Det blir ikke fred denne gangen heller…

Så er det på’n igjen. Men det blir ikke fred i Midtøsten denne gangen heller.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det nye veikartet for fred er en kalender i tre etapper. Men i realiteten står det ingenting der.

Eller; det gjør det jo selvfølgelig. Det er skrift på papiret, og det er mulig å lese seg til intensjonene. For det partene bak veikartet ønsker, er at palestinerne og israelerne skal sette seg ned og bli enige om de fire hovedspørsmålene: den palestinske statens endelige grenser, flyktningene, israelske bosettinger og Jerusalem.

Man er altså nok en gang enige om at de to partene i denne konflikten må se til å bli enige snart. Det er det. Resten av det som står i dokumentet, handler om alt det som må komme før de kan begynne å forhandle om denne enigheten; som reformer i Palestina, sikkerhet for Israel, en stans i all volden, nedrigging av bosettinger og tilbaketrekking av den israelske hæren.

Det betyr at man er tilbake på scratch. Etter ti år med Oslo-prosessen og alle dets forhandlingspolitiske stebarn er man fortsatt der at alt det uløselige må løses før man kan begynne å løse det som også er uløselig…

Stat innen 2005

Altså. Veikartet skisserer opp tre etapper. Første etappe skal være fullført i mai 2003!

Innen den tid – som altså er nå – skal palestinerne ha gjennomført politiske reformer, stanset all vold og forberedt nyvalg. Israelerne på sin side skal ha gjort livet lettere for palestinerne på Vestbredden og Gaza, truffet tiltak for å fjerne alle bosettinger reist siden mars 2001 og stanset all videre utbygging, inkludert den «naturlige» veksten i eksisterende bosettinger.

Det er punkt én i planen. Punkt to, eller etappe to, handler om å iverksette gjensidige sikkerhetstiltak og «fordype» reformene på den palestinske siden, som det står. I denne perioden skal det dannes en embryonisk palestinsk stat innenfor «midlertidige» grenser. Denne fasen skal være fullført i desember 2003.

Tredje fase skal vare fram til 2005. I denne perioden skal det forhandles fram løsninger på alle de omstridte spørsmålene, som altså er grenser, flyktninger, bosettinger og Jerusalem.

I hele denne prosessen er det «firerbanden» bak veikartet – USA, Russland, FN og EU – som skal ha det endelige ordet om hvor langt man er kommet, og om det er tid for å gå til neste punkt. Man erkjenner at prosessen både kan gå raskere enn planlagt og, noe som er mer sannsynlig, saktere.

Foreløpig har palestinerne sagt at de godtar kartet som det er. Israelerne, derimot, har kommet med en rekke reservasjoner og krav, blant annet at palestinerne må legge vekk spørsmålet om flyktningenes rett til hjemvending før forhandlingene starter.

Det er en «non-starter,» heter det på palestinsk side. Men israelerne er ubøyelige. De mener at en automatisk rett til hjemvending for palestinske flyktninger og deres etterkommere, som etter hvert utgjør fire millioner, vil ødelegge den israelske statens «jødiske» karakter.

Og det har de selvfølgelig rett i.

Hensikten med dette utspillet, er imidlertid ikke å forhindre at fire millioner palestinske flyktninger vender tilbake til Israel. Det kommer aldri til å skje. Er det noe både palestinerne og israelerne vet, så er det at disse flyktningene og deres etterkommere er drevet hjemmefra for godt.

Derfor tolker palestinerne israelerne helt rett. Det eneste formålet med et slikt utspill nå er å stanse reelle forhandlinger om en palestinsk stat. For Israel vil ikke ha en sånn stat. Det de derimot er opptatt av, er fravær av terroraksjoner, trygghet og sikkerhet.

Og nettopp det ligger bak Israels andre krav, om at det ikke blir noen forhandlinger før volden er stoppet på palestinsk side.

Palestinerne sier ja

Veikartets fase én stiller altså tre krav til palestinerne. Den nye statsministeren Mahmud Abbas er innstilt på å innfri dem alle.

I tråd med kravene fra USA og Israel, er Yasser Arafat nå skjøvet til side. Det er Abbas, også kjent som Abu Mazen, som snakker med utenriksminister Colin Powell. Det er også han som skal møte statsminister Ariel Sharon, hvis et planlagt møte kommer i stand. Det vil antakelig skje etter at Sharon har møtt president George W. Bush i Washington.

Hvis de to mennene møtes, vil det være første gang Sharon snakker med en høytstående palestiner siden han ble valgt til regjeringssjef for to år siden.

Den nye regjeringen til Mahmud Abbas ble godkjent av parlamentet i slutten av april. Det betyr at palestinerne har gjennomført de politiske reformene som israelerne og amerikanerne har krevd. Hva angår det andre kravet; valg i de palestinske områdene, så er det lenge siden Yasser Arafat ga seg på det. Men så langt har det vært umulig å avholde dem, fordi palestinerne sitter i husarrest i sine respektive byer og flyktningeleire.

Men det aller viktigste kravet fra Israel er at de palestinske selvstyremyndighetene – det som er igjen av dem – nøytraliserer selvmordsgruppene Hamas, Islamsk Jihad og Al Aqsa-martyrene. Det har ikke skjedd. Etter snart tre år med intifada fins det verken sikkerhetsstyrker eller vilje i folket til å avvæpne og fengsle radikale politiske grupper.

Det betyr ikke at ikke Abbas vil prøve. Etter innsettelsen gjorde han det klart at han vil slå ned på parallelle maktstrukturer i Palestina. Det betyr konkret at det bare er de palestinske myndighetenes sikkerhetsstyrker som skal ha lov til å bære våpen. Den nye ministeren for sikkerhet, Muhammed Dahlan, er kjent som en uforsonlig fiende av de militante palestinske gruppene. Hans mål er helt klart å tvinge Hamas og Islamsk Jihad i kne.

Men foreløpig har ikke Abbas tatt den store konfrontasjonen med disse gruppene. Istedet har han bedt dem om å legge ned våpnene og delta i den politiske prosessen. Det har ikke imponert israelerne. De krever at Abbas setter Hamas, Islamsk Jihad, Al Aqsa-martyrene og andre «terrorgrupper» ut av spill. Men Abbas har ingen mulighet til å levere det israelerne forlanger uten at han får noe tilbake. Og selv da kan det bli vanskelig, for ikke å si umulig.

Både Hamas og de andre har sagt at de ikke vil legge ned den militære kampen. Derfor kom selvmordsangrepet i Tel Aviv bare timer etter at veikartet var lagt fram. Det israelske svaret var forutsigelig, med fulle militære represalier i Gaza under dekke av å «ta ut» Hamas-ledere. 13 palestinere, inkludert et to år gammelt barn, ble drept i aksjonen.

Som alltid tidligere har også dette fredsinitiativet blitt fulgt av en ny omdreining på voldsspiralen. Og begge anklager den andre parten for bevisst å undergrave prosessen.

Israelerne sier nei

Mens palestinerne har gjennomført en omfattende politisk reform, og attpåtil erklært en helt klar vilje til å stanse volden, har israelerne foreløpig ikke gjort noen ting. Et løfte om å lette restriksjonene for palestinerne har ikke materialisert seg. Noen hundre fanger som er satt fri var uansett bare noen dager unna løslatelse.

Der palestinerne har godtatt kartet som det er, har israelerne en drøss med innvendinger. Det viktigste på dette stadiet i prosessen, er at Israel ikke vil ha noen «parallellitet.» De vil altså ikke at ting skal skje samtidig på den israelske og den palestinske siden.

Veikartets etappe én forutsetter at palestinske sikkerhetsstyrker gradvis tar over kontrollen i selvstyre-områdene samtidig som den israelske hæren trekker seg ut. Israel krever at all volden må stanse før soldatene kan trekke seg ut.

Veikartets etappe én forutsetter videre at Israel tar konkrete skritt for å fjerne bosettinger, og at all videre bygge-aktivitet frosses. Israel har satt hæren til å utrede saken, under ledelse av en settler!

Veikartets etappe tre sier at prosessen skal være fullført innen 2005. Israel vil at forhandlingene skal være «framdriftsbasert» uten noen fast tidstabell.

Veikartets etappe tre forutsetter videre at det skal forhandles om de viktige spørsmålene, som grenser, flyktninger, Jerusalem og bosettinger. Israel krever at palestinerne gir et forhåndsløfte om at ingen flyktninger skal tilbake.

I tillegg forutsetter veikartet at prosessen skal overvåkes av firerbanden. Israel krever at USA skal stå for overvåkingen.

Statsminister Ariel Sharon hadde til å begynne med over hundre innvendinger mot det framlagte veikartet. Men etter å ha fisket litt blant sine venner i den amerikanske administrasjonen, fikk Sharon klar beskjed om at reservasjoner var greit, mens obstruksjon ikke var det. I løpet av kort tid var antall innvendinger redusert til et dusin eller deromkring. For Israel spiller det egentlig ingen rolle, siden ett eneste krav – at volden må stanse først – er nok til å legge alle samtaler død.

Den israelske strategien er like enkel som den er fruktbar. Målet er å avvise parallelle tiltak for på den måten å legge all vekten på palestinsk avvæpning. Da slipper Israel å rydde unna bosettinger og fryse ny aktivitet. Og de slipper å trekke ut hæren fordi det alltid vil finnes en og annen palestiner som smeller av en bombe eller to mot israelske soldater eller sivile.

