Det koker på campus

Reformkritikerne er på offensiven ved norske universiteter.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det koker ved universitetene. Vel, det vil si, det småputrer, men ved landets største, viktigste og noe sendrektige kulturinstitusjoner er det å regne som en uvant stor grad av intern uro.

Det begynte med bråket ved Historisk-Filosofisk fakultet i fjor høst, der en massiv omlegging av instituttinndelingen møtte sterk kritikk. Så kom fakkeltog mot Clemets lovforslag (se Ny Tid 21/1-05) og opprettelsen av nettverket «Fritt akademia med blant annet Knut Kjeldstadli som en sentral person. Ved rektorvalget i Bergen tidligere i år var valgdeltagelsen blant studentene tredoblet (riktignok fortsatt bare 13,4 prosent). Resultatet ble at den reformkritiske sosiologiprofessoren Sigmund Grønmo vant med klar margin. Ved det forestående rektorvalget ved Universitetet i Oslo er det så langt fem kandidater, mot to ved valget i 2001. Som en av årets kandidater uttalte til universitetsavisa Uniforum: «Årets rektorval blir eit universitetspolitisk val og truleg det viktigaste valet på mange år.»

Det står om retningen universitetene skal følge de nærmeste årene – ja, kanskje tiårene. Det dramatiske høydepunktet i denne nye runden med debatt om kvalitetsreformen er utvilsomt professor i musikkvitenskap Jon-Roar Bjørkvolds avskjed for et par uker siden. Han hevdet at kvalitetsreformen medfører at studentgjennomstrømning og lønnsomhet er gjort til både mål og middel for institusjonen, og tok sin hatt og gikk. Det var en arbeidssituasjon han ikke følte seg vel i lenger.

Som å snu en supertanker

Det er fem år siden Mjøs-utvalget la frem sine anbefalinger for reform av høyere utdanning i Norge. Som noen vil huske var Rune Slagstad en kraftig kritiker av reformforslagene allerede den gang, men i brede universitetsmiljøer har det tatt tid for de berørte å summe seg.

En gang for noen år siden, i en debatt ved Studentersamfundet i Oslo der Mjøsutvalgets leder deltok, ble det påpekt at det å endre retning på universitetene er som å snu en supertanker i grumsete farvann. Den prosessen har to utdanningsministere, først Trond Giske, som la frem stortingsmeldingen om reformen i 2001, og deretter Kristin Clemet, som la frem forslaget til ny Universitets- og høgskolelov i februar i år, drevet fremover. Og det med betydelig støtte blant studentorganisasjonene og også fra en relativt stor andel av de vitenskapelig ansatte. Men nå har i alle fall sistnevnte gruppe reformtilhengere begynt å falle fra. Det har begynt å rumle i supertankerens mage.

To poler

Bekymringene dreier seg først å fremst om at kvalitetsreformen truer universitetenes grunnleggende idealer: Frihet til å drive forskning, også grunnforskning, av høy kvalitet, forskningsbasert undervisning, å være et rom i det offentlige landskap for grundig debatt om viktige samfunnsspørsmål, å forvalte kulturarven, sikre den faglige bredden, å uteksaminere kritiske og selvstendige kandidater, for å nevne noe. Dette er idealer som gjerne knyttes til det Humboldtske universitetet – en universitetsforståelse som har hatt bredt gjennomslag i Europa og langt mindre i USA – men som nå altså er under press her i Norge.

Dagens rektor, Arild Underdal, skrev i 1997 i et etterord i en bok som oppsummerte en studie om Universitetet i Oslos institusjonelle ordninger at universitetet har vist «betydelig motstandskraft mot mer eller mindre virksomhetsfremmende standardoppskrifter som søkes påtvunget utenfra». Kanskje er det denne motstanden som nå igjen er i ferd med å vekkes til live?

Underdal peker også på at to grunnleggende forskjellige forestillinger om hva et universitet er og bør være da stod mot hverandre og hadde gjort det lenge. Universitetet som akademi er preget av stor individuell frihet, løs organisaering, en «kritisk» funksjon, orientering mot faget selv («sannhet» som overordnet verdi), faglig kvalitet og kompetanse og fordeling av ressursene etter behov. På den andre siden står en forståelse der universitetet er en kunnskapsbedrift preget av institusjonens ansvars og styringsrett, fast organisering, vekt på tjenesteyting, brukerorientering (vekt på samfunnsmessig «nytte»), kostnadseffektivitet og resursfordeling etter avkastning.

Kjente konfliktlinjer

Dette er idealtypiske motpoler som sjeldent er å finne i ren form, men de oppsummerer konfliktlinjene også i dagens universitetspolitiske strid. Men nå med kvalitetsreformen som brennpunkt.

Dagens situasjon er med andre ord ikke ny. Det er gamle konfliktlinjer som spiller seg ut igjen etter en periode der tilhengerne av akademiet sov i timen og ikke makten å generere noen effektiv motstand mot reformene. Det er konfliktlinjer som nok har sammenheng med nye ledelsesideologier fra 1980-tallet og utover, men som også ble formet av at universitetene har fått nye oppgaver i og med den voldsomme veksten i studenttallene på 90-tallet.

Den som skal ta over etter Underdal vil med all sannsynlighet være ansvarlig for å fullbyrde denne runden med reformer av høyere utdanning ved landets største universitet.

Reformkritisk kandidat

Den mest uttalt reformkritiske av rektorkandidatene er biologiprofessor Kristian Gundersen. Han støttes av de mer profilerte akademikerne Arne Johan Vetlesen og Jan Helge Solbakk, og har valgt «frihet, fornyelse og faglighet» som sine hovedpunkter. «Frihet» dreier seg om forskningsfrihet, som best kan sikres gjennom valgte ledere og internt demokrati. «Fornyelse» handler om nødvendig tilpasning av universitetets oppgaver og funksjoner uten å «legge seg flat for ethvert reformforslag». Med «faglighet» menes her at universitetet må ledes av forskerer og ha faglig integritet.

Han er imidlertid ikke den eneste av kandidatene til høstens rektorvalg som knytter seg til akademia-idealene. Matematikkprofessor Geir Ellingsrud var en av initiativtakerne til Vox Academica, en organisasjon som sprang ut av et professoropprop for et uavhengig universitet og fri forskning som samlet 4300 underskrifter fra ansatte i sektoren og ble overlevert til Clemet 24. september 2003. Han er også kandidat, og støttes av Henning Jakhelln. Nøyaktig hva han mener om kvalitetsreformen er imidlertid ikke kjent. De øvrige tre kandidatene er psykologiprofessor Fanny Duckert og de to medisinprofessorene Stein A. Evensen og Lars Walløe. Detaljene i hvordan disse vil forholde seg til reformen og de universitetspolitiske spørsmålene som igjen har kommet på dagsorden, blir klart når deres programforslag offentliggjøres i slutten av mai.

---
DEL

Legg igjen et svar