Det litterære lerretet

Denne høsten opplever kino-Norge en eksplosiv interesse for filmatiserte bøker. Har filmskaperne blitt mer litterært interesserte?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hollywood har alltid gått på jakt i bokhylla. Nå kommer norske filmskapere etter. Den siste revejakta har kinopremiere fredag 29. august, og var også åpningsfilmen på filmfestivalen i Haugesund forrige uke.

Produsent Synnøve Hørsdal holdt tale til de fremmøtte, og påpekte blant annet at det har tatt lang tid å lage bok om til film. Å gjøre et slikt arbeid er krevende. Vennskapet mellom de to hovedpersonene, som står sentralt i Ingvar Ambjørnsens litterære univers, har blitt vektlagt i adapsjonen. Hørdal setter dermed fingen på utfordringen ved å filmatisere bøker – nemlig at film har en mer definert «to the point»-handling, mens romanen gir større rom for kompleksitet og nyanser. Men er boka av den grunn nødvendigvis bedre enn filmen?

Annerledes om sinnsykdom

Regissør Eva Isaksen har tatt for seg den krevende oppgaven med å lage levende bilder ut av Karin Fossums bok De gales hus.
– Jeg har en del venner som har blitt lagt inn på psykiatrisk klinikk, og er derfor veldig opptatt av denne tematikken, sier Isaksen til Ny Tid.
– Et mål har vært å få fram at mentalt lidende også er individer med hver sine drømmer, tanker og refleksjoner. Jeg ville unngå den typiske «Det er hull i gjerdet på Gaustad»-tilnærmingen, fortsetter hun.

Isaksen har tidligere gjort flere kjente bøker til film, med varierende hell. Disse omfatter blant annet Døden på Oslo S, Homo Falsus (filmatisert som Det perfekte mord), Mors Elling og en rekke av Fossums krimhistorier for tv.
– Jeg liker å adaptere krimfortellinger, fastslår hun.

– Det er som regel en spennende og grei sjanger å adaptere. De gales hus er kanskje den mest krevende adapsjonen jeg har gjort, og det var også et slit for manusforfatter å finne en skikkelig måte å legge den fram for filmmediet på. Fokuset er jo mest på karakterene, og ikke så mye på de ytre omstendighetene. Men jeg håper jo at vi har lykkes, sier Isaksen om dramaet som har kinopremiere 12. september.

I høst kommer også flere norske adapsjoner på kino. Både Jostein Gaarders I et speil, i en gåte og Lars Ramlies Fatso, samt Erlend Loes barnebok Kurt blir grusom, som interessant nok er en animasjonsfilm, knyttes det høye forventninger til. Varg Veum-filmen Kvinnen i kjøleskapet, basert på Gunnar Staalesens bok, kommer rett på DVD i midten av september.

Fra Frankenstein til Forrest Gump

Førsteamanuensis og forfatter Arne Engelstad har satt seg grundig inn i adapsjonsfenomenet, og har skrevet to bøker om tematikken; Den forføreriske filmen og Fra bok til film. Om adaptasjoner av litterære tekster.
– Helt fra spillefilmens barndom har filmer alliert seg med litteraturen, av flere grunner, sier han til Ny Tid.
– I de aller første tiårene kunne nok alliansen gi litt kjærkommen status til en ny kunstart som lenge slet med et stempel av overflatisk underholdning.

Det store tivoli heter betegnende nok en bok om norsk filmhistorie fra 1960-tallet. Den er skrevet av Sigurd Evensmo, som var også var forfatter av den filmatiserte sukessromanen Englandsfarere (1945) og dessuten redaktør i Ny Tids forløper Orientering.

Hollywood var tidlig ute med å ta for seg litteraturen. Allerede i 1910 kom en adapsjon av Mary Shelleys Frankenstein. Litterære adapsjoner utgjør en stor del av filmene som gjennom tidene har fått Oscar for beste film. Årets store Oscar-vinner, No Country for Old Men, befinner seg i en lang tradisjon av filmadapsjoner basert på bestselgende romaner. Intet nytt fra vestfronten (1930), Mytteriet på Bounty (1935), Tatt av vinden (1939), Jorden rundt på 80 dager (1956), Broen over Kwai (1957), Gudfaren 2 (1974), Gjøkeredet (1975), Nattsvermeren (1991), Forrest Gump (1994) og Den engelske pasienten (1996) er alle kjente bøker, men enda mer kjente filmer.

Her til lands kom adapsjonene for alvor i gang på 1920-tallet med vellykkede filmatiseringer av Hamsuns bøker. Allerede i 1916 laget imidlertid den svenske regissøren Victor Sjöström film av Ibsens episke dikt Terje Vigen (som fremdeles utgjør en av få gode
Ibsen-adapsjoner).

Ny belysning av gammelt materiale

– I den aller siste tiden ser vi en nesten eksplosiv interesse i Norge for å lage film basert på bestselgende samtidsromaner av for eksempel Loe og Renberg, Ragde og Lindell, Ambjørnsen og Gaarder – og snart forhåpentligvis Per Petterson og Gert Nygaardshaug, innskyter Engelstad.

Filmviteren, som til daglig underviser ved Høgskolen i Vestfold, mener at det fins tre viktige årsaker til at det frister filmskapere å adaptere.
Først og fremst er det bestselger-effekten.
– Å adaptere en roman som allerede har bevist at den har en historie som fenger, og som en god del mennesker i alle fall har hørt om eller forbinder noe med, gir en viss trygghet til en kostbar og risikabel filmproduksjon, sier Engelstad.

