Det var en gang et menneske

Maja Lundes bejublede biedødroman tviler der forskningen er entydig. 

Bier i bikube. Foto: Paul Kleiven / NTB scanpix
Teaterregissør og skribent. Epost ninaossavy@yahoo.no

Maja Lunde:
Bienes historie
Aschehoug, 2015

4. mai kom nyheten om at sesongen april 2015 til mars 2016 har vært den mest fatale for honningbiene i USAs historie. Årets rapporter fra birøkterne ble nylig undersøkt, og tallene er hjerteskjærende: Røkterne har mistet til sammen 44 prosent av koloniene sine dette året.

Årets tall er ekstra alarmerende fordi ikke bare vintertapene, men også sommertapene har vært katastrofale. Sommer- og vintertap er nå like store. Om sommeren er forholdene for bier vanligvis mye bedre, så det faktum at biene nå også blir borte i sommerperioden, er skremmende. Ifølge rapporten, som er utgitt av The Bee Informed Partnership med støtte fra USAs landbruksdepartement, er dette andre året hvor tapene i sommer- og vintersesongen er like store.

Colony Collapse Disorder. Året 2006 slo David Hackenberg – kjent som birøkternes posterboy – alarm om omfattende biedød. Forskere kalte fenomenet Colony Collapse Disorder (CCD), som kjennetegnes av at biene rett og slett forsvinner. Noe yngel og dronningen er igjen i kuben, mens resten er forduftet.

Allerede den gang pekte Hackenberg, som selv er en stor kommersiell aktør innen birøkting i USA, på en ny type sprøytemidler som årsaken. Utallige studier har siden vist det samme: Sprøytemidler av typen neonikotinoider er en av hovedgrunnene til den massive biedøden. I EU ble neonikotinoidene, sammen med et liknende stoff kalt fipronil, fra 2014 midlertidig forbudt i to år – og nå, i 2016, pågår kampen mellom kjemigiganter, politikere og miljøvernere om et fullt forbud. Kampen er hard; neonikotionoider er verdens mest brukte sprøytemidler, og produsentene av giftene, som Syngenta og Bayer, har ingen intensjon om å oppgi denne gullgruven. I USA er stoffene i full bruk over hele landet, nesten uten restriksjoner bortsett fra noen små lokale forbud. Ingenting har skjedd siden alarmen gikk i 2006.

Giftig, giftigere. I år, ti år etter at han første gang varslet om tilstanden, har David Hackenberg mistet 90 prosent av kubene sine. I januar gikk han og en rekke andre birøktere og miljøvernorganisasjoner til sak mot EPA (Environmental Protection Agency) for ikke å ta nødvendige forholdsregler. Også Bret Ade, birøkteren i verden med flest kuber, ble med på søksmålet. I år var tapet hans på 50 000 kuber – fra 90 000 til 40 000.

Å lese søksmålet er som å lese en lærebok i hvorfor kjemisk landbruk i lengden ikke kan fungere. Neonikotinoider er enormt giftige stoffer; ett av dem, imidakloprid, er av Mattilsynet anslått å være opptil 7000 ganger mer skadelig for honningbier enn DDT. Giften kan forbli i jorda i flere år etter bruk, og har den uheldige egenskapen at metabolittene til morstoffet blir mer og mer giftige i årenes løp. Stoffene er også skadelige for andre arter enn insektene, blant annet fugler.

Yrke: pollinator. Jeg sitter på et tog og leser Bienes historie av Maja Lunde. En mann ved siden av meg sitter med en liten fanzine kalt «Birøkteren» i fanget. Han ser ikke det minste ut som en birøkter der han sitter i dyp konsentrasjon, i dress og slips, over sin lille blekke og leser om brunbiene. Interessen for bier og birøkting har økt markant de siste årene, noe Bienes historie og en rekke andre bøker om temaet de siste årene tyder på.

Først på side 279 begynner boken å fenge – og det kjennes litt vel sent. Det er da birøkteren George, en av de tre hovedkarakterene, mister biene sine i CCD. Georges historie er satt til 2007, mens de to andre av bokens nøkkelfigurer er plassert i fortid og fremtid: britiske William Savage i 1852, og Tao, en hardtarbeidende kineser som pollinerer frukt for hånd, i 2098.

Langtrukkent. Engelskmannen William kommer seg fra et sykeleie med en visjon om å forberede halmbikuben, men blir slått på målstreken flere ganger. Williams historie er den minst interessante av de tre i boken, og jeg forstår ikke helt forfatterens fokus på hans mislykkede forsøk på å få patent på en ny kube. Langtrukne detaljer om Williams sykdom og familieliv bidrar til å nedtone det som kunne vært spennende med denne historien, nemlig hans gryende interesse for og glede over bienes liv, og samklangen mange birøktere kan føle med honningbiene.

