Det enkleste er kanon

Kanon-debatten raser, når det er kulturdebatt vi burde hatt.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er umulig å forstå det norske nasjonsbyggingsprosjektet uten henvisning til nasjonalgallerier, historiske museer – og en litterær kanon som ungdom er blitt tvangsfôret med i generasjoner. Fra et slikt utgangspunkt ser det utvilsomt pussig ut når Ibsen, Bjørnson, Undset, Hamsun, Duun og de andre klassikerne er foreslått fjernet som obligatoriske emner i den nye pensumplanen for norskundervisningen – og det i jubileumsåret for unionsoppløsningen med Sverige. At Nasjonalmuseet for kunst har tuklet med det aller helligste, Munch-rommet, og spredt Munchs arbeider blant resten av utstillingen, er kanskje lettere å forstå: Nasjonalmuseets sjef, Sune Nordgren, er nemlig svensk.

Vel, fra spøk til revolver: På grunnfagsforelesning i sosiologi lærer man at «nasjonalisme kan virke både som kitt og dynamitt». Den kan både binde sammen og sprenge fra hverandre. På mange måter har institusjoner som Nasjonalmuseet (tidligere Nasjonalgalleriet), og pålegget om opplæring i den norske litteraturens klassikere, vært med på å skape grunnlaget for den solidariteten som har gjort den norske velferdsstaten mulig. Som filosof Nina Karin Monsen sier i et intervju i Dagbladet i forbindelse med kanon-debatten: «Med et felles minne av kulturarv er det mulig for generasjoner å snakke sammen.»

Men en litterær eller billedkunstnerisk kanon er foranderlig, og den kan inngå i høyst ulike politiske dannelsesprosjekter, nasjonale som ideologiske. Når den danske regjeringens kulturminister Brian Mikkelsen har foreslått en ny kanon til forsvar for danskheten, opptrer kanon-ideen på en ganske annen måte enn i det norske sosialdemokratiske dannelsesprosjektet, der den norske kulturarven skulle spres til alle avkroker av landet. Nå må vi imidlertid stille oss spørsmålet om ikke også den norske dannelsestradisjonen fra tidlig etterkrigstid, som dagens kanon springer ut fra, er moden for revisjon. Den oppleves i alle fall som temmelig irrelevant av lite leselysten ungdom.

Noen ganger trekkes klassikerne frem som en motvekt til konsumkulturen som truer med å innvadere hver krik og hver krok av virkeligheten. Vi må tørre å si at noe er bra, og noe er dårlig. Slik går refrenget. Lena Lindgren, kulturredaktør i Morgenbladet, gråter over at «det postmoderne kultursynet er i ferd med å innta kunst- og utdanningsinstitusjonene». Og at «ord som «de fire store», «dannelsestradisjon», «folkeopplysning» og «kanon» er blitt suspekte».

To poenger skal Lindgren og andre som deler hennes bekymring få: Det er viktig å ha kjennskap til litteraturens klassikere for å forstå dybden og sammenhengen i moderne litteratur. Og nylesninger av og diskusjon rundt de norske klassikerne kan være gode eksempler på klassikerbruk som problematiserer vår egen selvoppfatning, nettopp fordi Bjørnson, Wergeland og Vinje har så sentrale plasser i den norske folkesjelen. Men det er tvilsomt om det sene 1800-tallets forfattere evner å problematisere de nye og avgjørende spørsmålene vi står ovenfor i vår tid – gjerne knyttet til det flertydige, det fragmenterte og det komplekse ved det senmoderne livet. Og da er det pussig at folk skal tvinges til å lese akkurat dem i dag.

Overgangen fra kultur forstått som kulturarv, til kultur forstått som feltet for samfunnets selvrefleksjon, innebærer en anerkjennelse av at de norske klassikerne hadde stor betydning i egen samtid. Ibsen og Wergeland, Kielland og Camilla Collet gikk inn i sin tid – og ble der, hvis man ser bort fra de mer tidløse «store spørsmålene» de også behandler, vel og merke.

Hvordan skoleverket bør vektlegge hensynet til den viktige kulturhistoriske rollen klassikerne spilte på den ene siden, og behovet for kultur som samfunnets selvrefleksjon i dag på den andre, er et grunnleggende spørsmål, og man kan av og til få følelsen av at den kulturhistoriske siden ved norskundervisningen har blitt vektlagt i for stor grad.

Som tidligere RV-leder, for tiden daglig leder i Foreningen !Les, Aslak Sira Myhre sier, er det ikke sikkert norskundervisningen er rett sted for Bjørnson og Undset. Han foreslår å ta dette igjen andre steder. Det er et godt utgangspunkt for videre tenkning.

Den klassiske kanon er neppe løsningen – verken for å trigge leselysten eller skape et dannelsesprosjekt for en ny tid. Ikke alt kan løses på enkleste vis. Heller ikke dette.

---
DEL

Legg igjen et svar