Dessuten er det et ønske om å si noe nytt om et klassisk litterært verk, se det i lys av filmskaperens samtid. For eksempel skrev Emma Thompson manus basert på Jane Austens roman Stolthet og fordom midt på 1990-tallet, og uttalte at denne gang skulle filmen være en feministisk nylesing av klassikeren.
– Den tredje hovedårsaken er mangelen på gode originalmanus for film. De beste forellingene finnes gjerne i bøkene. Dette er noen av årsakene til at godt over en tredjedel av alle norske spillefilmer bygger på bøker, og forholdet er tilsvarende i mange andre filmproduserende land, sier Engelstad.
En ekstra gevinst er at filmatiseringer genererer interesse for boka den bygger på.

Det er nok å se på de store, nye opplagene av romanforeleggene som følger i kjølvannet av adapsjoner som Varg Veum-serien, Gymnaslærer Pedersen, Tatt av kvinnen og Mannen som elsket Yngve.

«Middelmådige» perler

Forfatteren Anthony Burgess, som blant annet skrev A Clockwork Orange, skal ha sagt at førsteklasses adapsjoner nesten alltid er basert på litteratur av andre eller tredje klasse.
– Jeg tror det kan være mye riktig i det, vedgår Engelstad.
– Årsaken er at filmskaperen i slike tilfeller lettere tør å frigjøre seg fra forelegget og satse på filmmediets spesifikke fortellemåte, sier han.

Et ofte brukt eksempel på dette er Hitchcock. Han tok i sine beste filmer gjerne i bruk forelegg fra middelmådig litteratur, som i Rebecca og Fuglene.
– Altfor stor respekt for forelegget kan også binde filmskaperen til en misforstått lojalitet overfor boka, og det kan virke hemmende.
Et godt eksempel på en slik kreativ mangel på respekt er Henning Carlsens dristige grep under filmatiseringen av Hamsuns Sult fra 1966, der han satset på å finne visuelle ekvivalenter for å gjengi romanens skildringer av sjelelige fornemmelser. En mindre kreativ regissør ville nok valgt fortellerstemme på lydsporet, noe som ganske sikkert ville gjort filmen mer litterær enn filmisk – og slett ikke til en udødelig filmklassiker.

Bok vs. film

«Boka er bedre» hører man gjerne folk si, etter å ha sett en kjent bok filmatisert.
– En ulempe med å gjøre for mange visuelle valg er selvfølgelig at mange med et nært forhold til boka blir skuffet over filmatiseringen. Publikum forventer å få sine egne bilder gjengitt på lerretet, bildene de selv så for seg under lesningen, forteller Engelstad.

«Edvarda ser da ikke sånn ut!» ropte en indignert student Engelstad en gang underviste i et kurs om norske romanklassikere og filmatiseringene av dem.
– Det sterke, indre bildet av Edvarda som studenten hadde bygd opp under lesningen, korresponderte på ingen måte med Sofie Gråbøl som dukket opp i rollen i Henning Carlsens etter min mening vellykkede adapsjon av Hamsuns Pan
fra 1995, sier Engelstad.

Han mener man må innse at bok og film ikke kan sammenlignes på en så direkte måte.
– Det blir som å spørre hva som er best, rødvin eller hvitvin. Det avgjørende er selvfølgelig å vurdere om vinen er bra og smaker godt, uansett type. Eller, overført til film, å stille spørsmålet slik: Er dette blitt en god film, på filmmediets premisser?

«Show don’t tell»

Dette leder selvsagt til tanken om at visse litterære verk rett og slett ufilmbare. Engelstad er delvis enig i det, men mener at filmskaperne svært sjelden har latt seg skremme.
– Selv Ulysses av James Joyce, med de uendelige indre monologene, er blitt adaptert – riktignok uten særlig hell. Men det er klart at noen litterære verk stiller store krav til filmskaperens kreativitet og originalitet. For eksempel er ordene bedre enn bildene på generaliseringer og abstraksjoner.

I en bok kan man kan snakke om «en fugl» i sin alminnelighet, mens filmen, bundet til den direkte fotografiske representasjon av virkeligheten, må vise et helt konkret eksemplar av arten – en pjuskete spurv eller en flaksende kråke. Filmen kan ikke problematisere begreper som kjærlighet og død, sa Virginia Woolf, som hadde liten sans for levende bilder. Filmen, sa hun, kan bare vise et kyss og en likvogn, rett og slett.

Filmer som adapterer romaner med mye refleksjon har også et problem, mener Engelstad.
– Filmens vesen er «Show, don’t tell» og refleksjoner er grunnleggende ufilmbare. Men i slike tilfeller kan den kreative filmskaper igjen finne fram til filmiske analogier eller ekvivalenter. I Sandemoses roman En sjømann går i land beskrives det med mange ord hvordan hovedpersonen, Espen Arnakke, plages av halvt fortrengte minner om fortidige handlinger. I Nils Gaups altfor lite kjente filmatisering av boka, Misery Harbour, velges en utmerket og filmrelevant løsning. I stedet for å gjengi Espens tanker omkring fortidige hendelser i voiceover, viser filmen oss drømmebildene direkte.

Det er ingen grunn til å tro at økningen av adapterte verk vil minke fremover.
– Det later i alle fall til at vi er inne i en bølge, der interessen for nyere litterære verk er ekstra sterk, sier Engelstad.

Et interessant spørsmål som dukker opp her, er om nyere romaner appellerer mer til filmisk realisasjon, ettersom de yngre forfatterne er mennesker som er vokst opp med film som det dominerende medium, og dermed har filmens fortellemåte så og si «under huden».
– I forlengelsen av dette er det forresten et interessant forskningsfelt som er lite undersøkt så vel i Norge som i andre land, nemlig i hvilken grad og på hvilke måter den moderne romanen er influert av de levende bildenes fortellemåte, avslutter Arne Engelstad.

---
DEL