Det franske nei – og Norge

Nei til EU anser det franske nei til EU-grunnloven som en inspirasjon og en styrke for den norske neisida. Gårsdagens meningsmåling på TV2 med 56 prosent nei dagen etter folkeavstemninga tyder på at vi har rett i så måte. Som mange helt korrekt har påpekt, var det ikke EU som sådan franskmennene sa nei til, […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nei til EU anser det franske nei til EU-grunnloven som en inspirasjon og en styrke for den norske neisida. Gårsdagens meningsmåling på TV2 med 56 prosent nei dagen etter folkeavstemninga tyder på at vi har rett i så måte.

Som mange helt korrekt har påpekt, var det ikke EU som sådan franskmennene sa nei til, men forslaget til grunnlov. Det er bare det, at grunnloven på mange måter oppsummerer hva EU står for, i hvilken retning EU beveger seg, og hvor EU vil. Slik sett var neiet på mange måter fundamentalt – sjøl om det vil bli forsøkt bortforklart. Det ser vi allerede meget tydelige tegn på, jfr. EU-eliten, norsk ja-side, og norske medier.

Hva sa franskmennene? Hva sa den viktige opposisjonen til EU-eliten; fransk fagbevegelse, Attac Frankrike, nei-siden i det sosialdemokratiske sosialistpartiet?

  • n Vi vil ikke ha økt overnasjonalitet, eller «ikke mer union – men mindre» som det het.
  • n Vi ønsker ingen felles utenriksminister og en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.
  • n Vi avviser markedsliberalismen, og særlig at denne grunnlovsfestes.
  • n Vi vil ha fokus på folks hverdagsproblemer, som arbeidsløshet, sosial trygghet, helse og velferd – og ikke på stormaktsambisjoner og elitetenking.
  • n Vi vil ha demokrati, ikke et fjernt elitestyre.

Dette er til forveksling lik vår norske kritikk av den samme grunnlov!

At ja-sida argumenterer med at grunnloven inneholder noen formelle grep for å styrke EU- parlamentet var åpenbart ikke nok til å gi EU et skinn av demokrati. Også EU-parlamentet oppfattes som et fjernt instrument, uvedkommende de fleste europeere. Det kan man lese av den ekstremt lave valgdeltakelsen til parlamentsvalget i fjor.

Den franske folkeavstemninga ga noen svært interessante resultater. 80 prosent av vanlige lønnsarbeidere stemte nei, 60 prosent av «de grønne velgerne», 55 prosent av de sosialdemokratiske. Dette viser den sosiale tyngden og bredden i den franske motstanden. At Per Kristian Foss kaller over halvparten av franske velgere «kommunister og rasister» er bare tåpelig. Det viser imidlertid hvordan ryggmarksrefleksen slår ut hos elitens representanter. De evner ikke å ta inn over seg en analytisk tilnærming til et resultat de ikke liker. Stempling og stigmatisering er likevel utrolig banalt av en norsk Høyre-leder.

EU utfordres med dette resultatet innenfra – og nedenfra. EU er i «sjokk,» skrev Dagbladet dagen derpå. Det må i tilfelle være beretningen om et varslet sjokk. Meningsmålingene hadde i månedsvis vist hvordan dette etter all sannsynlighet ville gå. Igjen trodde eliten – inklusive NRKs Paris-korrespondent – at Jacques Chiracs belæringer, tyske, franske og spanske sosialdemokratiske lederes appeller og elitistisk skremselspropaganda skulle true og lokke folk på plass. Billigere matmoms for restauranter var bare det latterligste eksemplet. Verre var Romano Prodis spådom om «Europas sammenbrudd» og utslag av arten «nå vil freden kunne trues.» Ingenting hjalp. Og eliten forstår ingenting. Det er samme mønster som i Norge i 1972 og 1994: Mens eliten snakker TIL folket, snakker motstanderne MED folk. Dessuten var motstanden legitimert ved at betydningsfulle ledere innen sosialistpartiet gikk i spissen for «NON», og ved at kunnskapsrike og innflytelsesrike personer som Attac-lederen Bernhard Cassen og andre fikk ut motanalyser og kritiske artikler om EU-grunnloven via store dagsaviser som Le Monde. Det er ganske fantastisk at bøker om EU-grunnloven har ligget på bestselgerlistene i Frankrike – foran ei bok som «Da Vinci-koden,» og at de store TV-debattene har hatt flere seere enn de mest sette fotballkampene i Champions League! Men i mediene, herunder de norske, heter det seg at det var et «uopplyst nei,» «folket vet ikke hva de vil,» «det er mange begrunnelser for nei’et» osv. Det er ingen stemmeforklaring i en folke-

avstemning! Inviterer man folket til et «ja» eller «nei» kan man ikke etterpå sette seg til og dissikere svaret, for så å bagatellisere det. Men – det er nettopp det som skjer!

Hvor går EU nå? Det er 10.000-kronersspørsmålet. Har EU en plan B? Vil man lage en ny, og forenklet grunnlov? Vil grunnloven bli gjennomført bit for bit, slik vi for så vidt ser skje mht. EUs innsatsstyrker, oppbygginga av et «EU-diplomati» m.v.? Vil folkeavstemningene bli gjennomført i Danmark, Storbritannia etc. etter to nei i Frankrike og Nederland? Osv.

EU samles til toppmøte i Brussel 16.-17. juni, og vil ventelig gi noen svar der. I all beskjedenhet vil vi i Nei til EU gi et par råd: Lytt til folket! Juster kursen. Fokuser på demokrati, mindre overnasjonalitet, mindre union, kamp mot arbeidsløshet og sosiale forskjeller, mindre markedsliberalisme. Spørsmålet er: Kan EU være i stand til en så drastisk U-sving? Er eliten i stand til å forstå sitt eget folk? Eller er de så fjerne fra det, opptatt av sin egen virkelighetsforståelse og bundet opp av den politiske og økonomiske tenking som ligger i bl.a. Lisboa-prosessen at de bare vil forsøke å underminere, omgå og annullere betydningen av nei-resultatet/resultatene? Jeg frykter at det siste vil bli tilfelle. Da kan den politiske og sosiale kløften mellom de styrte og de styrende bli enda større – med de farer dette kan bære med seg.

Som det er sagt: Det er kun ja som anses som et endelig og gyldig svar – nei betyr bare ekstra plunder og heft. Noen som kjenner seg igjen fra norsk EU-kamp?

Hva vil nei-et ha å si for norsk EU-debatt?

For det første er det en inspirasjon. Det er mulig å vinne over eliten! Vi lærte det i 1972 og 1994 i Norge. Vi har sett noen delseire innen EU før – da for eksempel Danmark og Sverige sa nei til ØMU. Dette er imidlertid noe annet og mye mer grunnleggende. Dette er nei til en grunnlov – EUs grunnlag. Fra Frankrike (og evt. Nederland) – såkalte «kjerneland» i EU. Vi vil åpenbart se en periode av uenighet, kaos, splittelse og tvil innad i EU i tida framover. Det som skulle bli en taktisk genistrek ved at Tony Blair overtar formannskapet fra 1. juli kan vise seg å bli hans mareritt. I denne situasjonen vil neppe EU framstå som mer attraktivt for norske velgere. TV2-målinga kan vise seg å bli mer enn et blaff.

På den andre sida nekter Erna Solberg å tilslutte seg Bondeviks «vente enda lenger og se»-linje etter nei-et. Hun er litt på vikende front, men opprettholder enn så lenge 2007. Europabevegelsen og Torbjørn Jagland sier også at «noe kan skje» i løpet av neste stortingsperiode. Det er ingen tvil om at nei-sida i Norge er styrket og ja-sida svekket av det franske nei. Om dette vil vedvare, veit ingen. Fremdeles er det viktig å få inn nei-folk på Tinget i høst. Fremdeles må Nei til EU vinne meningsmålingene. Fremdeles må vi følge nøye med på hva EU foretar seg framover. Men vi gjør det med enda rettere rygg og enda stoltere blikk. For alle skjønner nå at det ikke er noe spesielt norsk eller spesielt rart ved å være kritisk til EU. Millioner av franskmenn har vist at det tvert imot er fullt mulig å være kritisk til EUs utvikling og EU-eliten, og samtidig være en god europeer. Vive la France!

Heming Olaussen, leder av Nei til EU i Norge

---
DEL

Legg igjen et svar