De slipper i det hele tatt å gå fra etappe én til etappe to. Og nettopp det er Israels mål akkurat nå.

Og hva sier USA?

Det store spørsmålet er hvor USA står i disse spørsmålene. Ariel Sharon satser på sitt gode vennskap med kretsen rundt George W. Bush, som er en blanding av ny-konservative, jødiske pressgrupper og kristne fundamentalister – alle pro-Israel.

Sharon har revet grunnen vekk under utenriksminister Colin Powell ved å forholde seg til presidenten selv. Tirsdag 20. mai skal han møte Bush i Washington, i et bevisst forsøk på å overføre prosessen fra det – slik Sharon oppfatter det – mer fiendtlige utenriksdepartementet til det mer vennligsinnede Hvite Hus.

USA har svart på dette initiativet ved å kjøre to parallelle spor overfor Israel. På den ene siden sender de Colin Powell fra utenriksdepartementet. På den andre siden sender de to representanter fra Det Hvite Hus; Steve Hadley og Elliot Abrams.

Og den videre prosessen, og hva Israel gjør eller ikke gjør, er helt avhengig av om Bush gir en klar beskjed til Sharon at han har å forholde seg til det offisielle sporet under Powell, eller om han ikke gjør det.

Ifølge Sharon selv, har USA sagt at alle Israels reservasjoner vil bli «tatt ombord» i de kommende samtalene. Det inkluderer spørsmålet om tidstabell – eller snarere ingen tidstabell; og spørsmålet om overvåking, der Washington har uttalt at de vil vurdere saker knyttet til sikkerhet og bosettinger, mens de andre i firerbanden vil ta seg av humanitære spørsmål og palestinske reformer.

Derimot har ikke USA sagt noenting om det israelske kravet knyttet til flyktningene. Men det er helt klart at Israel trekker fram dette punktet nå for å gi palestinerne mindre slingringsmonn i de kommende forhandlingene. Palestinerne har ingen intensjon om å kreve tilbakevending for fire millioner flyktninger, men er innstilt på – internt – å bruke dette som brekkstang for å få igjennom andre vesentlige ting.

Å fjerne denne brekkstanga vil frata palestinerne politiske kort i forhold til de andre tre spørsmålene – grenser, Jerusalem og bosettinger. Det skjønner palestinerne også. Dersom USA støtter Israel i dette spørsmålet, vil forhandlingene bryte sammen. Saken har dessuten så viktig symbolbetydning for palestinerne at de ikke kan gi det opp uten gigantiske innrømmelser på andre felt.

Hvis USA har et oppegående diplomati, eller hvis de hadde hatt et oppegående diplomati, ville Washington ha meddelt Sharon at han ikke kunne kreve dette nå. Sånn sett kan det hende at Sharon har sendt ut denne prøveballongen nettopp for å finne ut hvor sterkt han står blant sine amerikanske venner.

Med ryggen mot veggen

Den israelske posisjonen i forhold til veikartet er altså å hale ut forhandlingene for å fortsette sin nåværende politikk: å avgjøre ting på bakken ved å utvide antall bosettinger og sperre palestinerne inne bak en svær mur som i praksis vil avgjøre grensene.

Deretter kan palestinerne få selvstyre, eventuelt en slags kvasi-stat, som skal være en prøveordning i mange, mange år før en endelig avtale kanskje kommer på plass.

Denne politikken kan Ariel Sharon gjennomføre ut fra styrke. Venstresida og fredsbevegelsen ligger i ruiner, og Likud er sterkt nok til å holde de mest høyre-ekstreme i sjakk. Det betyr at Sharon har stort manøvreringsrom. Han kan, og har sagt at han vil, fjerne noen bosettinger. Og han kan, hvis han vil, gi palestinerne en slags stat.

Palestinerne, derimot, ønsker en stat så fort som mulig nettopp for å hindre at israelske settlere stemmer med føttene. De er derimot håpløst splittet, med radikale grupper som får stadig større innflytelse, en økonomi som er bankerott og et omdømme ute i verden som blir dårligere og dårligere.

Det håpet palestinerne klamrer seg til, er at stormakten USA skal innse rettferdigheten i deres krav. Eller i det minste at araberverdenen stiller seg bak dem.

Det er et fåfengt håp. USA har kjørt Arafat på gangen, er mer venner med Israel enn noensinne og har tatt opp igjen den gamle strategien med israelsk-arabisk tilnærming, noe som vil skvise palestinerne ytterligere.

På den palestinske siden kommer drømmen om en stat til å briste igjen. Som alle andre folkegrupper med ryggen mot veggen vil de ty mer og mer til vold og terror…

---
DEL

Legg igjen et svar