Det vi ikke lærte

KRONIKK: Denne uka er det 10 år siden den såkalte Tønne-saken dominerte mediebildet. Men det var noe vi glemte. Noe vi ikke lærte. Det vitner Støre-, Giske- og Lysbakken-sakene om.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Reaksjoner? Send en epost til Ny Tid på debatt@nytid.no og delta i debatten på papir/nett.

Tips? Tips Ny Tid på tips@nytid.no

KRONIKK. Den 21. desember er det ti år siden helseminister Tore Tønne (1948-2002) ble funnet død i Lier, dagen etter at Økokrim hadde tatt ut tiltale mot ham i den såkalte «Tønne-saken».

Men hva gjaldt saken? Store Norske leksikon gir sitt svar i sin presentasjon av Tønne, som var helseminister fra 2000 til 2001 i Jens Stoltenbergs første regjering:

«Tønne ble høsten 2002 siktet for et mindre brudd på regnskapsloven, bl.a. skal han ha mottatt honorar for et arbeidsforhold samtidig som han hevet etterlønn fra Staten som avtroppende helseminister. Saken fikk stor oppmerksomhet i pressen. Tønne tok sitt eget liv mens saken fortsatt var under etterforskning, og saken ble henlagt. Tønnes bortgang førte til sterkt fokus på Økokrim og på den granskende journalistikkens behandling av enkeltmennesker.» (Versjon på snl.no 12.12.12, datert 15.02.09.)

Men vesentlige fakta er her utelatt fra Norsk Nettleksikon/Store Norske. For Tønne var tiltalt for grovt uaktsomt bedrageri, og han var altså ikke under «etterforskning» ved sitt dødsfall. Tiltalen ble aldri offentliggjort. Et spørsmål må stilles:

Er omtalen på Store Norske av en slik art at det formidler det budskap de sentrale aktører ønsket? For det ikke-autoriserte Wikipedia har en helt annen fremstilling.

Hva var så saken rundt Tønne?

Den 4. desember 2002 skrev Dagbladet at Tore Tønne hadde fått 1,5 millioner kroner for å ha hjulpet Kjell Inge Røkke til å overta Kværner vinteren 2001-2002. Ap-politikeren Tønne hadde vært administrerende direktør i Røkkes Norway Seafoods 1998-2000, rett før han ble statsråd.

Aftenposten skrev så ti dager senere, 14. desember:

«Det var Dagbladet som avdekket at Tønne mottok statlig etterlønn mens han jobbet for Røkke. Av større interesse er trolig en annen Dagblad-opplysning: at utbetalingen fra Røkke til Tønne ble kamuflert via advokatfirmaet BA-HR. Det er også opplyst fra BA-HR – og senere dementert – at Tønne skulle ha fått et betydelig lån fra Røkke mens han var statsråd.»

Aftenposten refererer kjernespørsmålene helt presist. Etterlønn var underordnet – det var andre forhold saken dreide seg om. Pressens opplysninger stammet fra interne dokumenter i advokatfirmaet BA-HR, som ifølge advokatfirmaets eget utsagn dessverre var kommet i skade for å gi feilaktige opplysninger. Media ga også spalteplass til en rekke meningsytrere som alle uttalte at dette var en alvorlig sak. Det står ingen ting om disse forhold i Store Norske leksikon.

Tønnes dødsfall åpnet for en total endring i mediebildet. Jens Ulltveit-Moe, daværende leder av NHO, fremmet en beskyldning som ikke har sett sitt sidestykke i Norge: «Dagbladet myrdet Tore Tønne.» Filosofiprofessor Rune Slagstad sa med stor tyngde at dette var «karakterdrap». Røkke truet med økonomisk boikott av avisen. Økokrim ble karakterisert som drapseksekutør på linje med Dagbladet. I statsministerens nyttårstale en drøy uke senere, var mobbing et sentralt tema.

Og så, to uker senere, i Aftenposten 15. januar 2003 skriver Jens Stoltenberg under tittelen «Hvem gransker granskerne?»:

«Spørsmålet om granskning av mediemakt er viktig å stille nå, når mange sider ved demokratiet, ytringsfriheten og pressens rolle skal diskuteres i kjølvannet av Tore Tønnes død, og den forutgående pressedekningen.»

