Fra Hustruer (1975). Katja Medbøe

Det vi ikke gjør i samfunnet vårt

Det er enkelte ting som ikke er lov i samfunnet vårt. Det er for eksempel ikke lov å skrike. Anja Breien gir oss filmer som tematiserer hva vi vil og hva vi kan.

Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 02.06.2015

«Det er menneskelig å skrike,» sier den norske billedkunstneren Arne Bendik Sjur, men det «er ikke noe vi gjør i samfunnet vårt». Vi er i starten av Anja Breiens Mine søsken, goddag: en film om Arne Bendik Sjurs grafikk (1974). En viktig problemstilling for denne kunstneren er det han kaller menneskets «schizofrene situasjon»: et gap mellom de følelsene mennesket ønsker å vise, og de følelsene samfunnet tillater det å vise. Det oppegående, rasjonelle mennesket skal ikke skrike. «Når du er gæærn, så kan du skrike … for da … det er fordi du er gæærn.»

Sjur snakker om seg selv i tredjeperson når han kommenterer selvportrettene sine – mens Breien fyller lerretet med kunstnerens kulltegninger som stirrer på oss med frykt og noe avventende i blikket. Sjur avslører at han ikke bare kjenner en fremmedhetsfølelse overfor samfunnet, men også overfor seg selv: «Det dere ser her i disse bildene nå, denne fremmedheten … Hvordan han hele tiden prøver å få tak i seg selv; han ser på seg sjøl, men så plutselig opplever han at han ikke klarer å få tak i den opplevelsen som er han – at han er så mange personer.»

Anja Breiens filmer har ofte hatt en liknende selvrefleksiv og samfunnskritisk holdning – et kritisk blikk på frihetsberøvende samfunnssystemer, og en subjektivitet som forsøker «å få tak i seg selv». Breien har kanskje et «kontrollert temperament», for å låne en beskrivelse av filmhistoriker Gunnar Iversen, men det er alltid noe som brenner i filmene hennes. Er det kanskje et krav om mer frihet, mer albuerom? Som i filmen som oftest knyttes til navnet hennes, Hustruer, der hun i en kaféscene synes å henspille på Albert Camus› fremstilling av det moderne, borgerlige rutinelivet, som har gjort alt til en mønstergyldighet: «Stå opp, trikk, fire timer på kontor eller fabrikk, måltid, trikk. Fire timer i arbeid, måltid, søvn og mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag i den samme rytme.»

De tilsidesatte. Hos Breien går denne eksistensialistiske kritikken av begrensende samfunnsnormer hånd i hånd med et sosialt engasjement om de som tilsidesettes av samfunnet. I filmer som Murer rundt fengselet (1972), Herbergistene (1973) og Gamle (1975) fremstiller hun det uverdige i menneskers livssituasjoner – hvordan samfunnet skviser ut friheten til menneskene det ikke lenger har bruk for. Breiens nærhet til og respekt for dem hun snakker med, lar hennes intervjuobjekter fremtre med en integritet og menneskelighet som «snakker» på tvers av tiårene.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer