Det meningsløse får mening

«Ofte er det vanskelig å skille mellom det meningsløse og det meningsfylte, det intenst meningsløse og det intenst meningsfylte,» skriver Trude Marstein i den nylig utkomne essaysamlingen Konstruksjon og inderlighet. Og utsagnet passer godt som bakteppe når en skal gi seg i kast med Jon Øystein Flinks siste bok. Etter den mye omtalte debuten Ole-Kristian […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Ofte er det vanskelig å skille mellom det meningsløse og det meningsfylte, det intenst meningsløse og det intenst meningsfylte,» skriver Trude Marstein i den nylig utkomne essaysamlingen Konstruksjon og inderlighet. Og utsagnet passer godt som bakteppe når en skal gi seg i kast med Jon Øystein Flinks siste bok. Etter den mye omtalte debuten Ole-Kristian Oksrød (2002), som av enkelte kritikere ble lest som et litterært fadermord med Dag Solstad som offer, har det vært knyttet visse forventninger til Bort med den dagen da Jón ble født.

Mord kan fortsatt sies å stå på Flinks agenda, men i en annen form denne gang. Sammen med et flipperspill, ei krybbe, ei ku, en slikkende bikkje og ei pannekake som ruller mye lenger enn i eventyret, er det selvmordet som utgjør sentrum i en relativt absurd roman det er svært vanskelig å parafrasere. Derfor heller et utdrag til selvsyn:

«a-aa-aaa-aaaa-aaaaaa-harusett a Maria? harusett a Maria? ho haruvel sett det haru-haruvel gett. N’Jón, n’Jhvh, familiemedlemmet som hadde levd og levd på trass og til byrde for alt og alle som hadde beveget seg i nærheten av det og snookerspillerne harusett, og harusett n’Trofast (vrrv) og Mor ha’lloo Jaaa, og slektningene, kjæresten til n’Jón i telefon’n, herr Uhler og herr Camier (og Brutus), og Lord Of The Rings-flipperspillet, da harusettnok.» (side 58)

Flink er, som i debuten, svært stilsikker, og de av leserne som ikke lar seg skremme av litt sjangerforvirring, en utradisjonell syntaks og et repetitivt sug, kan ikke unngå å bli revet med av ordflommen. Selv om Bort med den dagen da Jón ble født nok krever litt lekne lesere, er det ikke dermed sagt at Flink bare bedriver tant og fjas. Under den maniske overflaten er det en langsommere bevegelse, en underliggende uro og sårhet som kulminerer i det bebudete selvmordet.

«(…) og han så seg gå tvers gjennom allelujah fra him’len lød, så at han la seg i sengen og tok livet av seg i sengen og Mor ha’lloo Jaaa gren med håret over ham, brystet hans og far hans sto og beglodde det hele, og slektninger kom inn, en etter en registrerte de liket, reagerte hysterisk, så forsvant de endelig; han klatret opp på vinduskarmen og ålte seg ut av vinduet, begynte å grine og går rundt på plenen og griner og angrer og tramper og bort med den dagen da han ble født, la lansene penetrere den dagen, den timen da han ble født, han som angrer og tramper i bakken.» (side 101)

Store kontraster. Forvirring. Sterke følelser. Og spørsmålet presser seg på: Er Flinks stilsprang og ordleker meningsfylte eller meningsløse? Romanens eget svar synes å være et både-og. Bort med den dagen da Jón ble født ber om å bli sanset og følt, snarere enn analysert og forstått, og dermed får det tilsynelatende meningsløse mening – i kraft av sin emosjonelle effekt på leseren. Dette er med andre ord en roman som i uvanlig grad er avhengig av sin leser, og som derfor nok vil bli både elsket og hatet. Jon Øystein Flink har uansett skrevet en bok som er original nok til at det er bryet verdt å se hva den gjør med deg.

---
DEL

Legg igjen et svar