Det haster i WTO

EU og USA lokker u-landene med økt frihandel. Norge må tilby u-landene støtte for rettferdig handel.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter sammenbruddet i Cancun i fjor høst, er det nå ny bevegelse i forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon WTO. I Cancun samlet en rekke u-land seg, og satte foten ned for et omfattende, felles framlegg fra USA og EU. Årsaken var både misnøye med landbrukspolitikken og motstand mot å trekke inn nye områder som tjenesteytende næringer i forhandlingene om friere verdenshandel. Sammenbruddet var historisk fordi det var første gangen u-landene klarte å samle seg, og på denne måten få reell innflytelse over forhandlingene i WTO.

EU og USA har innsett at u-landene krever å bli hørt, og prøver å komme de store matvareeksporterende u-landene i møte ved å love å importere mer og til lavere toll fra disse.

Norges situasjon nå er blitt svært vanskelig fordi våre ønsker om å kunne beskytte nasjonal matvareproduksjon blir utsatt for den rene kryssild. Samtidig gir regjeringen få signaler om hvordan den ønsker å manøvrere i denne situasjonen. Noe forenklet har vi to muligheter: Å satse på de gamle allierte Sveits, Japan og Sør-Korea. Eller å finne nye allierte blant u-landene i tillegg til de gamle ved å utnytte det faktum at langt fra alle u-land (og bare promiller av u-landenes bønder) er tjent med økt frihandel med mat.

Nye allierte

Skal Norge kunne skaffe seg nye allierte, må vi ha noe å tilby dem. EU og USA vil nå sikre seg u-landenes støtte i WTO ved å gi dem bedre markedsadgang (mer frihandel). Siden mange u-land sliter med bunnløs gjeld, og knapt har annet å eksportere enn råvarer fra landbruket, kan dette virke som det minste ondet for disse landene – eller i alle fall regjeringene deres. For all erfaring viser at frihandel med mat fører til økte forskjeller mellom de største bøndene, som har noe å eksportere, og de små, som knapt har nok til å fø egen familie. Utviklingen av soyabønneproduksjon for eksport i Brasil taler sitt tydelige språk: Fra 1980 til 1995 økte landets soyaareal med 37 prosent. I samme periode sank risproduksjonen pr. innbygger med 18 prosent. Økningen i soyaproduksjonen ga billig fôrprotein til husdyr i de rike landene, mens Brasils egen befolkning fikk mindre ris på middagstallerkenen. På tross av at landets jordbrukseksport økte med 65 prosent fra 1985 til 1995, levde 43 prosent av landets befolkning under fattigdomsgrensen. Og hvor mange u-land har ikke erfart det samme som Elfenbenskysten som satset stort på økning av kakaoeksporten med overproduksjon og prisras som resultat? Dagens borgerkrig i dette vestafrikanske landet har mye av sin årsak i fattigdom og arbeidsløshet som følge av det brutale fallet kakaoprisen.

Kakaoprisen er ikke noe unntak. Både te- og kaffeprisen ligger nå på et historisk lavt nivå. Samlet sank matprisene på verdensmarkedet med 1,03 prosent pr. år fra 1950 til 1984. Når gjennomsnittsinntektene i Sør-Amerika sank med 10 prosent fra 1980 til 1990, og med 25 prosent i Afrika i samme tidsrom, sier dette mye om hvordan disse landenes eksportprodukter har mistet verdi. Kan noen tro at prisnedgangen vil dempes ved økt konkurranse?

For å forstå hva som skjer i WTO, og hvilke konsekvenser forhandlingene der kan få, kan det være nyttig så se litt nærmere på landbruket på verdensbasis. Nesten 50 prosent av jordas befolkning er bønder (mot ca. 3 prosent i Norge). Det store flertallet produserer først og fremst mat til egen familie. 80 prosent av bøndene i Afrika, og 40-60 prosent av bøndene i Latin-Amerika må klare seg utelukkende med håndredskaper. I verden som helhet bruker 15-30 prosent hest eller okse som trekkraft. Bare 2 prosent av verdens bønder bruker traktor! Det er igjen et mindretall blant disse som kan konkurrere på verdensmarkedet. Jo mer frihandel, jo lavere priser, og jo verre blir situasjonen for 98-99 prosent av den yrkesgruppen som utgjør nesten halvparten av jordas befolkning. Bare i Kina regner landets statsminister med at 500 millioner mennesker må forlate landsbygda de neste 15 årene. Jean-Claude Lefort i den franske nasjonalforsamlingen oppsummerer situasjonen slik: «Medlemmene av WTO, og særlig de fattigste av dem, har god grunn til å spørre seg om denne organisasjonen er bygd på rett og rettferdighet eller på rene maktforhold.»

