Det startet med krangling

Den kalde krigen raste. Skulle Orientering være pro-sovjetisk eller blokkuavhengig? Det var kjernen i striden rundt dannelsen av avisen.

Heldigvis vant de blokkuavhengige, mener historiker Ulf Arnesen, som har skrevet hovedfagsoppgave om starten av Orientering.

– Hadde det ikke vært for at Evang-fløyen kuppet Orientering desember 1952, hadde nok avisa vært borte for lengst, sier Ulf Arnesen.

I 1968 skrev Arnesen hovedfagsoppgaven «Starten av Orientering». Det er ti år siden han meldte seg ut av AKP. Likevel er han klinkende klar:

– Striden om Orientering i desember 1952 og januar 1953 endte på best mulig måte. Hadde eks-kommunistene Langseth og Friis beholdt kontrollen over avisa, ville den nok forblitt marginalisert. Orientering var levedyktig fordi den kritiserte begge maktblokkene, ikke bare USA. Langseth og Friis hadde ikke det som skulle til, sier Arnesen.

Hvorfor en ny avis?

En anselig opposisjon i Arbeiderpartiet – med helsedirektør Karl Evang som en av de mest fremtredende – var bestyrtet over at partiledelsen hadde meldt Norge inn i Nato. Samtidig var det nærmest umulig for opposisjonen å komme til orde i Arbeiderbladet.

En rekke mennesker i den nevnte opposisjonen tok derfor initiativet til å starte en ny avis. Avissnavnet ble som det ble etter at tidligere Ap-statsminister Christopher Hornsrud foreslo å forandre «Nyorientering» til rett og slett «Orientering».

Det var Friis og Langseth som hadde ansvaret for prøvenummeret til den nye avisa. Friis var 69 år gammel, Langseth 64 år og Hornsrud var 92 år gammel. Det skortet med andre ord ikke på ungdommelig pågangsmot.

Prøvenummeret kom i desember 1952, men falt ikke i smak hos Evang-fløyen, som fant ut at de måtte «få vogna opp av grøfta», som de sa. Kampen om Orientering var i gang.

Overraskende debut

Vinteren 1952-53 inneholdt mange dramatiske dager. Det kunne fort blitt en spontanabort for Orientering. Prøvenummeret til Friis og Langseth, trykt på Fremtidens trykkeri i Drammen, minnet knapt om en avis. Åtte sider. Tre store og tunge utenrikssaker, deriblant én skrevet av Lise Lindbæk. Noen notiser, noen små annonser. En leder: «Orientering tar ikke sikte på å splitte, men å samle», som det het. Så feil kunne man ta.

Ap-stortingsmann, tidligere journalist og kommunist Jacob Friis var redaktør. Ingeniør Haavard Langseth var mannen bak. Tidligere medlem av NKP. Han tok opp et lån på 10.000 kroner med sikkerhet i eget hus. Prøvenummeret var et forsøk på å lufte interessen blant potensielle skribenter og abonnenter. Men det kom overraskende på altfor mange.

– Mange av oss som hadde sendt inn artikler ble forbannet, sa Finn Lie i etterkant.

Flere navn sto oppført «i redaksjonen», men ingen hadde deltatt på noen møter.

– Dette hadde man sikkert kunnet leve med, skriver Ulf Arnesen i sin hovedfagsoppgave fra 1968: Hadde det ikke vært for at mange også var uenig i den redaksjonelle linjen.

Første nummer var rett og slett for USA-kritisk.

Sett i ettertid bør det også noteres at Langseth og Friis var uheldige med tidspunktet. USA hadde nettopp avholdt valg. Klart det var grunn til å være kritisk. Men Langseth og Friis fikk ikke mulighet til å etablere «balanse på sikt». De hadde rett og slett ikke tillitt.

Så, da Arbeiderbladet 5. desember skrev en notis om at det var kommunist Langseth som hadde drevet Orientering frem, ble de for mye for noen. Selv om det altså var sant.

Karl Evang, Kristen Andersen, Johanne Åmlid og Johan Vogt organiserte seg og forsøkte å få Langseth til å trekke seg frivillig ut av avisa. Det ville han ikke. Men på et møte 2. januar i Uranienborgveien 11, med over 100 personer tilstede, ble Langseth og Friis skviset ut. Linja var lagt. Det viktigste med Orientering var at den skulle være like kritisk mot Sovjetunionen som mot USA. Journalist og forfatter Sigurd Evensmo var tilstede og pekte seg ut som en naturlig redaktør. Men han ville ikke. Ap-mann og helsedirektør Karl Evang ble etter hvert desperat og bløffet:

– Dersom du ikke vil, kommer Friis tilbake, sa han.

