Det vi ikke gjør i samfunnet vårt

Det er enkelte ting som ikke er lov i samfunnet vårt. Det er for eksempel ikke lov å skrike. Anja Breien gir oss filmer som tematiserer hva vi vil og hva vi kan.

Fra Hustruer (1975). Katja Medbøe
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Det er menneskelig å skrike,» sier den norske billedkunstneren Arne Bendik Sjur, men det «er ikke noe vi gjør i samfunnet vårt». Vi er i starten av Anja Breiens Mine søsken, goddag: en film om Arne Bendik Sjurs grafikk (1974). En viktig problemstilling for denne kunstneren er det han kaller menneskets «schizofrene situasjon»: et gap mellom de følelsene mennesket ønsker å vise, og de følelsene samfunnet tillater det å vise. Det oppegående, rasjonelle mennesket skal ikke skrike. «Når du er gæærn, så kan du skrike … for da … det er fordi du er gæærn.»

Sjur snakker om seg selv i tredjeperson når han kommenterer selvportrettene sine – mens Breien fyller lerretet med kunstnerens kulltegninger som stirrer på oss med frykt og noe avventende i blikket. Sjur avslører at han ikke bare kjenner en fremmedhetsfølelse overfor samfunnet, men også overfor seg selv: «Det dere ser her i disse bildene nå, denne fremmedheten … Hvordan han hele tiden prøver å få tak i seg selv; han ser på seg sjøl, men så plutselig opplever han at han ikke klarer å få tak i den opplevelsen som er han – at han er så mange personer.»

Anja Breiens filmer har ofte hatt en liknende selvrefleksiv og samfunnskritisk holdning – et kritisk blikk på frihetsberøvende samfunnssystemer, og en subjektivitet som forsøker «å få tak i seg selv». Breien har kanskje et «kontrollert temperament», for å låne en beskrivelse av filmhistoriker Gunnar Iversen, men det er alltid noe som brenner i filmene hennes. Er det kanskje et krav om mer frihet, mer albuerom? Som i filmen som oftest knyttes til navnet hennes, Hustruer, der hun i en kaféscene synes å henspille på Albert Camus› fremstilling av det moderne, borgerlige rutinelivet, som har gjort alt til en mønstergyldighet: «Stå opp, trikk, fire timer på kontor eller fabrikk, måltid, trikk. Fire timer i arbeid, måltid, søvn og mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag i den samme rytme.»

De tilsidesatte. Hos Breien går denne eksistensialistiske kritikken av begrensende samfunnsnormer hånd i hånd med et sosialt engasjement om de som tilsidesettes av samfunnet. I filmer som Murer rundt fengselet (1972), Herbergistene (1973) og Gamle (1975) fremstiller hun det uverdige i menneskers livssituasjoner – hvordan samfunnet skviser ut friheten til menneskene det ikke lenger har bruk for. Breiens nærhet til og respekt for dem hun snakker med, lar hennes intervjuobjekter fremtre med en integritet og menneskelighet som «snakker» på tvers av tiårene.

Hva er det som gjør at Breiens «historiske verk» fortsatt føles så levende og aktuelle? Jo, en blanding av hennes lekne, selvrefleksive og aktive subjektivitet, og det faktum at samfunnsforholdene ikke har endret seg så mye. Som Breien skrev til meg her om dagen, minner herbergistenes situasjon om dagens narkomanes. Og minner ikke umyndiggjøringen av pensjonistene i Gamle om dagens situasjon for eldre? Et mer tidsuavhengig problem som går igjen i filmene er den nevnte kløften eller «spenningen» mellom menneskets begjær og samfunnets normer – mellom menneskets frihet og former for tvang. Ordet «krav», som jeg brukte tidligere, føles egentlig altfor tungt i en beskrivelse av Breiens filmer. De har ofte en letthet og smidighet i seg – en humoristisk og lekelysten sans som gir filmene en elastisk og åpen form. Dette synes å være et kjennetegn både innad i enkeltfilmer og gjennom filmografien som helhet. Som i Solvor (1998), der Breien gransker sin egen fortid og stillbildets avslørende og tildekkende funksjon. På slutten er hun langt fra ferdig; det er som om filmen bare var en liten start, et lite utkast til en kritisk-lyrisk undersøkelse av en virkelighet som forblir tvetydig. Eller ta 17. mai – en film om ritualer (1969), der hun ser på nasjonaldagen med et ironisk-kritisk blikk. I Hustruer har man den velkjente slutten, der ordene «Vi kan ikke slutte nå!» blir en eggende henvendelse til publikums deltakelse og videre tenkning utenfor kinosalen.

«Når du er gæærn, så kan du skrike … for da … det er fordi du er gæærn.»

Poetikken i Breiens filmer relaterer seg til en idé filmkritikeren Amédée Ayfre snakker om i forbindelse med Vittorio De Sicas Umberto D. (1952): Etter å ha sett filmen, må vi la bildene fortsette å «jobbe» i oss – de må blande seg med hvordan vi innretter oss mot det utenfor salen.

Breiens filmer føles ikke som krav om mer frihet, men som ubefestede utkast der noe står på spill. Det er som om verkene står på gløtt, preget av noe utilslørt og en grundig og søkende hengivenhet overfor andre folk og virkeligheter. Filmenes maktkritiske brodd har ofte vennskapets solidariske form, noe som gjenspeiles i et engasjert samarbeid med andre kunstnere og en dialog med andre uttrykk – slik som i Ansikter (1971), som tar utgangspunkt i et dikt av Poul Borum og er en montasje av Edvard Munchs portrettmalerier, lydsatt av Jan Garbarek.

I denne åpne tilnærming til verk, verden og kunstnerisk samarbeid har Breiens filmer noe til felles med en filmskaper som Chris Marker – som også blandet det personlige og politiske, en mangfoldig-poetisk og kritisk-intellektuell tilnærming til verden som ofte fant sin form i den uferdige fortellingen – en form som alltid hinter om en større virkelighet.

Kristian Skylstad skrev i oktober en glimrende tekst om Marker. Han snakket om «den litt kjølige distansen i de varme bildene hans» i «en filmvirkelighet som konstant har vært i konflikt med seg selv i forhold til hvordan man skal produsere noe som har effekt, men som samtidig får folk til å tenke». Det samme virker å være tilfelle i Breiens filmskaping, og kan relateres til noe Ingrid Synneva Holtar skriver i sin masteravhandling om Hustruer: Filmen «handler ikke om å bryte fri,» skriver hun, «men om det stadige forsøket på å bryte fri». Fortellingen er «en prosess som må fortsette, i stedet for et forsøk på å nå en ideell og endelig tilstand».

Det er nettopp her, i den uferdige undringen og problematiseringen av hennes samtid, at Breiens filmer har sin fortsatte kraft. Så lenge det finnes «et gap mellom de følelsene mennesket ønsker å vise, og de følelsene samfunnet tillater det å vise», slik Bendik Sjur formulerte det, vil det finnes en sterk vitalitet i Breiens filmer – som nettopp er en urolig fremstilling av dette gapet.


 

Eidsaa Larsen er filmkritiker i Ny Tid.
endreeid@gmail.com

---
DEL