Det moderne selvets fødsel

Michel de Montaigne blir kalt det første moderne mennesket. Hans Essays fra 1580 utgjør et vannskille i vår selvforståelse. Nå kommer verket endelig i en fullstendig norsk oversettelse.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den franske adelsmannen Michel de Montaigne (1533-92) regnes som opphavsmannen til essayet som sjanger slik vi kjenner det i dag. I 1572 trakk han seg tilbake for å lese og skrive i den hensikt å finne ut hva hans egentlige selv bestod i. Frukten av dette studiet kom i form av hans Essais (det franske ordet essai betyr «forsøk»), første gang publisert i 1580. Montaigne jobbet med verket resten av sitt liv, og da det ble publisert på nytt i 1588, hadde han lagt til mange nye passasjer. Etter hans død ble det i 1595 publisert en versjon med ytterligere tillegg.

Montaignes essays har hittil bare vært publisert i utvalg på norsk, men nå er endelig en fullstendig oversettelse på trappene. Første bok ble publisert i fjor høst, og verket skal foreligge komplett til neste år. Det er Aschehoug som har tatt på seg oppgaven, og oversetter er Beate Vibe, som tidligere har gitt norsk språkdrakt til et utvalg av essayene.

Moderne følsomhet

I tillegg tilverkets allerede nevnte sjangerhistoriske viktighet, er det også et av de første litterære verkene som viser en moderne følsomhet, en egenskap det deler med Shakespeares dramaer. Når man leser Montaigne, kan man ofte ta seg i å tenke at det fantes ekte mennesker den gangen også. Selvsagt var Montaigne, som alle, et produkt av si tid, men verket hans har et forfriskende fravær av den dogmatismen og kulturelle betingetheten som lett daterer et kunstnerisk uttrykk og gjør det mindre interessant for ettertida. Ja, tvilen er faktisk utgangspunktet hans – han er grunnleggende skeptisk og tvilende til den «visdommen» han har fått servert, og han finner ut at jo mer han undersøker ting, jo mer usikker blir han: Mottoet hans blir «Que sçayje?», «Hva vet jeg?». Det som det er lettest å vite noe om, er ham selv, og det er da også temaet for undersøkelsen hans. Men heller ikke dét er det så lett å beskrive som man kanskje skulle tro – det viser seg nemlig at han ikke har noen umiddelbar kommunikasjonslinje til sitt eget indre, eller at han kan kontrollere helt hvordan han representerer seg selv for andre. Slik blir han også en forløper for psykiatrien.

Konstruksjon som representasjon

Det bildet vi har av Michel de Montaigne, er ikke bare formet av essayene, men også av hans reisebeskrivelser og brev. Dermed blir det mulig å sette det bildet han tegner av seg selv i essayene i perspektiv og sammenlikne det med det inntrykket man får fra andre kilder. Man oppdager at selvrepresentasjonen i essayene i stor grad er en idealisering – Montaigne skaper et estetisk selv, et skrift-jeg som setter ting på spissen, forenkler og generaliserer. Men uavhengig av hvor mye av bildet av ham som er konstruert, er konstruksjonen i seg selv en representasjon fordi den sier noe om forfatteren og hans preferanser og prioriteringer. Han påpeker at man skal konsentrere seg om framstillingen istedenfor innholdet; konstruksjonen og maskeringen er en genuin del av selvet (vanen, det jeget man tillegger seg selv, er ens andre jeg), og hva han enn skriver om, sier det noe om ham selv. Omvendt er også det som kan synes som en enkel representasjon, en konstruksjon – for akkurat som selvet ikke er umiddelbart gitt, er det heller ikke naturlig gitt hvordan dette selvet skal framstilles i tekstlig form.

All selvframstilling må til en viss grad være selvkonstruksjon. Selvet er aldri fullstendig gitt, men konstitueres også gjennom orden, økonomi (prioritering) og intensjon – gjennom rasjonaliserende strategier. Refleksjonen er konstruerende og påvirker, som Kirsti Sellevold påpeker (1993), alltid sitt materiale. Skriften er uvilkårlig en maskering, fordreining, forenkling og utvelgelse.

Montaigne skriver at han er «konsubstansiell» med (dvs. av samme stoff som) sin bok, at han og essayene hans er ett. Enhet i mangfoldet karakteriserer både essayet som sjanger og Montaigne som person. Hos Montaigne definerer subjekt og diskurs hverandre; subjektet skapes, formes i den essayistiske diskursen, og denne diskursen oppstår på grunn av det tekstlige individuasjonsprosjektet og skal være en erstatning for den fysiske Montaigne. Den essayistiske formen tilsvarer det menneskelige subjektets form: Individets motsetningsfylde og forandring reflekteres i tekstens inkonsekvens og selvmotsigende karakter.

Den tyske filosofen Theodor W. Adorno kaller essayet «den kritiske forma par excellence» – den er også den selvkritiske og selvrefleksive sådan. Essayet omhandler seg selv og sin forfatter, og emnet er ofte underordnet dets behandling – det viktige er hva behandlingen av emnet sier om forfatteren. «Essayets veikskap vitnar om den ikkje-identiteten det skal uttrykkje; om at intensjonen er noko meir enn saka,» som Adorno skriver (Adorno 1992:80). Slik er selvframstillingen i essayet i overveiende grad av indirekte karakter – i essayet fører omveier lengst, og det dreier seg i stor grad om å fortsette å skrive, med et implisitt, moderat imperativ til den Andre – hvis vurdering Montaigne på den ene siden trenger for å se seg selv, men på den andre ikke umiddelbart aksepterer som gyldig (Starobinski 1994) – om å fortsette å lese, noe som for Montaigne blir til å fortsette å leve, klare å leve, gjennom blikket, eget og andres. I selvframstillingen ligger det også et betydelig maktaspekt – det er selvbemektigelse i å kunne framstille, å kunne definere seg selv, ikke bare bli definert.

Identiteten er relasjonell

Montaigne gjennomgår tre stadier i sin selvoppfatning, som inkluderer hans oppfatning av forholdet til andre mennesker. I yngre år stod han i et avhengighetsforhold til dem, noe han oppfattet som negativt og selvundertrykkende. Seinere oppnådde han større uavhengighet og trakk seg i perioder tilbake fra sosiale situasjoner, som han opplevde som innautentiske og preget av rollespill. Dette opplevde han imidlertid heller ikke som tilfredsstillende og fant til slutt ut at han til en viss grad måtte akseptere de sosiale maskene og sin avhengighet av mellommenneskelig kontakt. Denne utviklingen gjenspeiles i essayene. Montaignes tilbaketrekning er en av betingelsene for hans essayistiske refleksjon, som er preget av en eksistensiell eksilerfaring, en følelse av ikke å høre til, av at ting ikke nødvendigvis er slik de framtrer, som skaper avstand og rom for nye perspektiver gjennom sammenlikning med andre praksiser. En annen betingelse for skrivehandlingen er hans frykt for og opptatthet av døden – tapet av faren og vennen Etienne de la Boétie satte dype spor i ham, og han bearbeider dette og sin egen forestående bortgang grundig i verket. Dødsfrykten gjenspeiles i verkets størrelse: Gjennom teksten forsøker han å gjøre det forgjengelige livet og selvet mer permanent.

Montaigne er opptatt av å foreta en demaskering – han vil la maskene falle til fordel for ekthet både i egen erfaring, av seg selv og andre, og i andres erfaring av ham. For å oppnå dette må han imidlertid foreta en «re-maskering», men denne gangen med distanse til masken – han tar et steg tilbake fra sitt «umiddelbare» selv og splitter dermed selvet i en observerende og en observert. Han konstruerer et skrift-jeg, en estetisk identitet som samhandler med den Andre – leserne av hans essayer og ham selv som sin egen leser, som selvobserverende. Jegets essens uttrykkes gjennom en skrivehandling som fordobler det, gjør det til både subjekt og objekt (Starobinski 1994). Men er det via selvrefleksjon mulig å oppnå innsikt i det som utgjør «blindsonen», bak blikket, det som er konstituerende for ham som person og forfatter? Her kommer forholdet til andre mennesker inn: En av Montaignes sentrale innsikter er at man er avhengig av å samhandle med, og speile seg i, andre mennesker for å bli kjent med seg selv – han erfarer at identiteten er relasjonell.

