Det franske nei

Frankrike har sagt et rungende nei til den nye grunnloven i EU. Nei-flertallet var klarere enn de fleste meningsmålingene viste i forkant, og er dermed et alvorlig varsku for eurokratene i Brussel om at de er på helt gale veier. I skrivende stund er det ennå ikke klart hva som blir resultatet i Nederland. Men […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Frankrike har sagt et rungende nei til den nye grunnloven i EU. Nei-flertallet var klarere enn de fleste meningsmålingene viste i forkant, og er dermed et alvorlig varsku for eurokratene i Brussel om at de er på helt gale veier.

I skrivende stund er det ennå ikke klart hva som blir resultatet i Nederland. Men det er ingen grunn til å tro annet enn at nei-flertallet der vil bli enda skarpere enn i Frankrike. I så fall har folket i to av EUs initiativstater gjort det klart at de ikke ønsker en tettere integrering enn det man har i dag. Antakelig har de også lagt ned veto mot framtidige utvidelser som ikke tar hensyn til folkeflertallet i unionen.

Verken i Frankrike eller i Nederland har folk stemt for å bryte ut av den eksisterende unionen. Protesten er mer et signal om at folk verken ønsker et ultra-liberalistisk EU etter «anglo-saksisk» modell – i Frankrike – eller en union som slipper inn for mange immigranter som truer en liberal statsdannelse – noe som gjelder begge landene. I bakgrunnen spøker tanken på et EU som sier ja til tyrkisk medlemskap, og som dermed trekker unionen ut over sine «naturlige» grenser. Til grunn for motstanden ligger også frustrasjon og raseri over mangelen på demokrati og graden av arroganse i EU-systemet.

Men det er ikke hele svaret. Vel så mye har folk stemt nei i uro over hva som skjer nasjonalt. Stor arbeidsløshet og en nedadgående økonomi, kombinert med mye sosial og etnisk uro, har fått både nederlenderne og franskmennene til å stemme mot sine egne regjeringer vel så mye som mot grunnloven. Stemmeresultatet er like mye en konsekvens av Europas mange sykdomstegn som det er en konsekvens av en prinsipiell motstand mot en union som få har hatt sterke meninger om i de tiårene som har gått siden stål- og kullunionen.

Og det er der det ligger. Europa er i demografisk, økonomisk og politisk forfall. Der andre aktører stormer fram i den globaliserte verden, sakker Europa akterut. Der andre suger opp immigranter i den svarte og grå økonomien og dermed kontrer økonomisk og demografisk nedgang – slik USA gjør i praksis – bruker europeerne kreftene på å holde flest mulig ute. Det gjør Europa til et destruktivt kontinent, og det er denne destruktiviteten som legger rammene rundt Europas nedgang og fall. Stagnasjon, stor sosial uro og allmenn usikkerhet overfor fremtiden skaper misnøye, avmakt og fremmedgjøring. Det er disse følelsene som tenner protestbevegelsene i Europa – hva nå denne protesten rettes mot Brussel eller de nasjonale hovedstedene.

Nå er det selvfølgelig helt legitimt – og meget ønskelig – at folket sier sin mening om vesentlige endringer i EUs rammevilkår. Unionen har så langt vært preget av for lite demokrati, ikke for mye. Og det er heller ikke slik at motstanden mot grunnloven hovedsakelig kan forklares ut fra alliansen høyre-nasjonalisme og venstre-proteksjonisme. Poenget er mer at EU; altså det organ som skal legge fundamentet for folks velferd i Europa, ikke har klart å gjøre noe med de underliggende problemene i unionen. Og hva verre er, kjører de igjennom en brutal tilpasningspolitikk hvor velferd raseres og faglige rettigheter undergraves.

EU som institusjonelt byggverk vil overleve disse to folkeavstemmingene. Politisk vil det føre til midlertidig stillstand, og i forhold til videre utvidelser og tettere integrering vil det være et tilbakeslag.

Men det viktigste for unionens framtid er ikke at grunnloven muligens havarerer. Det viktigste er at Europa er på vei inn i en krise av historiske proporsjoner. Unioner bygges nemlig i oppgangstider. I nedgangstider bryter de sammen.

---
DEL

Legg igjen et svar