Publisert: 16.02.2017
(Se filmens link nederst i kommentaren.)
Hva tenkte Israels ambassadør Raphael Schutz da han med sine to sikkerhetsvakter satt og overvar filmvisningen av dokumentaren Vita Activa: The Spirit of Hannah Arendt med påfølgende paneldebatt? Ambassaden hadde støttet arrangementet på Kunstnernes Hus i Oslo nå i februar. Temaet vi diskuterte dreide seg om totalitarisme, noe Hannah Arendt spesielt skrev om i boken The Origin of Totalitarianism (1951) – som for tiden selger enormt bra på Amazon.
Fredsforsker Henrik Syse tok tak i Arendts poeng om offentlige rom med tilstrekkelig fysisk og tankemessig romslighet til å tillate frie ytringer og diskutere alle slags spørsmål. Som panelets ordstyrer kunne jeg derfor ikke dy meg, og refererte til Schutz i salen, siden han representerer Israel som av mange ses på som en moderne form for en totalitær stat – der utelukkelsen av palestinernes meninger er tydelig. Og i Israel kan man eksempelvis straffes om man oppfordrer til akademisk og kulturell boikott på grunn av Israels okkupasjon.
Israelske Rina Rosh, som sto bak filmens research, forteller så at organisasjonen Breaking the Silence – tidligere israelske soldater som er blitt motstandere av okkupasjonen – nylig ble utvist fra kunstlokalet Barbur i Tel Aviv der de hadde et større møte. Byens borgermester fikk raskt beskjed fra Israels kulturdepartement om at byens egne lokaler ikke skal benyttes til politiske arrangementer. Henrik Syse supplerer så med med å minne salen – en sal med stor takhøyde – om at det å stille spørsmål er noe av det mest menneskelige ved oss.
Det totalitære vokser også frem der man ikke lenger skiller mellom sannhet og løgn, noe president Trumps maktutøvelse og «alternative fakta» i USA viser. Og det totalitære viser seg der man undertrykker minoriteter og utelukker andre, eksempelvis slik presidenten i innvandringland nummer én, nå har funnet det opportunt å nekte muslimer innreise. Men det totalitæres fremvekst viser seg der store mengder mennesker ikke lenger egentlig tenker – men bare lar det «logiske, funksjonelle og nødvendige» gjelde, som filmregissør Ada
Ushpiz uttrykker det. Hennes film er basert på ondskapens banalitet, slik tyske Adolf Eichmann var funksjonæren som sendte jøder rett til utryddelsesleirene. Hun beskriver «innelukkede selvernærende drømmeverdener hvor folk finner behag på forskjellige plan … i pulveriserte postmoderne samfunn». Her berøves mennesker sin indre moral og blir medløpere i enhver jævelskap som landets majoritet legitimerer. Hun referer til Arendt og minner om at både den private og offentlige sfære dynkes i klisjeer. I stedet finner man seg til rette i «fysiske, emosjonelle og intellektuelle bekvemmeligheter».
Ifølge Arendt innebærer tenkning å ha en reell dialog med seg selv, der både erfaringer, empati med andre og ens eget ensomme hjerte er med – et etisk tankerom fremmed for en Hitler eller en Trump.
Boken om totalitarismen kom ut rett før Arendt ble amerikansk statsborger i 1951, etter å ha vært papirløs flyktning i 17 år, nevnte Arendt-forsker Helgard Mahrdt.
Når det gjelder vår tids stats- og papirløse flyktninger, stiller ikke akkurat Norges myndigheter i fremste rekke. Eksempelvis kritiseres nylig denne råheten i Klassekampen, der psykolog Karl Eldar Evang skriver om helsesenteret hvor han og andre frivillige gir de papirløse hjelp. Disse «usynlige», som han kaller dem, kommer fra Afghanistan, Palestina, Eritrea, Syria, Iran og Irak: «Alle jeg møter, lever med en sterk opplevelse av å bli avvist. Av å ikke få komme inn i et fellesskap …».
Arendts etterlyser de statsløses «rett til å ha rettigheter». Men ikke minst behovet for å dele fellesskap og prosjekter fremfor å ende som hjemløse, rotløse eller i flyktningleirer. Som filosofen Judith Butler forteller i filmen, opplevde Arendt som jøde selv å måtte rømme fra Tyskland, men også Frankrike, for så i lang tid å være papirløs i USA. Hun blir etter å ha fremmet sine meninger om ondskapens banalitet under Eichmann-saken i Israel etter avvist av sitt eget jødiske miljø – de klistret på henne overfladiske merkelapper som «selvhatende jøde» og «antisemitt».
Arendt forfalt aldri selv til klisjeenes bekvemmelige fellesskap. Med dagens fremvoksende nasjonalisme er det interessant å se hvordan hun i Totalitarianism viser til Alexis de Tocquevilles teori om forbund eller assosiasjoner. Arendt var kosmopolitten som forsvarte internasjonale felleskap, det moderne anarkister gjerne kaller «affinity groups» eller interessefellesskap. Wolfgang Heuer fra Freie Universität i Berlin (som også står bak tidsskriftet HannahArendt.net) understreket også i Oslo hvordan anarkismen søker å beskytte minoriteter og mindretall.
La meg til slutt her anbefale den tyrkisk-amerikanske, jødisk-sefardiske Seyla Benhabibs bok Hannah Arendt: Die Melancholische Denkerin der Moderne (engelsk: The Reluctant Modernism of Hannah Arendt, 2003). Hun skriver: «Arendts ord har vist seg å være profetiske: Det neste halve århundret vil flyktningspørsmålet bli et verdensomspennende problem … en ond sirkel av statsløse, utsatte minoriteter og utviste.»
Jeg regner med at ambassadør Schutz hører meg.
Se filmen her om du er online abonnent på Ny Tid.
