Det var en våt tur hjem med snekka

Orientering 3. August 1968

Johan Borgen
Email: johanborgen@orientering.no
Publisert: 01.08.2018

Det var en våt tur hjem med snekka. Sjøen glefset, den ville inn i båten, men jeg ville ikke ha den der. Da tar den halve båten; det har hendt meg før. Da er det å pumpe og øse før neste glefs tar resten. Svinghjulet i vann, en sprut mot himmelen, vann på magneten, motoren taus. Jo, det har hendt meg. For liten båt. Må få en større.

Men sport er det. Ligge og luske i sjøene, se dem reise seg truende med frådebrem og slå av farten, ned til ingenting. Så rir man over, men man kommer jo ingen vei, ikke hjem med dyrebar last: kaffe, egg og den slags, og forrest i piggen en kartong med rødvin. Last som er verd å verge. Bare at man ingen vei kommer, tvert i mot. Bak meg truer en svart vegg av havslipt granitt. Alltid Scylla på én side. På den andre øya, huset. Det er ikke langt dit, men akkurat så langt at det står om å komme dit. Da gjelder det å lure seg frem i små tak hver gang fienden drar pusten. Reserver har han, å du verden, jeg ser tre bratte tårn av sjø om babord, men gir jeg gass og lar det stå til, så får de meg ikke. Ganske riktig. De bare sleiket inn litt akter, særlig sistemann. Men så har fienden ingen reserver på en stund. Da gjelder det å avansere.

Slik var det, som så ofte før. Det var vått. Det var vått bak også, enda jeg aldri reiste meg fra toften det jeg vet. Den mann er ikke stort verd som er våt i bakenden. Da kjenner han seg to år gammel og klam av skam. 

Siden ble det smult. Siden sto jeg på land og så at fortøyningen holdt. Godt å kjenne land under fot. Stein. Jeg skilte meg ved godset og fortsatte innover. Gress og lyng. Godt å kjenne gress og lyng under fot. Den halvtimesturen hadde tatt to timer. Det bølger i meg. Godt å stå og la det bølge i seg, å gå og la det bølge i seg, på stein og gress og lyng. Det slår meg at jeg har vært litt redd, bare litt, men redd. Det er en stund siden. Det gjør godt. Ikke å være redd, men å ha vært det.

Da sier det i meg at dette er fred.

Fred, hva er det – fravær av krig? For en slapp definisjon, manétaktig konturløs som disse vassblå høstmanetene som drev om båten for litt siden. Da var det annerledes futt i de brannrøde krigerne. Dessuten er definisjonen låghalt i forhold til sin motsetning, lam i benet.

Hvorfor definerer vi ikke freden aktivt og positivt? Den er jo det eneste positive av de to. I fred kan der handles. Freden gir oss overskudd til å utsette oss for farer, om det er det det gjelder, klatre i fjell, til ingen nytte. Mennesker har bruk for det nytteløse.

Men også for det nyttige. I fred bærer alle anstrengelser frukt. I krig råtner alt, frukt og alt; menneskelemmer råtner.

Den mest tragiske tid for tanken var den da selv arbeiderbevegelsen innrettet seg på krigsforventningen som eneste utvei til fullbeskjeftigelse. Statsøkonomene forteller oss noe annet nå. Velstanden trenger ikke støtte seg til trussel om krig, tvert i mot. Men vanen henger i, vanen med å tro at krig er noe som «kommer» eller kanskje kommer – som om krig kom av seg selv. De som ennå tror det blir færre for hver dag. Men de er de sterkeste. De vet de kan spille på oss, de kan kalle oss forrædere, de gjør det. De viser til Historien. Historien er det tyngste lodd i fordummelsens mekanisme. Vi lærte den vrangt fra første stund. Om Filip av Makedonia. Holdt vi ikke i all hemmelighet kong Øystein for en mindre mann enn broren Sigurd, denne playboy til hest med gullsko!

De lokket oss til det, vel vitende at i skjebnens stund var vi idiotiske automater. Da var det bare å si fedreland og blåse i hornet, kanskje ringe litt med kirkeklokker også. Kirken er en makt, den vil se blod.

Som om der var noen skjebnens stund. Der er ingen annen skjebne enn den vi selv skaper. Men belager vi oss på den onde skjebne, da er vi med og skaper den.

Hvilken nedverdigelse av forstanden å dyrke drapsmenn. Hvorfor vet vi mer om Karl 12. enn om Linné? Hvem lærte oss om H.C. Ørsted, elektromagnetismens oppdager? Nei, det skulle være Knud den Mægtige. Det skulle være Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson for Ola Nordmann, ikke Ole Bull. Det som ikke smalt var ikke verd å lytte til. Hva Fedrelandet angår, er det som bekjent hellig. For Norge, kjempers fødeland. Mindre kunne ikke gjøre det. Hvordan var det forresten med fortsettelsen på visen: «jeg denne skål vil drikke!» Var det ikke det jeg tenkte. Mjød skal det være. Valhall. Historie. Hundrevis av historielærere sitter og propper nonsens inn i hodet på tusenvis av små kroker som skal krøkes. I hvert eneste land på kloden. Og hvert land er det gjeveste – der i landet. Det kalles undervisning. Når «den oppvoksende slekt» er gjort bevisstløs kalles den fedrelandsbevisst og tar eksamen.

Men sport er det vel, det òg. Den som kan mest om slag kan mest. Og er ikke kunnskap makt? Og er ikke makt – ja makt. Å gå her på lyng og kjenne land under fot, det er også en slags makt. Vunnet. Jeg har vunnet. Over hva? Likegyldig. Vunnet.

Kommentarer