Det kan bare gå oppover!

Amerikansk fagbevegelse har vært så svak så lenge at mottoet har blitt: Det kan bare gå oppover! Men utfordringene er store.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På 1950-tallet var rundt 30 prosent av alle lønnstakere medlem av en fagforening. Men så begynte andelen fagorganiserte å falle. I løpet av 1990-tallet var tallet kommet ned i 13 prosent. I privat sektor er ikke en gang hver tiende lønnstaker medlem av en fagforening.

Tunge utviklingstrekk

Tunge utviklingstrekk har bidratt til at stadig færre organiserer seg:

  • Millioner av arbeidsplasser er flytta fra nord til sør i USA, der fagbevegelsen alltid har stått mye svakere.
  • De tjenesteytende næringene vokser på bekostning av de store arbeidsplassene innen industrien, og der er det langt vanskeligere å organisere ansatte.
  • Mange arbeidsgivere har utvikla effektive tiltak for å hindre at ansatte organiserer seg. Det har utvikla seg en hærskare av konsulentselskap med særlig kompetanse i fagforeningsknusing.
  • Arbeidsgiverne har i tillegg hatt god støtte i en stadig mer fagforeningsfiendtlig lovgivning. Det starta med den såkalte Taft-Hartley-loven fra 1947 og har fortsatt med stadig mer nærgående kontroll av faglig virksomhet.
  • Avsløringer av korrupsjon og en skremmende mangel på demokrati i en del viktige fagforbund førte til at mange vendte ryggen til fagbevegelsen i avsky.

Til forskjell fra Europa

Fagbevegelsen i USA skiller seg dessuten fra den fagbevegelsen vi kjenner i Europa på flere punkter. Der hvor fagbevegelsen i Europa kjempa fram offentlig organiserte velferdsordninger, satsa de sterke fagforbunda i USA på å få velferdsytelsene inn i tariffavtalene.

Amerikansk fagbevegelsen la også langt mindre vekt på en solidarisk lønnspolitikk innad. Det bidro til langt større lønnsforskjeller enn i Europa både mellom organiserte og uorganiserte og mellom ansatte i ulike bransjer.

Utmanøvrert

Dette ble skjebnesvangert da arbeidsgiverne på 1960-tallet klarte å flytte stadig flere tarifforhandlinger fra bransjenivået til enkeltbedriftene. Da ble det lettere å få i gjennom avtaler som gjorde økt lønn avhengig av at bedriftsledelsen fikk det som den ville i organiseringen av arbeidet.

Tøffere klima i arbeidslivet utløste en serie med ville streiker, men den økonomiske stagnasjonen etter 1974/74 førte til økende arbeidsløshet og til at arbeidsgiverne sto sterkere i forhold til sine ansatte.

Det dramatiske vendepunktet kom med den langvarige flygelederstreiken i 1981. Den ble knust av Reagan-regjeringen og signaliserte en grunnleggende endring i styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i USA.

Stern mot Sweeney

I 1995 tok John Sweeney over ledelsen i AFL-CIO. Hans «New Voice» ble sett som et oppbrudd fra det perspektivløse pampeveldet som hadde dominert amerikansk fagbevegelse i flere tiår. Han tok også et oppgjør med den utenrikspolitiske linja som hadde gjort AFL-CIO til et underbruk under CIA i den kalde krigen – og til et instrument for å bygge opp anti-kommunistiske fagbevegelser både i den tredje verden og i Vest-Europa.

Nå står John Sweeney overfor en opposisjon som krever en enda mer offensiv holdning fra fagbevegelsen. Den sterkeste utfordreren er Andy Stern som leder SEIU, det forbundet for helsearbeidere og renholdsarbeidere som John Sweeney bygde opp som en effektiv kamporganisasjon før han overtok som leder i AFL-CIO.

---
DEL

Legg igjen et svar