Det virket.

Balansert kritikk?

Sigurd Evensmo var den ideelle redaktøren og representerte en foryngelse med sine skarve 40 år. Han var NATO-motstander og engasjert journalist, og hadde noen år tidligere meldt seg ut av både Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet. Han disponerte også sin egen arbeidstid. Men viktigst av alt: Høsten 1952 hadde Evensmo stor suksess med hørespillet «Fredsprisen» som tok et oppgjør med blokkpolitikken og dets talsmenn. Evensmo hadde bred tillitt. Han var kjent. Og han kunne skrive.

Men funka det? Ble Orientering mer balansert i sin utenrikskritikk med Evensmo i redaktørstolen?

– Det er klart at Friis var uheldig med prøvenummeret, men jeg er ikke i tvil om at kuppet var riktig. Med Evang-fløyen bak og med Evensmo i redaktørstolen var i alle fall potensialet der til å drive balansert kritikk. Det var avhengig av politiske begivenheter så klart. Spesielt ett nummer høsten 1956 er blitt trukket fram som forbilledlig, men da hadde man også den vestlige invasjonen av Egypt på grunn av Suez-kanalen og den sovjetiske invasjonen av Ungarn som bakteppe. Oppgjøret med begge blokkene var voldsomt, sier Arnesen.

Det som uansett synes klart: På begynnelsen av 1950-tallet var tiden overmoden for en avis som Orientering. Det var altfor mange misfornøyde kommunister og Arbeiderparti-medlemmer som rekte rundt omkring. Kommunistene ble splittet og sparket ut av Stortinget i 1949 og Arbeiderpartiet meldte hele landet inn i NATO. Kritikken overfor avvikere var enorm. Forsøkte man å svare for seg i Arbeiderbladet, ble innleggene skviset inn mellom badetemperaturene og værmeldingen. Haakon Lie fikk raserianfall rett som det var. «Haakon Lie hadde senket takhøyden så lavt at man måtte være pygmè for å få plass», som Finn Gustavsen så delikat uttrykte det. Orientering ble en luftekanal.

«Skal man bestemme ytringsfrihetens vilkår i 1950-årenes norske massemedier – forstått som reell politise opposisjon – hører Orientering med i bildet. Den øvrige pressen – både arbeiderpressen og den borgerlige presse – var jo enige om mye og hadde felles forståelse av utenriks- og sikkerhetspolitikk. Bare Orientering markerte seg som annerledes. Og ytringsfriheten kan nå en gang enklest bestemmes ut fra muligheten for avvikende eller opposisjonelle meninger», som Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen skriver i boken om ytringsfrihetens historie – «Hvor fritt et land?»

«Høyere sosiale lag»

Ulf Arnesen var på 1960-tallet løst tilknyttet kretsen rundt Orientering. Var medlem av SF og skrev artikler for avisen. Så da tiden kom til å skrive hovedfagsoppgave var valget greit. Opprinnelig hadde han lyst til å skrive hele Orienterings historie, men det ble for voldsomt. Starten inneholdt nok dramatikk til en oppgave på 138 sider, med 108 fotnoter.

I hovedfagsoppgaven telte Arnesen opp antall andelseiere i Orientering ved utgangen av 1953. Kun et knippe hadde et yrke som kunne karakteriseres som «arbeider». Resten var akademikere: Journalister, lærere, advokater, politikere… «Høyere sosiale lag dominerte», som Arnesen skriver tørt. Av de 148 andelseierne var kun 25 bosatt utenfor Oslo. Kjernen var altså den urbane akademikeren.

– Dette var et problem avisa var klar over. Ikke minst fordi Haakon Lie brukte det for alt det var verdt. Kretsen rundt orientering var liksom puslete akademikere med manglende virkelighetssans, forteller Arnesen.

Eller som Dahl og Bastiansen utrykker det i «Hvor fritt et land?»:

«Avisa var tydelig beregnet på å bli lest, ikke skummet».

Arnesen var ikke alene om å være en ivrig leser av Orientering på 1950- og -60-tallet. Rett før partiet SF ble stiftet i 1961 var forhåpningene store. Avisa hadde orientert seg mer og mer mot innenriksstoff og et nytt norsk fremtidsrettet parti var i emning. Avisas politiske vitsetegner fastslo at det ikke var lenge til man fikk et nytt navn på avisa: «Orientering. Hvori opptatt Arbeiderbladet».

Slik skulle det ikke gå. I 1975 skiftet avisen navn til «Ny Tid. Hvori opptatt Orientering.»

Kranglingen fortsatte.

---
DEL

Legg igjen et svar