Det er alvor, folkens!

Vi er ikke mange – bare 44 mennesker fra 14 europeiske land. Men det som har brakt oss til Berlin, er en oppgave av enorme dimensjoner: å få det nyliberale WTO-maskineriet av sporet for godt.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke stormannsgalskap som preger oss. Halvparten av oss er kvinner, og med et par uskyldige unntak er det ingen som hever stemmen de tre dagene i Berlin. Grunnstemningen er nøktern: Siste nytt om det uoversiktlige globale forhandlingsspillet utveksles, synspunkter prøves, argumenter brynes, kampanjeforslag diskuteres og utformes.

Møtet er sammenkalt innen rammen av nettverket S2B – Fra Seattle til Brussel – og navnet skjemmer ingen: Utfordringen for nettverket er å føre de verdensomspennende Seattle-protestene i 1999 helt inn mot EU-organene i Brussel.

I Norge er Attac, Forsvar velferdsstaten, Nettverket mot markedsmakt og det nye nettverket omkring den årlige globaliseringskonferansen med det korte og ny-norske navnet «Vår verden er ikke til salgs/Norway Social Forum,» knytta til S2B – og gjennom S2B til det verdensomspennende nettverket OWINFS (Our World Is Not For Sale).

Ingen dominerer

Det er ingen enkeltpersoner som dominerer. Ei gruppe på 15-20 er bedre orientert enn oss andre. De møtes ved de utallige møtestedene som effektiv WTO-motstand krever, mens S2B som helhetlig nettverk samles 1-2 ganger i året for å dra opp de strategiske perspektivene og legge konkrete handlingsplaner for lobbyvirksomhet mot parlamenter, regjeringer og EU-organ og for utadvendte, mobiliserende kampanjer.

Attac-avdelinger fra sju land er representert på møtet. Ellers kommer de fleste fra bistands-, miljø- solidaritetsorganisasjoner som Friends of the Earth, World Development Movement og Weed.

Innimellom går ordvekslingen mellom de best informerte i telegramstil – med halve setninger, argumenter som bare antydes og kjappe informasjonspunkt som åpenbart får brikker til å falle på plass hos dem som har oversikt nok til å få dem på plass.

Det var fascinerende å følge hvordan standpunkter endres over bordet – og hvordan ingen spiller rollen som autoritet. Det lyttes til alle, også til dem som bare bidrar med sin uvitenhet og sine spørsmål. De skal over tid inkluderes slik at de kan utfylle nettverket i land der den organiserte globaliseringskritikken er yngst. Og alle ble tilbudt et dagskurs om WTO i forkant av S2B-møtet slik at ingen stilte helt blanke.

Toppen av sosiale vulkaner?

Det er mer enn klart at hver for oss er vi fullstendig maktesløse. Vi har hvert vårt bakland, men ingen av oss har noen avskrekkende ressurser å trekke på i form av heltidsansatte forskere eller medierådgivere. Samtidig er vi toppene av enorme isfjell – eller skal vi kalle det sosiale vulkaner.

For den globalstyrte globaliseringa provoserer til motstand i utallige sammenhenger over hele kloden. Den provoserer til motstand fordi den forurenser og tapper ressurser, gjør arbeidsplasser utrygge, undergraver faglig organisering, rammer tradisjonelle former for livberging og raserer lokalsamfunn. Den skaper avmakt, men nettopp derfor også voldsom protest og muligheter for å organisere motmakt.

Deler av samme kamp

Den globaliseringskritiske bevegelsen klarer stadig bedre å samle det mangfold av mennesker, av livserfaringer, av spontan og organisert motstand som må til for å utfordre den konsernstyrte globaliseringa. Den kan trekke på både mislykte og vellykte kamperfaringer som stadig flere opplever som frontavsnitt av samme front.

Mange kamper faller umiddelbart inn i samme mønster, og styrker hverandre gjensidig også uten at de samordnes. Fattigbønder og jordløse slåss for retten til jord i Brasil som i India – og den kampen kan lett forenes med arbeidet for å vinne forståelse for prinsippet om matsuverenitet: det at hvert land har rett til å definere det minstemål av sjølberging det vil ha når det gjelder å forsyne egen befolkning med mat.

