Det virtuelle rommet er blitt en like reell del av dagliglivet til millioner av mennesker som de rent fysiske omgivelsene

HVERDAGSLIV: To kortdokumentarer løfter fram to ulike erfaringer fra det moderne menneskets hverdagsliv – den ene er virtuell, den andre er litt for virkelig.
Swatted Regissør Ismael Joffroy Chandoutis
Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 31.08.2019

Swatted / Black Bus Stop

Ismael Joffroy ChandoutisKevin Jerome Everson

Frankrike / USA

I den banebrytende sci-fi-romanen Nevromantiker (1984, oversatt til norsk av Torgrim Eggen i 1999) skrev William Gibson om cyberspace og definerte det som «en kollektiv hallusinasjon, daglig erfart av flere millioner dataoperatører over hele verden og av barn som blir undervist i matematiske konsepter […]. En grafisk framstilling av all data hentet fra hver eneste datamaskin i menneskets system. En ikke tenkbar kompleksitet. Lysstrimer stråler inn i det ikke-romlige menneskesinnet, i klynger, og i datakonstellasjonene. Før de brenner ut, lik byens lys.»

Nevromantiker kom ut i en tid da ordet «cyberspace» var ukjent, selv for majoriteten av Gibsons lesere. Men når vi spoler framover til 2019, finner vi en troverdig ramme for den abstrakte fiksjonsromanen fra tidlig 80-tall. Som den berømte formuleringen fra forfatteren forteller oss: Det er stedet hvor bankene tar vare på pengene dine, e-poster utveksles, sosiale media-plattformer brer om seg – det virtuelle rommet er blitt en like reell del av dagliglivet til millioner av mennesker som de rent fysiske omgivelsene.

De utallige liminale sonene der cyberspace og virkelighet krysser hverandre, har fått noen bisarre, og til og med farlige, utfall. Ismael Joffroy Chandoutis har – med stor kreativitet – forsket på en av disse bekymringsfulle sonene. Resultatet er den 21 minutter lange kunstneriske dokumentaren Swatted. Filmen hadde premiere under International Documentary Festival of Amsterdam (IDFA) i november i fjor, og har siden vunnet mye anerkjennelse for sine særegne kvaliteter på en rekke festivaler verden over.

Det som får Swatted til virkelig å skille seg ut,er Chandoutis evne til
komposisjon.

Swatted består ikke av opptak filmet med kamera på den tradisjonelle måten: Den er en kollasj av found-footage hentet fra internetts mange strømmesider (hvor flere gamere tar del i og kommenterer det felles spillet), kombinert med drømmeaktige «Machinima»-animasjoner laget av bearbeidet programvare til det populære dataspillet Grand Theft Auto V (GTA) fra 2013. Sistnevnte maner fram skjøre kvasibyer befolket av militarisert politi: Special Weapons and Tactics (SWAT)-patruljer kontrollerer gatene og opphever tyngdekraften i jakten på skurker.

Swatted

Ismael Joffroy Chandoutis (f. 1988) laget filmen da han studerte ved Le Fresnoy, en fransk filmskole som tydeligvis er åpen for en eksperimentell og radikal tilnærming til faget. Han kaster oss ut i «swattingens» verden, og vi blir gjort oppmerksomme på en utspekulert og farlig form for netthets, der gamerne lurer til seg motstandernes adresser for så å ringe inn en falsk nødmelding, noe som resulterer i at de uheldige ofrene får besøk av en «skyt først, spør etterpå»-SWAT-gruppe.

Filmen viser utdrag, både lyd og bilder, fra swatting-hendelser helt tilbake til 2014. Åpningsscenen viser et opptak av en tulleringing til 911, der en tenåring påstår at han har skutt faren sin, låst moren og broren inn i et skap og «tømt bensin rundt omkring i hele huset. Jeg vurderer å tenne på». Det er en talende start på et verk som gir oss et skremmende glimt av en tilsynelatende utbredt beskjeftigelse, en slags miks av røverstreker og nærmest psykopatisk mangel på omsorg og respekt for andre. Vi har havnet i en mørk virkelighet der «gaming er uten grenser». Gamerne som spiller GTA og liknende spill (flere av aktørene i dokumentaren er «førstepersons skytere», også i SWAT-baserte scenarioer), får kick av å balansere på kanten av det ulovlige når de plager andre – fra sin trygge tilværelse i sitt eget soverom.

Swatted Regissør Ismael Joffroy Chandoutis

Chandoutis har droppet kommentarsporet. I stedet har han hengitt seg til en altoppslukende, impresjonistisk granskning av swatting-fenomenet. En intrikat konstruksjon av virtuelle bylandskap – med bygninger redusert til tynne konturer og en bakke som ikke lenger finnes – danner et skjørt bakteppe for de individuelle vitnemålene. På rørende vis formidler de hvilke traumer de som er utsatt for swatting, strever med. Følsomt dykker filmskaperen ned i et komplekst sosialt fenomen i vår digitale tidsalder. Og i konteksten av amerikanske skolemassakrer og hyppige skyteepisoder (alle eksemplene i filmen er fra USA) blir innringernes påståtte brutalitet enda mer troverdig.

Everson er alltid politisk, innimellom forbannet, av og til reflekterende og ofte utfordrende.

Det som får Swatted til virkelig å skille seg ut, er Chandoutis kompositoriske evne samt redigeringen av lyd og bilder: Swatting-hendelsene, med sin pulserende spenning og brennende følelse av at det haster, veksler med dataanimerte eteriske nokturner, inkludert den strålende avslutningen på filmen. Chandoutis kutter til svart idet hans SWAT-patrulje stamper på stedet hvil, i løse luften. Og filmskaperens neste skritt bør følges nøye.

Black Bus Stop

Kevin Jerome Everson (f. 1965) er på sin side en veletablert, kreativ og viktig stemme i det internasjonale dokumentarfilmmiljøet. I flere dokumentarer har han fokusert på historiske og samtidige aspekter ved afroamerikanernes situasjon. Han er alltid politisk, innimellom forbannet, av og til reflekterende og ofte utfordrende. Og Eversons arbeider kommer i et mangfold av formater: Park Lanes (2015) viser hele skiftet til en gruppe fabrikkarbeidere og varer i åtte timer, men han har også laget over hundre kortfilmer, noen av dem på bare et par minutter. Best kjent er han kanskje for Tonsler Park (2017), et 80 minutter langt opptak fra fire valglokaler i Charlottesville i Virginia, hvor han er professor i kunst ved University of Virginia (UVA). Fra 2013 har Everson hatt sporadiske samarbeid med sin kollega Claudrena N. Harold, professor i afroamerikansk og afrikansk historie og ditto studier. Det ferskeste resultatet av samarbeidet deres er Black Bus Stop – en lidenskapelig, skarp og udisiplinert ni minutters feiring av universitetets busstopp, som filmen er oppkalt etter. I likhet med Swatted ble filmen vist under Vienna Shorts-festivalen i Østerrike i juni i fjor. Everson og Harold mottok juryens pris i den internasjonale fiksjon/dokumentar-konkurransen.

Black Bus Stop er en lidenskapelig, skarp og udisiplinert ni minutters feiring av universitetets busstopp.

I august 2017 fikk Charlottesville uønsket internasjonal oppmerksomhet på grunn av Unite the Right – en massemønstring for reaksjonære ekstremister og «hvit makt»-grupperinger som var ivrige etter å vise muskler i etterdønningene av presidentinnsettelsen av Donald Trump sju måneder tidligere. Sammenkomsten – som offisielt sett ble organisert for å markere motstand mot fjerningen av general Robert E. Lee-statuen fra en offentlig park i byen – ble som forventet en stygg affære: Atmosfæren var anspent, og det hele fikk et tragisk utløp da en mann fra alternativhøyre (Alt-Right) med vilje kjørte bilen sin rett inn i en gruppe antifascistiske demonstranter og drepte 32 år gamle Heather Heyer fra Charlottesville.

Overlevelsesevne

I etterkant av hendelsen skrev den tidligere UVA-studenten J.T. Roane på nettsiden Cassius Life: «Voldsutbruddene i Charlottesville er verken særegne eller uvanlige … Selve strukturen i denne byen og på universitetet opprettholder tradisjonen med hvit trakassering og mobbens voldsutøvelse og minner oss på vår historie. Dette vil fortsette ufortrødent så lenge de hvite – inkludert de liberale som liksom blir ‘sjokkert’ – ikke tar innover seg hvor voldelig dette jævla landet er i sin helhet. Men i løpet av min tid på UVA og i Charlottesville ble jeg også oppmerksom på at det finnes andre muligheter. Jeg fikk en smak av de svartes motstandskraft, skjønnhet og overlevelsesevne – midt i alle denne ondskapen. Vi hadde Black Bus Stop – en plass midt i sentrum av det meste, hvor du kunne finne svarte mennesker når som helst på dagen, de pratet, hørte på musikk, steppet, svermet, flørtet, lo, levde livet til fulle.»

Black Bus Stop Regissør Kevin Jerome Everson

Everson og Harolds film åpner med en scene i verité-stil: Det er midt på dagen, unge studenter sitter på benkene ved bussholdeplassen. Filmmusikken overlapper polyfont med dialogfragmenter som understreker stedets betydning, særlig i tiden da de som satt der, «ikke hadde sosiale media». Betydningen av å møtes ansikt til ansikt framheves, protagonistene her er de rake motsetningene til de dataavhengige avatar-menneskene som gjemmer seg på soverommene sine i Joffrey Chandoutis’ Swatted.

Den livlige og noe forvirrende introduksjonen utgjør bare en liten del av filmen – hoveddelen består av koreografert dans (i regi av Marjani Forte) og hymner framført av medlemmer av studentforeningene. Det er blitt kveld. Stolte og rakrygget gjenskaper studentene detaljerte og sirlig utførte ritualer som knytter dem til kameratene – og trekker linjer bakover i tid, til starten på 1900-tallet og deres forgjengere.

Et enkelt busstopp blir dermed forvandlet til en provisorisk kampplass, en scene for dynamiske og begeistrede uttrykksformer som viser hvordan afroamerikanere tar eierskap til og viderefører sin arv. I likhet med Swatted når Black Bus Stop sitt klimaks i en nærmest overjordisk eufori – men i sistnevnte film er det mennesker av kjøtt og blod som interagerer med hverandre i konkrete, tidvis fiendtlige, omgivelser. Og «they shall overcome».


Oversatt av Vibeke Harper

Gratis prøve
Kommentarer