Fra Hustruer (1975). Katja Medbøe

Det vi ikke gjør i samfunnet vårt


Det er enkelte ting som ikke er lov i samfunnet vårt. Det er for eksempel ikke lov å skrike. Anja Breien gir oss filmer som tematiserer hva vi vil og hva vi kan.

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2015-06-02

«Det er menneskelig å skrike,» sier den norske billedkunstneren Arne Bendik Sjur, men det «er ikke noe vi gjør i samfunnet vårt». Vi er i starten av Anja Breiens Mine søsken, goddag: en film om Arne Bendik Sjurs grafikk (1974). En viktig problemstilling for denne kunstneren er det han kaller menneskets «schizofrene situasjon»: et gap mellom de følelsene mennesket ønsker å vise, og de følelsene samfunnet tillater det å vise. Det oppegående, rasjonelle mennesket skal ikke skrike. «Når du er gæærn, så kan du skrike … for da … det er fordi du er gæærn.»

Sjur snakker om seg selv i tredjeperson når han kommenterer selvportrettene sine – mens Breien fyller lerretet med kunstnerens kulltegninger som stirrer på oss med frykt og noe avventende i blikket. Sjur avslører at han ikke bare kjenner en fremmedhetsfølelse overfor samfunnet, men også overfor seg selv: «Det dere ser her i disse bildene nå, denne fremmedheten … Hvordan han hele tiden prøver å få tak i seg selv; han ser på seg sjøl, men så plutselig opplever han at han ikke klarer å få tak i den opplevelsen som er han – at han er så mange personer.»

Anja Breiens filmer har ofte hatt en liknende selvrefleksiv og samfunnskritisk holdning – et kritisk blikk på frihetsberøvende samfunnssystemer, og en subjektivitet som forsøker «å få tak i seg selv». Breien har kanskje et «kontrollert temperament», for å låne en beskrivelse av filmhistoriker Gunnar Iversen, men det er alltid noe som brenner i filmene hennes. Er det kanskje et krav om mer frihet, mer albuerom? Som i filmen som oftest knyttes til navnet hennes, Hustruer, der hun i en kaféscene synes å henspille på Albert Camus› fremstilling av det moderne, borgerlige rutinelivet, som har gjort alt til en mønstergyldighet: «Stå opp, trikk, fire timer på kontor eller fabrikk, måltid, trikk. Fire timer i arbeid, måltid, søvn og mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag i den samme rytme.»

De tilsidesatte. Hos Breien går denne eksistensialistiske kritikken av begrensende samfunnsnormer hånd i hånd med et sosialt engasjement om de som tilsidesettes av samfunnet. I filmer som Murer rundt fengselet (1972), Herbergistene (1973) og Gamle (1975) fremstiller hun det uverdige i menneskers livssituasjoner – hvordan samfunnet skviser ut friheten til menneskene det ikke lenger har bruk for. Breiens …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?

Abonnement kr 195/kvartal