Montaigne søker sin identitet, men finner den først når han konstruerer den. I forhold til sin avdøde venn La Boétie konstruerer Montaigne seg selv ved å «skape» La Boétie slik han skulle ønske at han hadde vært, og slik han så ham, ønsket å se ham, og ved å skape en skinnidentitet mellom seg selv og vennen: Det faktum at La Boétie er død, gjør at Montaigne kan endre ham etter behov. Det åndelige slektskapet som eksisterte mellom ham og vennen, gjorde Montaigne i stand til å se seg selv i den andre. Kapitlet om deres vennskap har en særegen struktur; det bærer preg av å være jobbet lenge med, noe som motsvarer konstruksjonen av selvet, av La Boétie og av forholdet mellom dem. Ifølge Jacques Derrida er vennskapet en sosial kategori hvori jeget overskrider seg selv. Men forsøker Montaigne å overskride jegets grenser, eller prøver han å innlemme den/det Andre i seg selv? Det er nemlig et selsomt forhold Montaigne beskriver når han omtaler det vennskapet som, ifølge ham selv, var det største han hadde opplevd; for deres var et forhold hvori noen av vennskapets skapende og nødvendige elementer, nemlig kontrasten og komplementariteten, synes fraværende. I dette tilfellet virker det som om jeget forsvinner – det omkringliggende, gjensidigheten, forskjellen, er ikke til stede, og selvet kan ikke utskilles. Ifølge Jean Starobinski (1994) representerer La Boétie sentrum, det «egentlige» selvet, og Montaigne det «sosiale». Essayene har ikke noe tematisk sentrum, heller ikke selvet – det er, som det heter i Peer Gynt, som en løk – uten kjerne – hvis substans er skallet.

Montaignes forhold til litteratur, særlig Plutarks forfatterskap, motsvarer det til andre mennesker. Begge relasjonene er preget av ambivalens. Montaigne er redd for at andre forfatteres tanker og stil skal ha en uønsket innvirkning på hans egen, skal prege ham i for stor grad og gjøre ham uekte på samme måte som han frykter maskespillet og sin innrømte lettpåvirkelighet i forhold til andre mennesker. Han innser imidlertid at den oppsamlede innflytelsen er en ekte del av ham, bevisst og ubevisst, og at han ikke kan tilbringe den minste tid i Plutarks selskap «uten å ta med et bryst- eller vingestykke», som han skriver, noe hans essays likhet med dennes Moralia er et eksempel på. På samme måte er hans personlighet delvis formet av hans omgang med andre mennesker. Hans påvirkningsangst står også i motsetning til hans hyppige bruk av sitater. Montaignes seinere aksept av, og ønske om, mellommenneskelige forhold som et resultat av møtet med La Boétie, er analogt til hans glede ved andre store forfattere og hans oppfatning av at de kan formulere hans tanker bedre enn ham selv. Man kan si at Plutark er for ham kunstnerisk det som La Boétie er for ham menneskelig.

