Det opphøyde presteskap

Konservative hardlinere kan være i ferd med å overta i Iran. Det er kanskje ikke det verste som kan skje.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tegningen var klar allerede for ett år siden. Under lokalvalgene i februar i fjor gjorde de konservative rent bord og feide reformistene ut av de fleste store byer. Det skyldtes ikke en plutselig forkjærlighet for prestestyret og dets øverste leder, ayatollah Ali Khamenei. Men mental og politisk trøtthet gjorde at reformfløyens velgere rett og slett ble hjemme. I Teheran stemte bare tolv prosent av innbyggerne.

Det ga de konservative blod på tann – så mye at de foran dette årets parlamentsvalg har nektet opp mot fire tusen kandidater å stille. De fleste av disse, inkludert 82 som sitter i parlamentet i dag, er reform-politikere. Ved å frarøve dem listeplass, håper ayatollahen og hans gjeng av ekstrem-religiøse å reprodusere den grunne seieren. Så langt tyder alt på at de får det som de vil.

Syv år med beinhard maktkamp kan dermed være over. Etter valgene den 20. februar kan de konservative få flertall i parlamentet. Det betyr at de religiøse hardlinerne vil sitte med både den valgte og den ikke-valgte makten. Men hva vil de gjøre med den?

Plutselig u-sving

Det fins knapt den uhyrlighet man ikke er villig til å feste på presteskapet i Iran. Å steine kvinner til døde er bare én av mange barbariske skikker som verden vemmes over.

Ei heller er det noe som tyder på at presteskapet ivrer for politiske reformer. De siste fire årene har vokterrådet – presteskapets forlengede arm – kneblet alle forsøk på å myke opp regimets rigide strukturer; alt fra en friere presse til utvidede rettigheter for kvinner.

Likevel; det er noe som er annerledes i Iran nå. Det kan skyldes at reformfløyen endelig (sic!) ligger nede for telling, og at presteskapet dermed føler de har kontroll. Eller det kan skyldes at Iran plutselig har sin store Satan på alle kanter; først og fremst i Irak og i Afghanistan.

Hvorom allting er, så har verden sett noen plutselige u-svinger i regi av presteskapet den siste tiden. Den første kom da IAEA – det internasjonale atomenergibyrået – krevde et mandat for omfattende inspeksjoner av landets atomprogram. Ayatollah Ali Khamenei sa tvert nei, og torpederte på den måten en spirende enighet mellom president Muhammad Khatami og den Wien-baserte organisasjonen. Så, i oktober, lanserte presteskapet nyheten om at en avtale var på gang. Mannen som ble sendt for å forhandle, var Hassan Rohani; en av ayatollah Khameneis betrodde menn.

Det satte reformfløyen på sidelinjen i utenrikspolitikken, den eneste arena de har høstet anerkjennelse på.

Etterpå, eller før, har presteskapet kommet med små antydninger om at de vil revurdere sitt forhold til Israel, i form av fulle diplomatiske forbindelser med Egypt – det første arabiske landet som inngikk en fredsavtale med israelerne. De har tatt skritt for å nærme seg USAs allierte i regionen, og de har forhandlet fram en handelsavtale med EU.

Det betyr at det nå er de konservative som søker å reparere forbindelsene til resten av verden, inkludert USA. Det skjer mens reformfløyen, som har prøvd å gjøre det samme gjennom mange år, står måpende og ser på.

Jatte med Allah

Maktkampen mellom reformfløyen og de konservative gjennom syv år har vært ødeleggende for Iran. Den har låst landet til en status quo-situasjon som verken økonomi eller demografi tillater.

Paradoksalt nok kan det hende at Iran får en mer stabil utvikling hvis de konservative tar over all makt. Det vil i så fall ikke være første gang i historien at reformer kommer innenfra og ikke utenfra.

Budskapet fra de konservative og fra presteskapet til verden synes å være: dere kan stole på oss. Vi vil ikke gjøre noe for å destabilisere situasjonen i Midtøsten, og vi vil ikke gi amerikanerne et påskudd for å sende flyene sine på vingene.

Hvorvidt denne dreiningen også omfatter en stans i støtten til Hezbollah i Libanon, er mer usikkert. Men amerikanerne sier i hvert fall at de ikke lenger mistenker Iran for å promotere egne interesser i Irak.

Det verdens ledere nå later til å være enige om, er at det bare er de konservative som kan «levere» i Iran. Hver gang reformfløyen eller presidenten forsøker å gjøre noe, blir de bare stanset av presteskapet!

Det man ser er med andre ord et pragmatisk prestestyre som er i stand til å lese den internasjonale situasjonen, og som kan forholde seg til den – som et middel til å forlenge egen makt. Hvorvidt dette kommer iranerne til gode, er et helt annet spørsmål. For hva er budskapet til iranerne?

Foreløpig fins det ikke noe budskap. De siste syv årene har de konservative ikke gjort annet enn å forhindre reformer – uten å lage en alternativ utviklingsvei. Men selv presteskapet må ta i betraktning at folket i Iran ønsker reformer. På universitetene flommer og ebber opprøret. Manglende oppslutning om valgene fratar regimet den viktigste komponenten i den politiske legitimiteten: at også islam kan være demokratisk.

Hva de konservative vil gjøre, er med andre ord helt uklart. Det avhenger av hva som har hindret reformene til nå; mistilliten til president og parlament og ønsket om å ha full kontroll, eller steinalderske doktriner.

Hvis de konservative knuser reformfløyen og samler all politisk makt, må de ha et program for landet. Så langt har de sluppet lettvint unna der de har sittet på sine pidestaller og jattet med Allah. Etter valgene den 20. februar vil verden se om Irans presteskap er en gjeng med dogmatiske middelalder-despoter, eller om de kan tenke og handle rasjonelt i en moderne verden.

Hvis de vinner valgene, altså.

---
DEL

Legg igjen et svar