Denne formuleringen fra 2003 er unektelig interessant i lys av den samme statsministerens berømte postulat om mer demokrati og mer åpenhet, som han kom med åtte år senere, da etter 22. juli 2011. Tønnes forseelse var ifølge Stoltenberg kun at han mottok etterlønn. Inntrykket om at saken gjaldt lovbrudd, bevisst juks og korrupsjon var feil, igjen ifølge Stoltenberg.

Tvil og uavhengighet

Men noen var i tvil. I Aftenposten 6. januar 2003 hadde jusprofessorene Syse og Christie et innlegg med overskriften «Nærhet mellom stat og næringsliv må granskes»:

«For det norske samfunn er det viktig å komme til bunns i graden av kontakt mellom næringslivsledere og sentrale politikere. Den uforbeholdne hyldest Tore Tønne har mottatt fra samfunnstoppene vil lett føre til at viktige spørsmål om forholdet mellom stat og næringsliv ikke underkastes den åpne kritiske granskning som de bør være gjenstand for.

Det er utmerket at pressens rolle i denne sak undersøkes, men det bør også nedsettes et utvalg for å granske hva som er skjedd på alle ledd i sakskjeden, og spesielt vurdere hvordan lignende saker kan unngås i fremtiden.»

Uavhengig gransking er kanskje det eneste virkemiddel for å avdekke kritikkverdige forhold i vårt demokrati, så lenge maktapparatet ikke har en ydmyk holdning til egne feil. 22. juli-kommisjonens konklusjoner fra august er et godt eksempel på hvor viktig uavhengighet er for å få fram viktig informasjon til offentligheten.

Ifølge Store Norske leksikons definisjon ble det «sterkt fokus på Økokrim» etter Tønnes død. Ja, det var mange som hadde slikt fokus, men fellesnevneren for disse, var at de var personer med sentrale posisjoner i rikspolitikk og næringsliv.

Kort etter Tønnes begravelse rykket førstestatsadvokat Erling Grimstad, som var ansvarlig for Økokrims tiltale, ut i Dagens Næringsliv. Han var opprørt over at man kommenterte en sak der man ikke kjente de fakta tiltalen var basert på.

Han så heller ikke bort fra at sterke krefter prøvde å sverte Økokrim.

Det betenkelige var at samfunnstopper gikk til angrep på vårt rettssystem.

Påtalemyndigheten kan ta ut tiltale dersom den mener det har skjedd en lovovertredelse. En slik avgjørelse kan kun etterprøves av domstolene. Hvorfor ble ikke Økokrim respektert? Svaret ligger klart i dagen. En rettssak kunne ikke vært ført på et så begrenset grunnlag som urettmessig mottatt etterlønn. Også andre uheldige forhold måtte nødvendigvis bli avdekket. Arbeiderpartiet, med Tønne som tidligere statsråd, hadde all grunn til å frykte dette.

NHO-sjef Jens Ulltveit-Moes bisarre drapsmyte førte til at Norsk Presseforbund satte ned Bruraas-utvalget for å vurdere pressens dekning, men drapsmyten fikk også den velkomne effekt at fokus ble tatt bort fra saken. Istedenfor at pressen burde fortsatt sin granskende journalistikk, gransket den nå seg selv!

Den 13. mai 2003 kom utvalgets vurdering, som konkluderte med at det var riktig å ta opp saken, men at saken ble «for sterkt» fokusert på Tønne og «overdimensjonert i forhold til fakta». Statsminister Kjell Magne Bondevik og Ulltveit-Moe deltok på pressekonferansen og opprettholdt bannbullen mot Dagbladet.

Pressedekningen omfattet tre elementer: Avdekking av fakta, redaksjonelle kommentarer og formidling av kommentarer fra opinionen. Det er vanskelig å se hva pressen gjorde galt. Fakta og redaksjonelle kommentarer er det pressens privilegium å gi, mens meningsytringer er vedkommendes eget ansvar.

Hvordan kunne Bruraas-utvalget vite at saken ble «overdimensjonert»? Vitale spørsmål var jo ikke besvart. Gjorde pressen knefall for maktapparatet, eller fikk den faktisk munnkurv? Det kan skje når rikets sikkerhet er truet.

Juridisk-politisk sirkus

Samtidig som Økokrim tok ut tiltalen mot Tønne i desember 2002, ble BA-HR-advokat Øivind Eriksen, i dag Røkkes høyre hånd og direktør i Aker Solutions, ilagt en bot på 50.000 kroner.

