Det forbudte språk

Den saudi-arabiske forfatteren Turki al-Hamad har skrevet en av Midt-Østens mest kontroversielle bøker.

981013-D-2987S-071 Secretary of Defense William S. Cohen (left) is escorted during military honors by Minister of Defense and Aviation His Royal Highness Prince Sultan bin Abdul Aziz (right) at Riyadh Air Base
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Alle» vet hvem Salman Rushdie er. Den indiske forfatteren (bosatt i England) er mer kjent som et offer for Khomeinis fatwa, enn en som har skrevet gode bøker. Ikke alle er enige om at Rushdie er en stor forfatter. Men «alle» er enige om at han er en viktig forfatter; for hans hode er fortsatt et symbol på forfulgte forfattere og intellektuelle, verden over. Men hans kamp for (ytrings)frihet er såmenn ikke ny. Historien viser at mange forfattere har blitt forfulgt, fengslet eller drept. Det nye med Rushdie-saken, var at han var den første vestlige forfatteren (i moderne tid), som ble dømt fredløs på grunn av noe han hadde skrevet. At ikke-vestlige forfattere også ble forfulgt – eller utsatt for verre straffer – fikk mer oppmerksomhet først i kjølvannet av fatwaen mot Rushdie. Men symptomatisk nok var han den eneste av dem som i 1993 kunne opprette en internasjonal organisasjon (The International Parliament of Writers), som nettopp hadde som formål å fremme litterær suverenitet og autonomi i forhold til politiske krefter. Rushdie var selv den første lederen av IPW – nå heter organisasjonen simpelthen Network of Cities of Asylum, etter dets til nå eneste «oppfinnelse», nemlig de såkalte fribyer for forfulgte forfattere. Norge og foreningen Norsk P.E.N. sluttet seg til dette samarbeidet i 1995, da Stavanger ble første norske friby. I dag er også Kristiansand, Oslo og Trondheim med i ordningen.

Den saudi-arabiske forfatteren Turki al-Hamad er ikke utsatt for mindre enn fire fatwaer, utstedt av ulike religiøse ledere i Saudi-Arabia. Den første kom som følge av hans suksessrike roman, Adama (hebr.: jord) , som ikke er nådig i sin kritikk av såvel saudi-arabisk som pan-arabisk politikk. Beskrivelser av intime kroppslige detaljer og ungdommelig seksualitet, har heller ikke unngått å bøte på seg de religiøse ledernes harme.

Den forbudte litteraturen

I Adama – som er første bind i en trilogi – møter vi Hisham Ibrahim al-Abir, en elev i sitt siste år på videregående skole. Men boka begynner med at han sitter på toget fra Dammam til Riyadh, der han skal søke om studieplass ved universitetet; det vil si etter at han har bestått artium. Romanen er med andre ord fortalt i to parallelle fortellinger, én i hjembyen Dammam og én i Riyadh, men hvis brorpart – også den mest interessante av de to – er lagt til førstnevnte sted. Handlingen er lagt til slutten av 1960-tallet. Hisham og hans venner diskuterer ivrig Egypts president Nasser, og hans nylige undertegnelse av fredsavtalen med Israel, etter Seksdagerskrigen i 1967. Mye i romanen er sentrert rundt nettopp denne guttegjengen, som hver kveld spiller kort og diskuterer de siste politiske nyhetene; men det er Hisham forfatteren vil portrettere: en glup fyr som bruker det meste av tiden til å lese, riktignok de bøkene som ikke står på pensum – de forbudte bøkene. Disse har han smuglet inn til landet, etter å ha vært på ferie med familien i enten Libanon, Syria eller Jordan. Han leser filosofi, pamfletter og skjønnlitteratur: Marx, Lenin, Guevara, Gorkij, Dostojevskij, Moravia, Flaubert m.fl. All denne litteraturen påvirker Hisham, og det er spesielt Marx han faller for. Og han begynner å fantasere om sitt eget utopia, hvis er bygget på en syntese mellom marxisme og pan-arabisk nasjonalisme. (Dette tankegodset var imidlertid allerede drøftet av Baath-partiet i Syria, og ble hevdet som en målsetning – jamfør Prinsippene fra den sjette Baath-konferansen i 1963 – for hele den arabiske verden). Den unge og søkende gutten blir da også lagt merke til, og snart blir han påvirket av et Baath-medlem, til å tro at det er høyst nødvendig å verve seg, skal de få oppleve «… justice and freedom». Men Hisham er i sterk tvil: Ved å være medlem av et forbudt parti utsetter han seg selv for livsfare, og om han skulle bli tatt, vil han vanære hele sin familie. Disse forhold råder også – vel og merke – i dagens Saudi-Arabia.

Den ironiske kampen

Baath-partiet har aldri hatt reell makt i Saudi-Arabia. De ulike konger og lederskap har motarbeidet og slått hardt ned på venstre-radikale grupper (og all annen opposisjon), ikke bare i eget land, men også på hele den arabiske halvøy: I 1970-årene sendte regjeringen militære styrker for å slå ned revolusjonære opprør i Jemen og Oman – å være klar over dette og hint, er en fordel når man leser al-Hamads roman. I dag er Baath (arab. gjenoppvåkning) mest kjent for å være tidligere president Saddam Husseins parti. Partiet ble derimot opprettet i Syria i 1943, og står for en sekulært orientert, nasjonalistisk, pan-arabisk ideologi, med sosialistiske innslag. Og det er nettopp disse karakteristika Hisham er så tiltrukket av, og som han vil kjempe for i sitt hjemland. Men han blir skuffet. Partiet viser seg å ikke være langt bedre enn myndighetene i Riyadh; han må for eksempel bryte vennskapet med bestevennen, i og med at han også har blitt medlem av den hemmelige organisasjonen. Skulle han motsette seg dette, vil den strengeste straff vanke. Hisham reagerer med vantro: «Punishment! Orders! Are we really getting away from the authority of our parents and the government?» Skuffelsene over Partiet skal vise seg å vedvare: Hisham oppdager blant annet at det er satt ut spioner for å overvåke ham, og Baath ligner bare mer og mer på det systemet som han vil bekjempe. Han tenker på å melde seg ut, men tør ikke – romanen blir etterhvert nesten like spennende som den beste krim, uten å være nettopp dét.

I Adama gis det flengende kritikk av både den regjerende myndighet, og av de opposisjonelle, hyklerske venstre-radikalere. Å åpent kritisere regjeringen var, og er, straffbart i seg selv. Men det er ikke derfor al-Hamad er utsatt for fire fatwaer. Det er en gruppe høytstående, konservative teologer, som har sørget for dét. Selv om landet er ikke et teokrati (prestestyre), slik som Iran, har de religiøse lederne en god porsjon makt, blant annet gjennom det politiske organet Ulema. (Etter revolusjonen i Iran i 1979, prøvde for øvrig islamske fundamentalister i Saudi-Arabia, å styrte myndighetene i Riyadh, men mislyktes. Landets styresett, med en svært sterk kongemakt, har – mer eller mindre – vært uendret siden opprettelsen av staten i 1932). Det er altså ikke kong Fahd eller hans regjering som har utstedt fatwa mot al-Hamad, fordi han i sin roman tråkker på de konservative myndigheter; men presteskapet med den geistlige al-Khudair i spissen. Men hva er det de reagerer på?

Mot en allmektig gud

Adama er mer kompleks enn den ser ut til ved første øyekast. For det er ikke kun til de politiske styresmaktene i Riaydh det rettes kritiske spørsmål eller sparkes; men til hele den arabiske livsverden – måten barn og unge, gutter og jenter, blir formet av foreldre, religion og stat, slik at de vil passe inn i et kjent, tradisjonelt mønster. Man skal, for å si det enkelt, tilbe sin gud og være snill mot foreldre og stat; ellers kan man gjøre hva man vil. Det er denne stivheten i samfunnet Hisham egentlig vil gjøre opprør mot. Han elsker Riaydh for de «friheter» storbyen byr på: Her kan han for eksempel kjøpe alkohol og sex på det illegale marked, noe han da også fristes til å gjøre. Men han blir ingen hedonist. Noe i ham søker også mot den mer tradisjonelle, arabiske væremåte. Hans hemmelige kjærlighetsforhold til den kyske nabojenta, Noura, klarer han for eksempel ikke å gi slipp på. Og her ligger kompleksiteten i romanen: Hisham er mer av en tviler enn en flat type. (Det er sånn sett hovedpersonen selv som er kompleks, og ikke så mye romanen per se). Han fordømmer myndighetene og religionen, men innrømmer at selv de grusomste handlinger kan utføres av sosialister og marxister. Den islamske teologiens lære om predestinasjon, med fatalisme som følge, kritiseres – og dermed troen på en allmektig gud. Men igjen tviler marxisten Hisham på sin egen rettesnor: «‘Dialectical materialism’ and ‘historical materialism’ crossed his mind; weren’t they also forms of inevitable ‘predestination’?»

Det er Hishams lesning av marxistiske (les: forbudte) skrifter, hans mer eller mindre tilfeldige holdninger til seksualitet, samt hans tvil omkring en allmektig gud, som har satt sinnene i kok i det ortodokse presteskapet i Saudi-Arabia; og i 1999 ble den første dødsdom utstedt for al-Hamad. Like etter undertegnet han The National Reform Document, en plan som søker å modernisere Saudi-Arabia i en mer «vestlig retning». Som følge av dette ble han utsatt for tre nye fatwaer. Den moderate prins Abdullah (som er regent per i dag, i og med kong Fahds dårlige helse), har gitt al-Hamad beskyttelse i form av livvakter, men har visstnok måttet innrømme overfor forfatteren (i følge nettstedet foreignaffairs.org), at han ikke har kontroll over regjeringens radikale grupperinger. Likevel fortsetter al-Hamad å bo i Riaydh, og likevel fortsetter han å skrive. De andre bøkene i trilogien, Shumaisi og Karadib, er ennå ikke oversatt til engelsk. Måtte det skje snart – og Adama til norsk – og ikke minst: Få denne mannen til Kapittel i Stavanger, vår internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet!

---
DEL

Legg igjen et svar