Det globale apartheid

Det eneste som ville monne mot terrorisme, er en verdensomspennende mobilisering for en dramatisk endring av forholdet mellom fattig og rik.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi kan like godt innrømme det først som sist: Vi er i villrede alle sammen.

Vi veit ikke hvem som gjennomførte terroraksjonene .i USA.Vi veit ikke hvem som planla dem. Vi veit ikke om den hadde noen konkrete mål.

Til nå har ingen tatt ansvaret for aksjonen. Til nå har ingen stilt noen krav i forbindelse med aksjonen – eller noen politiske mål som aksjonen tok sikte på å nå.

Derfor må vi tru at folka bak aksjonen først og fremst ville ha de virkningene som aksjonen fører til. Både de virkningene vi alt har sett og de som vil komme. Det må ha vært et viktig mål å ydmyke verdens eneste supermakt ved å ramme USAs økonomiske og politiske maktsentra så iøynefallende som mulig. Det må også ha vært et mål å ramme så brutalt og hensynsløst at «ingen ting kan være som før».

Vi må også tru de vil ha mer konflikt, mer hat, mer kaos. Det får de. Mistenksomheten vil øke, frykten vil øke, hatet vil øke – også mistenksomheten og hatet mellom mennesker som ikke har noen som helst befatning med terroraksjoner.

Det eneste som ville monne

De viktigste virkningene kjenner vi riktig nok ikke ennå, fordi de i så stor grad avhenger av hvordan USA reagerer. Ett er sikkert: USA vil reagere, og konfliktnivået på denne kloden vil forverres kraftig etter at USA har reagert. Det går an å håpe Bush og kompani besinner seg, men det hjelper ikke stort å håpe hvis det er det eneste vi gjør.

Det eneste som ville monne, er en verdensomspennende mobilisering for en dramatisk endring av forholdet mellom fattig og rik på denne kloden, for en raskest mulig avvikling av alt som opprettholder «det globale apartheid».

Fortsatt er Sør-Afrika den beste illustrasjonen både på hvor vanvittig denne kloden er innretta – og på at fredelig endring likevel er mulig. Det globale apartheid er i sine dimensjoner langt mer overveldende og langt mer opprørende enn det sør-afrikanske apartheid. Men strukturen er den samme som den var i Sør-Afrika: et hvitt og velstående mindretall kan bare verge sine privilegier så lenge det har overtaket økonomisk, teknologisk, politisk og militært. Og dette mindretallet bruker systematisk overtaket sitt til å verge privilegiene – like systematisk som det hvite mindretallet gjorde under Sør-Afrikas apartheid.

de Klerk som forbilde?

Også i Sør-Afrika kunne stadig mer blodige terroraksjoner blitt veien fram mot den endelige oppgjøret mellom fattig og rik, mellom de desperate og de med all makt i sine hender. Nelson Mandela ga de Klerk sjansen til å «abdisere» i tide.

Dermed ble Sør-Afrika spart for den sosiale eksplosjonen som alle trodde var uunngåelig – og de hvite villastrøka for den blodige gjengjeldelsen fra de hevngjerrigste av de hevngjerrige.

Hvor er de europeere og de amerikanere som kan møte utfordringen fra Mandelas likesinnede på globalt nivå? Tidsnok.

Vi kan velge konflikt, gjengjeldelse, forskansning. Eller vi kan gjøre denne akutt dramatiske situasjonen til et veiskille: Fra nå av er bare én oppgave viktig: å minske motsetningene mellom fattig og rik på denne kloden.

Kynismen og hensynsløsheten til dem som styrer passasjerfly med nesten fulle bensintanker mot bygninger med titusenvis av mennesker, kan verken forsvares eller unnskyldes. De som planla og gjennomførte aksjonen, er/var kanskje verken fattige eller i spesielt desperate livssituasjoner. Terrorhandlinger gjennomføres ofte av eliter «på vegne» av mennesker som aldri har bedt om noe slikt.