BA-HR var villig til å betale boten, men satte seg plutselig på bakbeina. Etter 3 måneder i rettsapparatet fikk Økokrim kjennelse for å benytte bevis som BA-HR hevdet var ulovlig ervervet. Økokrim berammet rettssak mot Eriksen i august 2003. BA-HR fikk nå panikk og ville betale boten likevel.

Riksadvokaten instruerte så Økokrim om å trekke tiltalen. Riksadvokatens beslutning er et beklagelig eksempel på at jussen kan tøyes i konflikt med samfunnets interesser, og instruksen er til å undres over. Det var bare så altfor tydelig indikert meget tette bånd mellom stat og næringsliv. Det var nok ikke bare BA-HR som fikk panikk.

To år senere uttalte Erling Grimstad, Økokrims nå avgåtte statsadvokat, på pressens egen SKUP-konferanse:

«Advokatfirmaet BA-HR, toppolitikere som Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg og en næringslivsleder som Kjell Inge Røkke stod frem og presenterte et bilde av saken som var et helt annet enn jeg kjenner fra Økokrims etterforskning.

Vi fikk aldri lagt frem de bevis og funn vi hadde. Så ble det spekulasjoner som gikk i helt feil retninger. – Jeg var så langt fra, sier Grimstad, og viser en bitte liten glippe mellom peke og tommelfingeren, 100 ganger å ta bladet fra munnen og fortelle hva det dreide seg om.»

Grimstad sluttet i Økokrim kort tid etter henleggelsen av rettssaken.

Et merkelig intermesso inntraff i januar 2003 ved at Advokatforeningen innklaget advokat Thor-Erik Johansen til Disiplinærutvalget for å ha overlatt dokumenter til Økokrim. Ønsket Advokatforeningen å legge kjelker i veien for Økokrim? Det gikk ikke bra for Advokatforeningen: Disiplinærutvalget frifant Johansen. Tilsynsutvalget for advokater ga korreks til BA-HR-advokat Øyvind Eriksen og BA-HR.

Støre, Bjerke, Lysbakken

Det fører for langt å nevne alle de saker der tette nettverk fører til negativ samfunnsstyring, men av de mest sentrale er DNB-saken i 2008, Støre/Tschudi-saken og Lysbakken-saken i 2012.

DNB-saken dreide seg om den tette kontakten mellom Rune Bjerke, som toppsjef i DNB, og statsminister Jens Stoltenberg i forbindelse med finanskrisen i 2008. De fleste husker vel ennå sms-utvekslingen mellom Bjerke og Statsministerens kontor. Tidligere Ap-politiker Bjerke, som var regjeringens rådgiver ved håndtering av bankkrisen, synes å ha fått innsideinformasjon som senere ble benyttet. Saken ble også vurdert av Kredittilsynet (nå Finanstilsynet), men der satt det nok en maktperson med tette bånd til de to førstnevnte: Bjørn Skogstad Aamo, tidligere Ap-statssekretær i Finansdepartementet, nå direktør i Kredittilsynet.

Aamo forsvarte først sakens håndtering, men erklærte seg senere inhabil. Økokrim siktet DNB og to ansatte, basert på mistanke om innsideinformasjon og brudd på verdipapirlovens bestemmelser. Banken vedtok en bot på formidable 26 millioner kroner, samtidig som de bedyret sin uskyld.

Det ble i vinter også stilt spørsmål ved tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støres habilitet i forbindelse med Utenriksdepartementets støtte på 6 millioner kroner til Senter for nordområdelogistikk, der hans venn Felix Tschudi hadde betydelige interesser. Ap-politiker Støre var på tynn is blant annet fordi han endret forklaringene i takt med Dagbladets funn.

Det ble åpnet sak i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, og høring ble avholdt 7. mai i år. Høyre, Frp og Venstre kom med sterk kritikk av at Støre ikke hadde sjekket sin habilitet i saken, mens KrF var litt mildere i sin kritikk. Men saken endte med at det rødgrønne flertallet ga full frifinnelse i Stortinget.

I januar i år ble det avdekket at Barne, likestillings- og inkluderingsdepartementet, med påtroppende SV-leder Audun Lysbakken som ansvarlig statsråd, hadde bevilget penger til et selvforsvarkurs for jenter med utspring i Sosialistisk Ungdom. Senere viste det seg at det var tilbakeholdt opplysninger. 28. februar besluttet Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget enstemmig å åpne sak. Lysbakken trakk seg som statsråd 5. mars. Dette med bakgrunn i at enda en habilitetssak ble kjent: Det var gitt støtte på 15 millioner kroner til Reform – Ressurssenter for menn, der Lysbakken hadde nære partivenner.

