Det tredje standpunkt

sigurdevensmo

FRA ORIENTERING SEPTEMBER 1967

De store i verden blir større, og de små blir mindre. Det gjelder nasjonene som det gjelder for mange forhold i vårt eget land. Og ikke skal det fra meg komme noen forsikring om at det likevel kan utrettes mirakler av den lille nasjonen, det lille partiet, eller den såkalte lille mann i Norge. Men jeg vil fortelle et eksempel på at det ennå kan nytte å gjøre noe, at det i alle fall går an å nå et stykke framover på en egen vei, selv om de som prøver det er både få og små ved starten. Ja, selv om forsøket virker så komisk håpløst at det kan minne om loppa og elefanten da de skulle inn i arken. Ikke puff, ropte loppa.

For 15 år siden var Norge nettopp innrullert i NATO, og det så ugjenkallelig for et tidsrom av 20 år at alt som hadde å gjøre med utenrikspolitikk og forsvar simpelthen kunne heves over partiene, som det het i de partiene. Og da var det at noen ganske få mennesker fant hverandre og begynte å samarbeide om det umulige. De fleste sognet til Arbeiderpartiet, og felles for dem var overbevisningen om at Norge som NATO-medlem ville komme på slep etter de store, særlig USA, i en verdensomspennende maktkamp hvor våre egne nasjonale interesser ikke ville telle. Alternativet var et sterkere samhold mellom de nordiske land, et alliansefritt Norden. Fra starten av markerte den lille gruppen en kritisk holdning både til Sovjet-blokken og til NATO – dette synet ble senere kalt «det tredje standpunkt».

Når vi reagerte så sterkt, og holdt fast på vårt syn tross en massiv overmakt av de gamle partiene, skyldes det i særlig grad at Norge nødvendigvis måtte bli en fremskutt militær forpost for Vesten, uansett politikernes forsikringer om at det bare dreide seg om et nasjonalt forsvar. Og dette skjedde i en tid da kapprustingen skjøt uhyggelig fart på begge sider. Viktigst av alt var det i denne sammenhengen utviklingen av atomvåpnene etter Hiroshima. Nettopp på den tiden fikk både Sovjet og USA sine vannstoffbomber. Vi tok sterke inntrykk fra Albert Einstein, som en gang ga sine advarsler til menneskeheten i denne enkle formen: Jeg vet ikke hvilke våpen som vil bli brukt i en tredje verdenskrig, men det vet jeg at den fjerde vil bli utkjempet med treklubber.

Det umulige som vi begynte med for 15 år siden besto først i å gi ut den lille 14-daglige avisen Orientering. Et par veteraner fra Arbeiderpartiet spilte en betydningsfull rolle i den første tiden. Det var Christoffer Hornsrud, statsminister i den første arbeiderregjeringen i 1928, nå langt over 90 år gammel, men fremdeles våkent vendt mot samtiden. Den andre var Jakob Friis, stortingsmann gjennom mange år.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here