Grobunnen for disse terrorhandlingene er likevel desperasjonen hos mennesker som ikke ser noen vei fram mot menneskeverdige livsvilkår. Vi veit ikke om det går ei rett linje fra håpløsheten i palestinske flyktningeleirer til terroraksjonen mot USA. Det er likevel et faktum at i mange fastlåste konflikter rundt om på kloden oppfattes vesten og USA som motpart for de avmektige og som ansvarlig for at «makta rår».

Den langvarige krigen Bush stadig snakker om, vil gjøre alt verre, fordi den i store deler av verden ikke blir oppfatta som en «kirurgisk» aksjon mot de som planlegger og gjennomfører terroraksjoner. Krigen til Bush blir oppfatta som det den fort kan bli: en religionskrig, en rasistisk krig, en krig mellom sivilisasjoner, en krig for å sikre og utvide USAs overmakt på kloden.

Nød og elendighet

Derfor er det ikke nok om USA – trass i alle tegn på det motsatte – likevel skulle avgrense reaksjonene sine til å finne fram til de skyldige og straffe dem. Det er rett og slett for mye nød og elendighet her i verden til at det er nok. Døde terrorister kan bli martyrer for millioner av mennesker før vi veit ordet av det – så lenge verden er som den er.

Skulle USA overreagere, er landet dømt til å oppleve stadig verre terrorangrep. Neste gang kan det bli gift i vanninntak eller andre aksjoner med kjemiske eller biologiske våpen. Rakettskjoldet hjelper ikke mot reisende med vesker og kofferter.

Og skulle NATO stille seg bak overreaksjonene, er ikke noe NATO-land for lite som mål for slike terrorangrep.

Det hjelper ikke å få asiatiske regjeringer med på laget. Det er USA som var målet for terroraksjonen, og det er USA som går til aksjon. Blir det en gjengjeldelse som går ut over en strengt «kirurgisk» kommandoaksjon, er folk flest i Midt-Østen og i andre konfliktområder ikke i tvil: det er amerikanske raketter, granater og bomber som gjør jobben.

Det er derfor ikke av hensyn til oss sjøl og vår egen sikkerhet vi må bryte «solidariteten i NATO». Det er for å hindre at konfliktlinjene i verden blir trukket og befesta på en slik måte at terroraksjonene i New York og Washington bare er starten på noe som kan sprenge kloden for godt.

Og løsningen? Kampen flykapring og terrorisme må tas på alvor, men må over i FN-regi raskest mulig. Men parallelt må alle gode krefter samles om å ta global utjamning på alvor. Da er det ikke nok å feie til side Høyre-forslag om å ta vekk femteparten av u-hjelpa. Det må kraftigere lut til. Internasjonale handelsregler må speilvendes slik at u-land får alle fordeler. Innsatsen for helse og utdanning gjennom WHO, Unesco og Unicef må mangedobles. Våpenindustrien må inn under FN-kontroll, og handelen med våpen overvåkes like nøye som kontakten mellom mulige terrorgrupper.

IMF må snus opp ned

IMF og Verdensbanken må filleristes og deretter snus opp ned. U-land i valutakrise må ikke påtvinges en politikk som river ned helsetjenester og skolevesen.

De må få ekstra støtte til helse og utdanning i slike situasjoner.

FNs flyktningekommissær kutter i år budsjettet sitt fordi inntektene svikter. Det er i dagens situasjon et dramatisk signal å sende til de millionene av mennesker som har flykta fra krig, overgrep og nød. Det er det motsatte som trengs. Innsatsen må mangedobles hvis en vil forebygge framtidige terroraksjoner.

Oljeformuen vår gjør at Norge kan ta initiativ som ingen andre. Den er i dag like stor som den samlede kapitalbasen til Verdensbanken. Den kunne bidra til vekst og utvikling der hvor det trengs mest – hvis det er det vi bestemmer oss for. I samarbeid med u-land uten maktambisjoner og alternativ-miljøer innen forskning og organisasjonsliv kunne vi skape en alternativ Verdensbank

Skal det bety noe, nytter det ikke å tenke smått. Det må satses så stort og så offensivt at det ikke høres ut som en floskel hvis noen sier: «ingen ting er som før».

---
DEL

Legg igjen et svar