Det sexløse ekteskapet

Tidligere var ekteskapet en portal til et aktivt sexliv. Nå er ekteskapet en inngang til sølibatet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er litt pinlig, da, å lese at foreldrene dine har mer sex enn deg. Det er det. Det er jo vi som er den seksuelt frigjorte generasjoner, det er vi som kan gjøre alt, når som helst og hvor som helst med hvem som helst. Men så leser man altså i siste nummer av The Atlantic Monthly at all denne friheten brukes til… ingenting. Absolutt ingenting.

Vi snakker ikke om enslige mennesker her. Vi snakker ikke om defekte mennesker. Vi snakker ikke om perverse mennesker. Vi snakker om vellykkede, friske og utdannede mennesker som helt frivillig avstår fra å ha sex i lengre perioder. Og det er helt ok. «Søvn er den nye form for sex», kan vi lese. Forstå det den som kan. I gamle dager hadde man ikke sex før ekteskapet. Nå har man ikke sex etter ekteskapet.

Hodepine for begge

Det er journalist og redaktør Caitlin Flanagan som i siste nummer av The Atlantic Monthly skriver en lang artikkel om temaet under den samme ingressen som vi har brukt: «Marriage used to provide access to sex. Now it provides access to celibacy». Hennes utgangspunkt er samtaler med venninner, bekjente og eksperter, samt åtte nye bøker som nettopp har sex og sølibat som tema. Titlene er illustrerende: «The Sex-Starved Marriage» (skrevet av Michel Wiener Davis), «I Don`t Know How She Does It» (Allison Pearson), «The Bitch in the House (redigert av Cathi Hanauer) og «Okey, So I Don`t Have a Headache» (Christina Ferrare).

Alle bøkene er skrevet av kvinner. Journalisten er også en kvinne. Det er med andre ord få menn som lurer på hva pokker det er som foregår. Det er fullt mulig det vandrer noen millioner frustrerte menn der ute. Den populære amerikanske TV-legen Dr. Phil har sagt at «sexløse ekteskap er utvilsomt en epidemi». Men skal vi tro Flanagan og hennes kilder, så er ikke menn på langt nær så forvirra som det man skulle tro. De er bare passiviserte.

Flanagan spør Jane Greer, som driver ekteskapsterapi via internett og har praksis på Manhattan, om det virkelig er sant at unge ektepar nå til dags har langt mindre sex enn den foregående generasjonen. Greer svarer ja og nevner flere eksempler. Og tidsperiode? Mellom seks måneder og seks år uten sex! Og hvorfor?

«Ekteskap har forandret seg», svarer Greer. Flanagan skriver:

«Dette får meg til å tenke på at den undertrykte og stakkars 1950-tallskonen – deres sexløse college-år! deres kjedelige mann som ikke kunne finne klitoris med en lommelykt og en utgave av Gray`s Anatomy – faktisk fikk mer «action» enn dagens mer frigjorte og seksuelt erfarne gifte kvinner.»

Det er pinlig. Også for mannen. For han er med på det han også.

«I gamle dager var mannen vinneren. Kvinnens oppgave var å oppdra barna og tilfredsstille mannen. Nå jobber begge og begge tar seg av barna og begge er for utslitte og resignerte til å ha sex», sier Greer.

«Glem det!»

Men hun er ikke den eneste. De av oss som har kommet i skade for å se én eller hundre episoder av «Alle elsker Raymond», som går på norsk TV for tiden, vet hva Greer og Flanagan snakker om. I omtrent halvparten av episodene forsøker ekteparet å ha sex etter at de har lagt seg, men blir tvunget til å snakke om noe viktig istedenfor. Eller ett av de tre barna våkner. Eller de krangler. Patricia Heaton, som spiller Raymonds kone Debra, har skrevet den ene boka Flanagan tar for seg. Den heter «Motherhood and Hollywood». Og handler om akkurat det: Å være vellykket som mor og å være vellykket i arbeidslivet. Og sex? «Glem det. Bokstavlig talt», skriver hun.

