Da datteren min skulle feire syvårsdagen sin i sommer, sende vi ut denne meldingen til gjestene: «Kjære bursdagsgjester! Jeg ønsker meg noe som er brukt, noe dere ikke bruker mer selv. Og ikke plast. Gleder meg til å se dere. Hilsen Lucia»
Et lignende ønske ville nesten vært utenkelig å komme med i min egen barndom på 1980-tallet. Jeg fulgte spent med da hun åpnet gavene: et bulkete skrin med småpenger, en litt slitt bamse, en bok med eselører, arveklær – men hun ble like glad som for helt nye ting. Gavepapir og emballasje fylte bare en liten søppelpose, og jeg tenkte at snart er det forhåpentlig dette som er normen for barnebursdager. For hvor lenge kan egentlig tusenvis av barn fortsette å gi hverandre tusenvis av plastdingser pakket inn i tusenvis av plastemballasjer? Akkurat som at det ikke er bærekraftig at butikken kaster mat som snart går ut på dato, men heller selger maten med rabatt, så de modne bananene og de bløte mangoene kan bli smoothie i stedet for søppel. Også det var utenkelig da jeg var liten. Jeg visste ikke engang at butikkene kastet mat. Det konseptet fantes ikke i min bevissthet.
Sånn sett kan en bærekraftsnorm virke positivt inn på oss, siden den opplyser oss og forskyver grensen for hva som oppfattes som normalt.
Samfunnsnormene
Men hva består det «normale» av?
I boken Normal Now forsøker Mark G.E. Kelly, førsteamanuensis i filosofi ved Western Sydney University, å gi et historisk riss av samfunnsnormene det siste halve århundret. Han undersøker hvordan normer påvirker viktige deler av livet og vår forståelse av normalitet. Også subtilt, uten at vi tenker over det. På den negative skalaen mener han at normer kan føre til umulige krav til perfeksjon. «Thus, even though all of us are to some extent abnormal in relation to the norm, we are all made to feel that being abnormal is not only non-ideal but also atypical.»
«Ideen om å være normal er noe av det mest fiktive vi har i våre liv.» Samanta Schweblin
Kelly trekker også tråder fra normalitetsbegrepet og normer til religion, filosofi, medisin, lovverk og politikk, med særlig vekt på USA og den anglosaksiske verden. Han undersøker begrepene med hensyn til seksualitet, legning, kroppsbilde, identitet, sykdom, døden, individualisme, hedonisme, rasisme og hvite privilegier. Hans referanser til filosofi og særlig Michel Foucault, som Kelly har skrevet om før, løper gjennom boken. Kelly ser på transformasjon, på diversitet, han sikter både høyt og lavt. Utgangspunktet hans er spennende. Noe av det han skriver om, er oppklarende og opplysende, spesielt om individualitetens paradokser. Noe virker opplagt. Noe er vanskelig å forstå. Noe er overforklarende og langdrygt, eller forenklet og overfladisk. I passasjen om anoreksi relateres spiseforstyrrelser kun til kroppsideal og mat. Om jeg har forstått det rett, dreier anoreksi seg derimot dypest sett om kontroll.
Han minner leseren om det også Foucault står for – normenes skjørhet – at de er konstruksjoner, og at de normene vi lever etter nå, ikke er så gamle, og derfor vet vi heller ikke hvor lenge de vil vare.
Men Kelly er også grundig og undersøkende. Han forsøker å avlive myter og belyser et sted i boken koblingen mellom homofili og pedofili som dessverre fremdeles eksisterer: «Literally, ‘paedophilia’ etymologically means not ‘sex with children’, but the ‘love of boys’, which is why, in an earlier phase of the gay liberation struggle, some gay activists prominently argued that paedophilia had to be normalized in order to normalize homosexuality. What has happened instead is that this link between paedophilia and homosexuality has been severed in the popular imagination.»
Et umulig sted
Mens jeg leser Normal Now, kommer jeg på et intervju som stod på trykk tidligere i sommer i Morgenbladet. Ane Farsethås intervjuer den argentinske forfatteren Samanta Schweblin, som tangerer kjernen i boken til Kelly med noen få svært presise ord: «Ideen om å være normal er noe av det mest fiktive vi har i våre liv. […] Jeg er veldig underlig på min måte og du er like underlig på din måte, ikke sant? Og så har vi funnet opp et sånt punkt på midten som vi kaller normalt og så prøver vi hele livet å komme dit. Men det er et sted som ikke finnes, et umulig sted.»
Normal Now skrives ut fra nettopp dette «umulige stedet», som i Kellys bok både finnes og ikke finnes. Han har ingen klar konklusjon eller løsning på vår tids normalitetsoppfatning. Heldigvis, da det ville punktert hele prosjektet. Men han minner leseren om det også Foucault står for – normenes skjørhet – at de er konstruksjoner, og at de normene vi lever etter nå, ikke er så gamle, og derfor vet vi heller ikke hvor lenge de vil vare. Om vi kvitter oss med alle normer, vil vi likevel være en del av visse maktstrategier, skriver Kelly avslutningsvis. Han peker på kritikkens viktige rolle for å øke vår bevissthet – det beste redskapet vi har for å forstå omskiftninger i historien, skriver han, og tolkning har en betydning for situasjonen vi befinner oss i.
