Det var en våt tur hjem med snekka

Orientering 3. August 1968

Johan Borgen

Det var en våt tur hjem med snekka. Sjøen glefset, den ville inn i båten, men jeg ville ikke ha den der. Da tar den halve båten; det har hendt meg før. Da er det å pumpe og øse før neste glefs tar resten. Svinghjulet i vann, en sprut mot himmelen, vann på magneten, motoren taus. Jo, det har hendt meg. For liten båt. Må få en større.

Men sport er det. Ligge og luske i sjøene, se dem reise seg truende med frådebrem og slå av farten, ned til ingenting. Så rir man over, men man kommer jo ingen vei, ikke hjem med dyrebar last: kaffe, egg og den slags, og forrest i piggen en kartong med rødvin. Last som er verd å verge. Bare at man ingen vei kommer, tvert i mot. Bak meg truer en svart vegg av havslipt granitt. Alltid Scylla på én side. På den andre øya, huset. Det er ikke langt dit, men akkurat så langt at det står om å komme dit. Da gjelder det å lure seg frem i små tak hver gang fienden drar pusten. Reserver har han, å du verden, jeg ser tre bratte tårn av sjø om babord, men gir jeg gass og lar det stå til, så får de meg ikke. Ganske riktig. De bare sleiket inn litt akter, særlig sistemann. Men så har fienden ingen reserver på en stund. Da gjelder det å avansere.

Slik var det, som så ofte før. Det var vått. Det var vått bak også, enda jeg aldri reiste meg fra toften det jeg vet. Den mann er ikke stort verd som er våt i bakenden. Da kjenner han seg to år gammel og klam av skam. 

Siden ble det smult. Siden sto jeg på land og så at fortøyningen holdt. Godt å kjenne land under fot. Stein. Jeg skilte meg ved godset og fortsatte innover. Gress og lyng. Godt å kjenne gress og lyng under fot. Den halvtimesturen hadde tatt to timer. Det bølger i meg. Godt å stå og la det bølge i seg, å gå og la det bølge i seg, på stein og gress og lyng. Det slår meg at jeg har vært litt redd, bare litt, men redd. Det er en stund siden. Det gjør godt. Ikke å være redd, men å ha vært det.

Da sier det i meg at dette er fred.

Fred, hva er det – fravær av krig? For en slapp definisjon, manétaktig konturløs som disse vassblå høstmanetene som drev om båten for litt siden. Da var det annerledes futt i de brannrøde krigerne. Dessuten er definisjonen låghalt i forhold til sin motsetning, lam i benet.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.