Fram og tilbake er … litt lenger

Montaignes egosentrisme (i betydningen selvopptatthet, ikke selvgodhet) er en sentrering rundt noe som kun skapes av det som omgir det; han er ingenting uten den «jeg-intensjonen» som sirkler ham inn, det vil si hans selvrefleksjoner og tilsynelatende tilfeldige overveielser om dette og hint, som definerer ham og hans posisjon. På samme måte er essayets tema eller senter et slags tomrom som man beveger seg mot og rundt, og som defineres av denne bevegelsen, men som er ubetydelig uten bevegelsen, og som alltid er mindre interessant enn denne. Som Sellevold skriver (1993), oppstår identiteten i denne bevegelsen mellom registrering og refleksjon, ikke i deres produkter, som er foranderlige. Montaigne ønsker imidlertid å finne det permanente, det som gir kontinuitet til hans personlighet, hans væren som menneske i forgjengeligheten og tilfeldigheten.

Denne permanente kjernen finner han i skrivingen, som både er en handling som jegets «essens» uttrykkes gjennom, og en livsforming (samt en livsform, ikke minst). Montaigne beskriver både seg selv og sitt verk som et lappeteppe av delvis uoverensstemmende elementer: Essayene blir aldri ferdige – han stryker ut og legger til helt til sin død; på samme måte blir Montaigne aldri «fullendt» som menneske – han endrer og utvikler seg slik at den Montaigne man møter i de første essayene, er en annen enn den i de siste, selv om hans seinere tillegg kompliserer kronologien en del.

En av Montaignes slutninger er at ikke bare utsvevelsen og uforstanden, men også moderasjonen og klokskapen trenger moderasjon. I denne forbindelse er det interessant å trekke en parallell til Adorno, som har en del til felles med Montaigne og som Arild Linneberg (1999) karakteriserer som en «CIA-agent», en agent for contradictio in adjecto, for motsigelse i tillegget. Dette er en karakteristikk som også kan brukes på Montaigne: Når han drar det dialektiske prinsippet ut i dets ytterste konsekvens, viser det seg ofte at han finner like gode argumenter for to tilsynelatende motstridende posisjoner, slik han på spissfindig vis underminerer sin egen inkonsekvens ved å være konsekvent inkonsekvent. Men slik må hans skrivemåte være, for slik er han som menneske. Poenget er imidlertid det han har lært på veien av selve den dialektiske øvelsen, den kunnskapen han har sirklet inn ved denne bevegelsen.

Problemet i forholdet mellom selvrepresentasjon og selvkonstruksjon er hvordan, i hvilken grad og på hvilket punkt man skal skille mellom dem: Den eneste måten man som menneske kan oppfatte verden og seg selv som en del av den på, er gjennom tegn. Hvordan skal man da kunne skille mellom det ekte og det tilsynelatende? «På vilket tecken kan man känna igjen att man äntligen har nått botten, det sanna jäget, det rena guldet som doldes under så många bedrägliga lager av slagg,» spør Starobinski (1994:110). Dette kaller han «jeg-kunnskapens problem». Montaignes svar og innsikt er at denne jakten på det autentiske til en viss grad er fåfengt. Men ikke helt, for i selve jakten gjøres man autentisk, man definerer seg som den søkende, den observerende, uavhengig av hva man finner. Og det som konstitueres av dette søket, det jeg-søkende jeget, er kanskje det eneste «egentlige» jeget man kan ha håp om å finne.

Litteratur

Adorno, Theodor W. 1992. «Essayet som form». I: Arild Linneberg, red. Notar til Litteraturen. Oslo: Det Norske Samlaget

Linneberg, Arild. 1999. Røff guide til Theodor W. Adornos estetiske teori. Oslo: Gyldendal

Montaigne, Michel de. Essays (3 bind). 1998. Til dansk ved Else Henneberg Pedersen. København: Gyldendal

Sellevold, Kirsti. 1997. «Michel de Montaigne – essayets form som speilbilde av skeptisismen i renessansen». I: Agora 1996/1997 (4/1). Oslo: Aschehoug

Sellevold, Kirsti. 1993. «Michel de Montaigne». I: Trond Berg Eriksen, red. Vestens tenkere, bind 1. Oslo: Aschehoug

Starobinski, Jean. 1994. Montaigne i rörelse. Til svensk ved Jan Stolpe. Stockholm: Atlantis

---
DEL

Legg igjen et svar