Å lese søksmålet er som å lese en lærebok i hvorfor kjemisk landbruk i lengden ikke kan fungere.

Som historien viser, var det Lorenzo Lorraine Langstroth som gikk av med patentseieren og laget bikuben slik mange kjenner den i dag. Noen setninger om at denne kuben nå utfordres av kubetyper som er designet for å møte bienes behov heller enn birøkterens, som solkuben, kunne gitt oss noen historiske linjer rundt honningbiene og menneskenes forhold til dem – og dermed satt historien om William inn en større sammenheng.

Tilbakekomsten. Taos historie viser fruktene av dagens landbrukspolitikk med store monokulturer og ensidig bruk av sprøytemidler. En økologisk kollaps er blitt realitet. Biene er utryddet, og Tao og mannen jobber som bestøvere. Det er knapt med mat. Under en hemmelig utflukt til fruktområdet de arbeider på, blir sønnen Wei-Wei syk, og deretter tatt hånd om av myndighetene uten at ekteparet får vite hva hvordan det går med ham. Vi skjønner tidlig, mye tidligere enn Tao selv, at gutten er død som følge av en allergisk reaksjon på et biestikk. Store deler av Taos fortelling brukes til å beskrive et postapokalyptisk samfunn og hennes reise for å finne ut hva som har skjedd. Området der sønnen døde, blir sperret av, og mystiske operasjoner er i gang. Mot slutten av boken avsløres det vi har skjønt for lenge siden: at biene er tilbake. Guttens død blir et symbol på håp.

Fortellingenes sammenbrudd. Bienes massedød handler om måten vi har laget vårt samfunn på. Om våre fortellinger som har brutt sammen. Om vårt forhold til naturen. Bienes død er et symptom på et samfunn i total krise. Ja – forfatteren kommer inn på landbruksproblematikken, men kritikken forsvinner fort i stereotype beskrivelser av familierelasjoner. Og ikke minst: Det kjemiske landbruket er selvsagt utløsende for biedøden. Hvordan har vi klart å lage et samfunn hvor det er mulig med et så totalt ødeleggende syn på produksjon av mat? Hvor bruk av gift er blitt en nødvendighet? Det er disse spørsmålene vi må inn i for å forstå biedøden. Jeg savner en grundigere redegjørelse av forholdene birøkter George jobber under i året 2007 – av hvor stor makt kjemigigantene har på denne tiden. Av hvordan frømonopolet ble utviklet. Av hvordan GMO-industrien feide bort mangfoldet. Av hvordan det etter hvert, i hemmelighet, ble utarbeidet avtaler som TISA og TTIP til fordel for giftprodusentene. Av hvordan man visste alt, men likevel ikke gjorde noen ting fordi man var bundet på hender og føtter av sterke kapitalistiske systemer som lot kortsiktig inntjening gå foran alle andre hensyn.

Forskningen gir svar. Bienes historie går med andre ord ikke dypt nok. Lunde har anledning i form av en fremtidskarakter. For Tao gjør research på det som skjedde i forkant av «Kollapsen,» som katastrofen heter i boken, men i svarene som skisseres, er det som om forfatteren har gitt stemme til en forsker som ikke våger å komme med svar. Om neonikotinoider skriver Lunde: «Men forskningsresultatene var ikke klare.» Dette er feil – forskningen er glassklar. Problemet er industrienes egen forskning, som sier noe annet. Problemet er denne industriens makt.

Om neonikotinoider skriver Lunde: «Men forskningsresultatene var ikke klare.» Dette er feil – forskningen er glassklar.

Bienes historie kunne sagt så mye, men blir en middelmådig fremtidsvisjon i et til tider klisjéfylt språk. Jeg kommer ikke inn i romanen, men forblir en betrakter til det som utspiller seg. Jeg ser hendene mine bla fra side til side og prøver å forstå hvorfor historien ikke griper meg.

Bare begynnelsen. Vi lever midt i blant fortellingene våre, i fritt fall. Det kjennes som å være med i en Bro-bro-brille-lek: Du er blitt fanget og blir spurt om du vil være eple eller pære. Du svarer pære, og nå drar eplene og pærene i hver sin retning. Pærelaget ser at alt brister, mens eplelaget smiler og sier at alt fortsetter som før – for dommedagsprofeter ler vi av. Det dras og det dras. Du rives i stykker. Selvutnevnte eksperter som lar det gå sport i å håne forskere og aktivister får forsideplass i Dagbladet og avblåser biekollapsen. Noen måneder etter kommer rekylen. Det har aldri vært større biedød. Men fenomenet blir ikke dekket av norsk presse, på samme måte som mediene er nesten tause om at forskere mener vi er inne i den sjette masseutryddelsen av arter. Biedøden er ikke avblåst: Den har akkurat begynt.

---
DEL