FRA ORIENTERING SEPTEMBER 1967
De store i verden blir større, og de små blir mindre. Det gjelder nasjonene som det gjelder for mange forhold i vårt eget land. Og ikke skal det fra meg komme noen forsikring om at det likevel kan utrettes mirakler av den lille nasjonen, det lille partiet, eller den såkalte lille mann i Norge. Men jeg vil fortelle et eksempel på at det ennå kan nytte å gjøre noe, at det i alle fall går an å nå et stykke framover på en egen vei, selv om de som prøver det er både få og små ved starten. Ja, selv om forsøket virker så komisk håpløst at det kan minne om loppa og elefanten da de skulle inn i arken. Ikke puff, ropte loppa.
For 15 år siden var Norge nettopp innrullert i NATO, og det så ugjenkallelig for et tidsrom av 20 år at alt som hadde å gjøre med utenrikspolitikk og forsvar simpelthen kunne heves over partiene, som det het i de partiene. Og da var det at noen ganske få mennesker fant hverandre og begynte å samarbeide om det umulige. De fleste sognet til Arbeiderpartiet, og felles for dem var overbevisningen om at Norge som NATO-medlem ville komme på slep etter de store, særlig USA, i en verdensomspennende maktkamp hvor våre egne nasjonale interesser ikke ville telle. Alternativet var et sterkere samhold mellom de nordiske land, et alliansefritt Norden. Fra starten av markerte den lille gruppen en kritisk holdning både til Sovjet-blokken og til NATO – dette synet ble senere kalt «det tredje standpunkt».
Når vi reagerte så sterkt, og holdt fast på vårt syn tross en massiv overmakt av de gamle partiene, skyldes det i særlig grad at Norge nødvendigvis måtte bli en fremskutt militær forpost for Vesten, uansett politikernes forsikringer om at det bare dreide seg om et nasjonalt forsvar. Og dette skjedde i en tid da kapprustingen skjøt uhyggelig fart på begge sider. Viktigst av alt var det i denne sammenhengen utviklingen av atomvåpnene etter Hiroshima. Nettopp på den tiden fikk både Sovjet og USA sine vannstoffbomber. Vi tok sterke inntrykk fra Albert Einstein, som en gang ga sine advarsler til menneskeheten i denne enkle formen: Jeg vet ikke hvilke våpen som vil bli brukt i en tredje verdenskrig, men det vet jeg at den fjerde vil bli utkjempet med treklubber.
Det umulige som vi begynte med for 15 år siden besto først i å gi ut den lille 14-daglige avisen Orientering. Et par veteraner fra Arbeiderpartiet spilte en betydningsfull rolle i den første tiden. Det var Christoffer Hornsrud, statsminister i den første arbeiderregjeringen i 1928, nå langt over 90 år gammel, men fremdeles våkent vendt mot samtiden. Den andre var Jakob Friis, stortingsmann gjennom mange år.
I strid med all sannsynlighet fortsatte den lille bladlappen å eksistere år efter år, tross systematisk fortielse i den første tiden, og senere tross McCarthy-metoder som fulgte med den kalde krigen også i Norge. Regelmessig ble den såkalte kretsen om Orientering stemplet som kommunistisk, for dermed lettvint å være ferdig med den.
Men fremdeles nektet avisen å dø. Den avgjørende årsak til dette naturstridige fenomenet var at utviklingen i verden skapte voksende uro og sterkere behov for et alternativ til den politikken som ble ført av de gamle partiene: Vest-Tyskland ble gjenopprustet med norsk velsignelse, snart var landet en ledende millitærmakt i Europa, og vi fikk innrykket av tyske offiserer på Kolsås og et stadig mer intimt militært samarbeid. Frankrike førte krig i Vietnam med moralsk støtte av de andre NATO-maktene, blant dem Norge. U-landene, den fattige og sultne del av verden, trådte fram som et hovedproblem og en utfordring, men Norge var på de rikes side, og hadde lite å yde. Og hele tiden vokste trusselen fra atomvåpnene, blant annet ved at selv dette landet ble et ledd i atomstrategien og forutsatte et forsvar med atomvåpen. Det sprang fram en bred og sterk protestbevegelse, og den satte spor efter seg.
Men hverken kampanjen mot atomvåpen eller andre tegn på en voksende politisk opposisjon kunne få uttrykk ved valg, med de partiene som fantes. Og å danne et nytt parti kunne synes enda langt mer håpløst enn å skape en opposisjonell avis. Men behovet vokste. I 1954–60 ble en rekke av Orienterings medarbeidere ekskludert av Arbeiderpartiet. Og nå var det bare et slikt puff som trengtes.
Da Sosialistisk Folkeparti ble stiftet i 1961 skrev en av Arbeiderpartiets redaktører at dette var i grunnen bra, for nå fikk man samlet alle tullingene i ett parti. Noen måneder senere viste det seg ved stortingsvalget at ikke mindre enn 45 000 velgere var den slags tullinger, og det bare i seks fylker. For to år siden økte tallet til 122 000, slik at velgerprosenten i dag ligger ubetydelig under Kristelig Folkepartis. Med i en rettferdig valgordning ville SF få 10–12 representanter i Stortinget. I dag har partiet som kjent to, mens Kristelig Folkeparti sitter med 13.
Den nye radikale bevegelsen i Norge begynte på et par skrøpelige loftsrom i en bakgård med søppelkasser og rotter i Akersgata. 15 år tok det å nå fra denne usynlige tilværelsen og fram til en fast etablert posisjon i norsk politikk. Det kan nytte for de små å komme et stykke på vei, og så får vi se om det ikke skal være mulig å nå enda litt lenger. For oss er det ingen vesensforskjell på et stortingsvalg og et kommunevalg. Begge gjelder en langsiktig kamp om innflytelse på norsk politikk, utad og innad.