Giske-saken

I Tønne-saken var det et meget bredt nettverk av toppolitikere og næringslivselite som satte seg i bevegelse, og med stor kraft. Samfunnets vaktbikkjer – politi og presse – ble feid til side. Tønne-saken ble saken som bevisst ble styrt inn i «den store glemsel», eller mer presist: De alvorlige realiteter ble tabu.

Vi har ingen garanti for at dette ikke kan gjenta seg – det vil avhenge av sakens karakter og de som er involvert. Negativ samfunnsstyring melder seg når viktige egeninteresser, politiske eller økonomiske, er truet.

Hvordan ble Røkkes videre vei i lys av Tønne-saken? Det politiske Norge lærte ingen ting. Røkke fikk Peer Gynt-pris, pleiet omgang med tyske rikskanslere og amerikanske eks-presidenter og han ble i 2005 «redningsmann» i Finnmark. I 2007 fikk han regjeringssubsidier på 7 milliarder kroner. Han var Arbeiderpartiets kjæledegge helt fram til det skar seg i påsken 2009.

Mye tyder på at det var viktig å slippe unna en rettssak i 2003, for å skjule nettverkssamrøret mellom aktørene på toppen i næringsliv og politikk. Det er også egnet til å undre seg over at Økokrim valgte å henlegge saken mot de to ansatte i DNB i 2008. Noen måtte jo ha utført den ulovlige handelen, som banken selv vedtok en bot på 26 millioner på.

Hva som var forskjellen på sakene med Lysbakken og Støre, nå i 2012, er svært vanskelig å forstå, men forskjell i maktnivå, med Støre som et betydelig større politisk «dyr» enn Lysbakken, kan være én forklaring.

Høsten 2012 dukket det også opp flere tilfeller der næringsminister Trond Giske (Ap) hadde øvd påvirkning for å få plassert sine nære venner og partifeller i ledende stillinger i statlige bedriftsstyrer. Man må egentlig bare beundre Giske for hans evne til bortforklaringer. Han var folkelig sagt «sleip som en ål». Men spørsmålet er om dette «snusket» er utslag av en akseptert politisk kultur?

Det er på sin plass å nevne den innflytelse og makt de store advokatfirmaene, og ikke minst et lobby-selskap som First House, har. Har vi passert en terskel? Det kan jo neppe være noen tvil om at sistnevnte, med alle sine tidligere sentrale politikere – mest kjent er tidligere Ap-statsråd Bjarne Håkon-Hanssen – utnytter sitt politiske nettverk for å fremme gud vet hvilke interesser. I samme bane kommer privatiseringen av offentlige oppgaver, som for eksempel når advokatfirmaet BA-HR i 2010 fikk i oppdrag av Justisdepartementet å utarbeide en ny offentlig utredning for Norges nye aksjelov – en utredning framlagt i 2011. Hvilke interesser blir da ivaretatt?

Private konsulentfirmaer leverer viktige premisser for politiske beslutninger. Er denne utvikling en fare for demokratiet i den forstand at næringslivsinteresser får gjennomslag på bekostning av viktige samfunnsinteresser?

Det synes å være en oppfatning om at det å erklære seg inhabil er negativt. Det er det ikke – en slik erklæring er å ta ansvar i en gitt situasjon. Det er imidlertid ikke alltid inhabiliteten som feller personen, men at man går fra usannhet til usannhet i sine forklaringer.

Det er betimelig å stille spørsmålet om vi er på vei over i et system der demokratiske prosesser får langt mindre betydning enn det vi hevder, når vi skal fremheve vår fortreffelighet. Sakene bare «flagrer forbi», registreres og går i glemmeboken.

Læringseffekten synes å være fraværende. ■

Kari Breirem er tidligere direktør i Lagmannsretten og tidligere direktør i BA-HR. Hun ble i 2002 kjent som varsler da hun som BA-HR-direktør nektet å underskrive en utbetaling på 1,5 millioner kroner til tidligere helseminister Tore Tønne. Hun utga i 2007 boka På BA-HR bakke (Bazar Forlag). Breirem arbeider i dag som advokat.


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 14.12.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL