Det røde flaggets historie


Første mai og andre dager med større sosialistiske demonstrasjoner og møter ser man i Norge og over hele verden røde flagg. Hva er bakgrunnen for denne bruken av det røde flagget i den sosialistiske bevegelsen verden rundt? Erling Outzen har lett i historien.

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2001-11-29

Allerede i oldtida så man rødt som en spesiell farge, som ildens, blodets og kampens farge. Men det er under den store franske revolusjonen fra 1789 at det røde flagget får sin moderne betydning som det arbeidende folkets samlingsmerke. Først blei det brukt av de nye, borgerlig-revolusjonære makthaverne mot “fjerdestanden” (arbeiderne og småborgerne) – som et tegn på unntakstilstand og krigsrett for å hindre demonstrasjoner for utvidelse av revolusjonens sosiale basis. Slik blei det røde flagget brukt av regjeringstropper ved Champs-de-Mars ved Paris i juni 1791 da 50 demonstranter blei drept. Sett på bakgrunn av dette, er det kanskje merkelig at flagget kort tid seinere blei brukt av nettopp dem den borgerlige undertrykkelsen var retta mot. Forklaringa er som følger:

Den 10. august 1792 besatte representanter for bydelskommunene i Paris rådhuset i byen og gikk til angrep på Tuileriene, der den med utenlandske fyrster konspirerende kongen befant seg. Den berømte franske sosialisten Jean Jaures, som blei myrda av en nasjonalistisk fanatiker i 1914, beskriver hendingene omtrent slik: “Den 10. august vaia det røde flagget over revolusjonens tropper. Det betydde: Vi, folket, er her ifølge vår rett. Vi er nå lova, hos oss ligger den rettmessige makt. Det er kongen, hoffet og det “moderate” borgerskap som forråder grunnlova og er opprørere. Derfor erklærer vi krigsrett mot dem. I frihetens navn vender vi den lovlige tvangsmaktas fane mot disse opprørerne.” (Jaures: Histoire socialiste). Det røde flagget var erobra. Men “sans-culottene” blei snart utmanøvrert av de borgerlige “jakobinerne”, som under sin trikolor innførte terrorveldet i 1793, noe som i sin tur bante veien for reaksjonen.

I 1848 kommer det røde flagget for alvor tilbake til den politiske arena. Dets politiske betydning hadde nå festa seg, og da det arbeidende folket i Paris i februar 1848 tok til gatene for en demokratisk og sosial republikk, med stemmerett og arbeid til alle, var det under røde flagg. Man har beskrevet situasjonen omtrent slik: “Snart heiste hundrevis av barrikader røde flagg og lufta drønna av ropet: Vive le drapeau rouge!” Frankrike fikk ny regjering, av borgerlige republikanere og noen sosialister. Det var med nød og neppe at den borgerlige dikteren og nå minister Lamartine klarte å hindre at trikoloren blei skifta ut med den røde fane som fransk flagg. Sosialistlederen Louis Blanc appellerte forgjeves til …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?


Abonnement kr 195/kvartal