gir utgangspunkt for videre diskusjon om prosesser som helt grunnleggende endrer måten verden fungerer på både økonomisk, politisk og kulturelt.

Men de gode intensjonene og anslagene til tross. Verden i oppbrudd skjemmes av slurv som forlaget og forfatterne nok må dele skylden for. Det er mindre tillitsvekkende: Richard Rorty er ikke statsviter, men filosof (s. 340); NATO bombet ikke Kosovo, men også i betydelig grad Serbia i 1999 (s. 137); den fundamentalistiske geriljagruppen på Filippinene kalles vanligvis Abu Sayyaf, ikke Abu Sayyad (s. 228); Verdensbankens nye utlånsbetingelser kalles ikke «Poverty Reduction Program Papers», men «Poverty Reduction Strategy Papers» (s. 289); Sør-Afrikas zuludominerte provins heter ikke Natal-Kwa-Zulu, men «Kwa Zulu Natal» (s. 308). Og videre: Det heter ikke «problemet forverret seg når president Bush gjennomførte store skatteletelser», men «da president Bush gjennomførte store skattelettelser» (s. 186); kommafeil og ortografisk ugress er spredt ut over sidene.

Sterkere global styring

Verden i oppbrudd kommer ikke med konkrete løsninger på de globale problemene – fattigdom, befolkningsvekst, ressursknapphet og miljøproblemer – men peker i en retning: «En bedre internasjonal organisering, mellom og over nasjonalstatene». Samtidig hevder imidlertid forfatterne at ryktene om nasjonalstatens død er en betydelig overdrevet. Snarere er de blitt aktører på en internasjonal scene sammen med regionale sammenslutninger, internasjonale organer og private organisasjoner i globale nettverk.

Det er deilig å lese en historiebok som forsøker å føre linjene frem til dagens situasjon og som har med seg de aller siste begivenhetene i Darfur, den siste tidens engasjement fra G8-statslederne når det gjelder gjeldsslette, EU-utvidelsen og så videre, dog uten et ønskelig avsnitt eller to om den siste bølgen av fredelige revolusjoner i de tidligere Sovjet-vasallene.

Og når Verden i oppbrudd likevel mangler noe når det gjelder å finne mønstrene i alle disse enkelthendelsene, også de kulturelle mønstrene, er det beste vi kan gjøre å ønske oss flere slike bøker – som fra forlaget og forfatterne side bør være utstyrt med færre faktafeil.

---
DEL

Legg igjen et svar