Ut fra situasjonsbeskrivelsen ovenfor, skulle det være tydelig at lavere priser og frihandel ikke kan løse problemene for verden mellom 800 og 900 millioner underernærte (og 3/4 av disse er bønder).

I boka «Histoire des agricultures du monde» (Verdens landbrukshistorie) fra 2002 skriver landbruksforskerne Marcel Mazoyer og Laurence Roudart: «For å få til en merkbar økning i inntektene til verdens fattigste bønder, er det altså ikke nok å oppheve «tollbarrierene» slik man har gjort de siste 15 årene. Det er fortsatt svært viktig å beskytte disse bøndene, altså å tollbelegge import av jordbruksprodukter, og da særlig korn.» Prisene på disse varene må «heves langsomt» – ikke senkes, hevder de to. For bøndene i u-landene er dumpingeksport fra rike land et minst like stort problem som utestenging fra markedene i USA og EU.

U-landsbonden som sliter med å dyrke nok mat til sin egen familie, har ingen interesse av en teoretisk adgang til å selge maten sin til Norge eller Japan. Han – eller oftest hun – vil være langt mer tjent med å få hjelp til å skaffe seg bedre (hånd-)redskap, mer jord (som ofte kan eksproprieres fra et eksportrettet storgods), og muligheter til å selge et framtidig overskudd til stabile priser på landsbymarkedet.

Hva kan Norge tilby?

Kritikere av WTO-prosessen har ofte hevdet at grunnlaget for verdens matvarehandel må være hvert enkelt lands rett til å produsere mat til egen befolkning. Dette kalles matvaresuverenitet, men er bare en fjern drøm for de fleste u-landene.

Skal u-landene feste lit til tanken om matsuverenitet, må det etableres mekanismer som sikrer dem tilstrekkelige pengeoverføringer til å utvikle eget jordbruk for egne behov. Slike midler kan sikres på forskjellige måter. Oppland Bonde- og Småbrukarlag har fremmet følgende mulige forslag:

  • En avgift på internasjonal handel med mat.
  • I-landene kan forplikte seg til å gi en viss prosent av egen internstøtte til u-landene.
  • En viss prosent av i-landenes tollinntekter fra matvarer kan overføres u-landene.

Målet vil uansett være et internasjonalt jordbruksfond som øremerkes verdens fattige bønder.

En slik omfordeling vil tjene interessene til en overveldende majoritet av verdens bønder, samtidig som den vil være et viktig bidrag til å bekjempe sult og feilernæring. Når det gjelder det resterende antall bønder og deres produksjon selges den i dag hovedsakelig i de landene der den produseres. Den delen som til slutt havner på verdensmarkedet, må sikres mer stabile priser enn hittil (jfr. kakaoprisen) – og prisene må være reelle, dvs. dekke produsentenes kostnader. Ferdig bearbeidete varer må heller ikke diskrimineres, for bare ved å selge mer bearbeidete varer, kan u-landene utvikle egen industri, og sikre seg en større del av verdien på sluttproduktene. Det er en grov urett når u-landsbøndene må plukke kaffe og te for en luselønn, mens i-landene sikrer seg omtrent all fortjeneste av kaffe- eller teposen ved å stå for foredling og pakking. En mer rettferdig verdenshandel må være en del av Norges «tilbud» til u-landene.

Kan så Norge håpe på støtte for slike reformer? Det er ikke lett å si. EU og USA ser ut til å ligge langt foran Norge i å skape nye allianser med u-landene. Svært få regjeringer i u-landene er representanter for egne lands fattige flertall. De er dessuten presset både politisk og økonomisk av en ofte bunnløs utenlandsgjeld. Men har vi noe alternativ? Og har verdens fattige flertall noe alternativ?

---
DEL

Legg igjen et svar