Det livsfarlige euratomdirektivet!

Christer Gulbrandsen, som titulerer seg selv som innehaver av mastergrad i statsvitenskap, hadde et innlegg i Ny Tid 14.oktober under tittelen «Lammer Lem nei-ligaen». Han forsøker der å latterliggjøre Tine Larsen og Gullbjørg Røisli sine informative innlegg. Det ville være naturlig å anta at en med en så pretensiøs tittel, i alle fall kan lese […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Christer Gulbrandsen, som titulerer seg selv som innehaver av mastergrad i statsvitenskap, hadde et innlegg i Ny Tid 14.oktober under tittelen «Lammer Lem nei-ligaen». Han forsøker der å latterliggjøre Tine Larsen og Gullbjørg Røisli sine informative innlegg. Det ville være naturlig å anta at en med en så pretensiøs tittel, i alle fall kan lese et direktiv.

EU-direktiv 96/29 (avsnitt 4, artikkel 6) tillater helt klart at radioaktivt avfall kan blandes inn i forbruksvarer. På grunn av EØS-avtalen kan Norge ikke nekte å importere disse radioaktive forbruksvarene.

«Nye reguleringer i strålevernlovgivningen» ble sendt ut på høring uten at direktivet ble vedlagt. Stortinget innarbeidet direktivet i norsk lovtekst 11. april 2000, uten at noen stortingsrepresentant ba om ordet. Deretter ble «LOV 2000-05-12 nr 36: Lov om strålevern og bruk av stråling» norsk lov 12. mai samme år.

Imidlertid kan Stortingets godkjenning av direktivet muligens sies å være uten vesentlig betydning, da det neppe blir aktuelt å tilsette atomavfall i forbruksvarer her hjemme i Norge. Det som er av større betydning, er at EU både tillater, og praktiserer, tilsetting av atomavfall i råvarer til industrien, – og at norsk lov nå tillater import av slike produkter!

I følge dette direktivet, kjent som Euratom-direktivet, er det mulig for EU-landene å bruke radioaktivt atomavfall, – som hittil har vært lagret i deponier, – i produksjon av forbruksvarer.

Dokumentasjonen finnes i avsnitt 4, artikkel 6.1: «Medlemsstatene sikrer, at alle nye klasser eller typer av praksiser, der medfører utsettelse for ioniserende stråling, innen de først vedtas eller først godkjennes, er rettferdiggjort ved deres økonomiske, samfunnsmessige eller andre fordeler i forhold til den sundhetsskade, som de måtte forårsake».

I stedet for å søke om særskilt tillatelse til deponering av avfallet, og måtte holde regnskap med hvert eneste kilo, kan man nå bare blande avfallet med ikke-radioaktivt materiale for å komme under de lovlige grenseverdiene – og så benytte det i produksjon av forbruksvarer. Avfallet har fått status som handelsvare. Dermed har atomindustrien og EU-myndighetene forvandlet et problem, til en økonomisk gevinst, og det er nå fritt fram for industrien å blande radioaktivt materiale i produksjonen av alt fra biler, senger, bestikk og plastkrus til sykkelhjelmer og veibelegg, – «bortsett fra fire produktområder; nemlig matvarer, leketøy, kosmetikk og prydgjenstander».

Det er interessant at EU-myndighetene gjør unntak for bl.a. leker. Dette tyder på at de er fullt klar over helsefaren; at det er en økt risiko for kreft når en utsettes for radioaktiv stråling selv i små doser, og de vegrer seg tydeligvis for å utsette barn for dette.

For å tillate tilsetting av atomavfall i forbruksvarer, må EU selvfølgelig hevde at slik tilsetning er trygt, eller i det minste at helsa ikke er så viktig. Det tas derfor forbehold om at «en godkjenning må være rettferdiggjort av økonomiske eller samfunnsmessige grunner, – veid opp i mot den helseskadene som den måtte forårsake».

Tankegangen bak direktivet er nokså firkantet: Siden det er fastsatt grenseverdier for ulike typer radioaktiv stråling, er ikke stråling farlig dersom vi holder oss under grensene. Dessverre er det ikke så enkelt.

For det første vil miljøet rundt oss bli fylt med flere og flere radioaktive stoffer etter hvert som de forurensede forbruksvarene kommer i sirkulasjon, og kommer i tillegg til naturlig stråling. For mange mennesker vil grenseverdiene bli overskredet uten at de er klar over det. Direktivet nevner dette problemet, men angir ingen mottiltak.

Det finnes ingen garanti for at lave stråledoser ikke er en helserisiko. Grunnen er at selv en enkelt liten partikkel av radioaktivt materiale kan, – dersom det for eksempel inhaleres, – påføre et menneske enorm skade i løpet av 10-15 år. Forskerne påpeker at det er flere måter radioaktive partikler kan komme inn i kroppen på. Dersom slike gjenstander/produkter for eksempel blir brent, kan vi komme til å puste inn disse radioaktive partiklene. Når denne typen partikler kommer inn i kroppen, trenger de inn i skjelettet og blir liggende der å avgi stråling. Dette kan føre til leukemi, skjelettkreft, ulike blodsykdommer, og at man får barn med misdannelser. Til overmål viser ny forskning at selv den minste strålingsdose kan fremkalle arvelige kromosomfeil.

Atomindustrien vil også kunne tilby betaling for at industribedrifter skal ta hånd om avfallet deres. Dette vil utgjøre en form for tilskudd som vil gjøre det vanskelig for andre «rene» bedrifter å være konkurransedyktig på pris. Dette kan igjen føre til at norske bedrifter prises ut av sine markeder. I EU skal alle varer fritt passere alle grenser, og det samme gjelder også EØS-landene. Dette betyr at vi i Norge ikke kan nekte import av slike produkter så lenge vi er underlagt EØS-avtalen:

«§ 20. Import- og omsetningsforbu: Statens strålevern kan nekte import eller omsetning av ethvert produkt eller stoff og enhver vare som kan medføre en helse- eller miljørisiko på grunn av stråling, forutsatt at dette ikke strider mot internasjonale avtaler som Norge er tilsluttet.»

Jeg skulle anta at Christer Gulbrandsen skylder Gullbjørg Røisli en unnskyldning, og samtidig burde han kanskje innrømme at han egentlig ikke har lest direktivet.

At Steinar Lem har gått fra nei til ja i EU-spørsmålet på grunn av EUs miljøpolitikk, er også for meg en uforståelig gåte.

Ole Ø. Kvalheim, fylkesleder Møre og Romsdal Nei til EU

---
DEL

Legg igjen et svar