Ikke det at det er barnas skyld. Gud forby. Men tenk deg mannens rolle oppi det hele. I løpet av én generasjon forventes det ikke bare at han respekterer kvinnen som likeverdig, men også at han respekterer barna som likeverdige. Siden historiens rollemodeller er sendt på skraphaugen er det fort gjort å miste respekten for seg selv. Hør bare på dette:

«I løpet av det store eksperimentet de siste 30 årene har vi lært at mannen kan programmeres til alle slags typer husarbeid, men han gjør det ikke på samme måte som kvinnen. Mannen kan bade barna, men han rydder ikke på plass badematta etter seg eller vrir opp klutene; mannen kan slippe av barna i barnehagen, men han tilbringer ikke ti minutter med å snakke med de ansatte eller plukker med seg ting hjem som barna har laget. Mannen vil, med andre ord, gjøre som han alltid har gjort: Redusere jobben til det essensielle og glatt overse alle de små tingene som kvinnene betrakter som vel så viktig.»

Så – hvor utrolig det enn høres ut: Det er mulig det er mannens skyld. Respekt for kvinnen, respekt for barna, respekt for husarbeidets uskrevne regler… og sex? Glem det. Da er det bedre å vente til epidemien har gått over.

Barnas verden

Men artikkelen «The Wifely Duty» handler altså om kvinnen. Kvinnen som ikke orker. Kvinnen som er altfor veloppdratt til å ha sex uten full tilfredsstillelse. Kvinnen som er misfornøyd med mannen nesten uansett hva han gjør. Skal vi tro Flanagan. Den moderne mannen ønsker virkelig å glede kvinnen. Han har dårlig samvittighet for et par tusen års undertrykkelse. Og han gleder kvinnen. Ikke tvil om det. Tar seg av barna. Gjør husarbeid. Handler mat. Kjører og henter. Han har bare rett og slett ikke tid til å forføre henne. Eller lyst.

«For mange», skriver Flanagan», «er ikke bare barn en del av ekteskapet. Det er nå selve ekteskapets mål og funksjon». I gamle dager, for sånn cirka 40-50 år siden, dro de voksne på ferie, og de hadde med seg barna. I dag drar barna på ferie, og de har med seg de voksne. Louvre er byttet ut med Disney World. Og det er kjempegøy. Men som Flanagan skriver:

«Dersom du oppfører deg som en stor åtteåring hele dagen, er det ikke sikkert du har sex i tankene når kvelden kommer».

Men det er som sagt ikke barnas skyld. Gud forby. Det er mannens skyld. Og kanskje bitte litt kvinnens skyld? Skal vi tro Flanagan. Boka «I Don`t Know How She Does it» av Allison Pearson handler om en familiekvinne som slutter i jobben og på nytt oppdager gleden ved sex. Hadde den vært skrevet av en mann, skriver Flanagan, hadde forfatteren fått så mye juling at Salman Rushdie ville følt seg privilegert. Men den er skrevet av en kvinne. En vellykket, ung journalist som blir rost for sin ærlighet.

På spørsmål fra Flanagan om ektepar har mer sex dersom en av dem ikke jobber, svarer Manhattan-terapauten Greer: Absolutt!.

Da har man to valg. Enten slutter kvinnen å jobbe eller så slutter mannen å jobbe. Dersom mannen vil slutte å jobbe, er det grei skuring. Men siden det er uhyre frekt av mannen å foreslå at hun skal gi opp jobben, så står og faller dette alternativet på at kvinnen foreslår det selv. Hvis man da vil gjøre noe med «problemet».

Men det er altså ikke sikkert det er noe problem. Seks år går fort. Og søvn er mindre komplisert. Imens kan vi glede oss over åtte nye bøker som henger ut den moderne mannen som ikke en gang greier å sette på plass støvesugeren skikkelig. Som om det er viktig.

(Artikkelen kan leses på www.theatlantic.com/issues/2003/01/flanagan.htm)

---
DEL

Legg igjen et svar