Framstøtene for å privatisere vannforsyningen utløser mange steder desperat folkelig motstand som henger nært sammen med alskens opplegg for å privatisere helse- og skolevesen. Vestlige storkonsern og land i den tredje verden står mot hverandre i kampen om råderetten over det biologiske mangfoldet.

Andre spørsmål deler verden på samme måte. Skal for eksempel vestlig patentrett hindre billigproduksjon av livsviktige medisiner – når millioner av menneskeliv står på spill? Og skal IMF og Verdensbanken ha rett og makt til å kreve at u-land bare kan komme ut av gjeldskriser hvis de kutter i offentlige budsjetter, privatiserer offentlige tjenester, og reduserer subsidieringen av grunnleggende tjenester og matvarer?

På alle disse områdene vil motstandskampene – enten de er spontane eller godt planlagte – styrke hverandre gjensidig, og hver seier eller delseier peker fram mot ei framtid der konsernstyringa av kloden svekkes.

Slagsida må vekk

Men i lengden går det ikke uten samordning. I juni 1999 var jeg noe tilfeldig – men ikke mer enn at jeg var der sammen med Asbjørn Wahl – flue på veggen på et møte i Genève med et førtitall mennesker fra hele verden. Det var asiater (indere, malaysiere, en japaner og en filippiner) som satte dagsorden og fikk oss andre til å se mønstrene i maktspillet omkring handelsforhandlingene i WTO.

Siste formiddagen jobba vi fram det oppropet som ble utgangspunktet for de verdensomspennende protestene mot den forhandlingsrunden som skulle starte i Seattle seinhøstes 1999. I løpet av få måneder slutta 2000 organisasjoner fra langt over 100 land seg til kravet om at ingen ny liberalisering skulle diskuteres i WTO før den grove slagsida mellom u-land og i-land var fjerna fra det eksisterende regelverket til WTO.

For strategene på Genève-møtet var det ingen tilfeldighet at en samla front av u-lands-regjeringer sto fast i Seattle på akkurat samme krav: Ingen nye forhandlinger før slagsida i WTO er vekk.

«Ikke til salgs!»

Møtet i Genève er nå del av den historia som har ført fram til OWINFS (Our World is Not for Sale-bevegelsen). Den har sine mest massive utrykk ved de globale sosialforumene, de tre første i Porto Alegre sør i Brasil, det siste i Mumbay, India. Der møtes nå over 100.000 delegater fra alle verdensdeler og alle organisasjoner og miljøer som har nyliberal politikk i vrangstrupen.

Men OWINFS har også andre oppgaver, den mest presserende er å utforme mottrekk som kan være effektive når regjeringene møtes til forhandlinger i regi av WTO. Da trengs det strategier bygd på innsikt i hvordan forhandlingene foregår og hvilke interesser det kan settes makt og motmakt bak. Slike strategier må tømres av mindre forsamlinger.

En av disse grupperingene kaller seg rett og slett OWINFS – Our World is Not for Sale. Den skal ha sitt neste møte i Bangkok månedsskiftet april/mai for å forberede seg foran neste store batalje i WTO, den som vil komme på ministermøtet i Hong Kong – sannsynligvis vinteren 2005.

60-65 mennesker skal samles i Bangkok for å finne ut hvilke mottrekk som nå trengs for å holde WTO-maskineriet «vekk fra skinnene» – i hvert fall vekk fra de skinnene som fører mot stadig mer nyliberale handelsvilkår.

Når europeere lytter

Denne forsamlinga på 60-65 mennesker er det nærmeste vi kommer til en alternativ «verdensregjering.» Ti reiser til Bangkok fra Europa, og de skal best mulig ta vare på det europeiske mangfoldet av miljøer, regioner og interesser.

Men det er ikke europeerne som preger møtene i OWINFS – i hvert fall ikke det møtet jeg fikk overvære den gang denne forsamlingen møttes i Oslo i etterkant av globaliseringskonferansen i 2002. De som deltok med størst autoritet, var folk som Walden Bello fra Filippinene, Martin Khor fra Malaysia, Vandana Shiva fra India og fagforeningsaktivisten Mike Waghorne fra Canada. De var de som dro opp de store linjene og som hadde overbevisende sprengkraft i argumentene.

For det er alvor, folkens! Dønn alvor! WTO-maskineriet har ikke kommet tilbake på skinnene etter sammenbruddene i Seattle i 1999 og Cancun i 2003.

---
DEL

Legg igjen et svar