Det som snart ikke lenger skal finnes

Theeb er en eventyrlig og nervepirrende regidebut om en forvillet gutt i ørkenen – og beduinkulturens overlevelse.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Theeb Regi: Naji Abu Nowar, foto: Wolfgang Thaler Naji Abu Nowars Theeb selges inn som en eventyrfilm av det slaget Hollywood pleide å produsere før Marvel og DC Comics-adaptasjoner tok eierskap i fordelingen av de store budsjettene. Men selv om disse filmene riktignok har et tydelig sjangermessig slektskap, ønsker debutant Naji Abu Nowar at du sitter igjen med mer enn bare følelsen av å ha blitt underholdt når du forlater kinosalen. Vind et sted langt borte og forsiktige, mollstemte strykere akkompagnerer en lavmælt fortellerstemme med et profetisk budskap: Britisk-jordanske Nowar skaper en illevarslende stemning allerede i filmens anslag. En hverdagslig og triviell åpningsscene, der to brødre henter opp vann til sine kameler fra en brønn et sted i ørkenen, får derfor en skygge av noe forgangent med sin repetitive heising og tømming av vannbøtter. Når det så klippes til en scene der brødrene ligger tett ved siden av hverandre i ørkensanden, og storebror lærer lillebror å skyte med rifle, oppleves det som et foruroligende frempek: at det vi ser, snart ikke skal finnes lenger. Plikt til å hjelpe. Dette skal vise seg å være Theebs sentrale tema, med handlingens bakteppe satt til 1915–16 og første verdenskrig – en periode da beduinenes livsstil står overfor radikale forandringer. Byggingen av togskinner skal på kort tid forandre deres eldgamle levesett. En natt besøkes brødrenes stamme av en britisk soldat og hans arabiske følgesvenn, som ber om å bli guidet til en brønn som skal befinne seg langs de nyetablerte togskinnene. Tonen gjestene og stammen imellom er lite komfortabel, og det er tydelig at ikke alt er som det skal. Beduinsk skikk tilsier likevel at de må hjelpe sine gjester, og tidlig neste morgen legger derfor storebror Hussein i vei med de to fremmede. Også lillebror Theeb greier å lure seg med, til tross for klare instrukser om å holde seg hjemme. Det blir tidlig klart at den britiske soldaten skjuler noe. Små hint fra omliggende hendelser knyttet til hans medsoldaters oppdrag i området avslører at brødrene ikke aner hva som egentlig foregår i ytterkanten av deres en gang så beskyttede hjemtrakter. Når følget oppdager at de blir forfulgt, er det liten tvil om at reisen skal få katastrofale konsekvenser for Hussein og broren, og snart står lille Theeb igjen alene i det stadig mer ukjente og forræderske ørkenlandskapet. Fokusert. Theeb er regissør Noward spillefilmdebut, og siden premieren under filmfestivalen i Venezia i fjor høst har den mottatt strålende anmeldelser og en rekke prestisjetunge priser. Som nevnt omtales filmen som en eventyrfilm av den gamle sorten, og spesielt David Leans Lawrence of Arabia har blitt trukket frem som en inspirasjonskilde. Men trass i at handlingens premiss er omtrent identisk med Leans Hollywood-film, oppleves sammenlikningen som en avsporing. Da er eventyrstempelet mer passende, om enn i tydelig kompaniskap med thrillersjangeren. Åpningsbildenes foruroligende effekt intensiveres i en rekke stilsikre grep som demonstrerer Nowars regiteft, imponerende nok med tanke på at hans øvrige filmografi bare inkluderer én kortfilm. Foto og lyd maner frem en stemning som er med på å gjøre Theeb imponerende fokusert. Best merkes dette i sekvensen der beduinstammen til Theeb og Hussein får sitt skjebnesvangre besøk. Fotograf Wolfgang Thaler lyssetter scenen utelukkende ved hjelp av det flakkende bållyset – ellers er beduinene omringet av et truende mørke. Lydbildet hinter til liv der ute, men Thalers linse isolerer gruppen med nervepirrende virkning. Når Hussein reiser seg og går ut i mørket for å møte de ukjente, sitter vi med hjertet i halsen. Og hjertet forblir der, for Nowar vet å holde på intensiteten. Han legger Hussein og Theebs reise til storslåtte, åpne landskap og klaustrofobisk trange fjellpassasjer. Noen ganger oppleves det grandiost som i en John Ford- eller Sergio Leone-film, og Theeb fortjener utvilsomt det store lerretet, men i mer intime scener minner billedkomposisjoner mer om Kelly Reichardts westernkammerspill Meek’s Cutoff. Alterneringen mellom det forsvarsløse i både åpne og lukkede rom blir et visuelt motiv filmen igjennom, med kjortelkledde ryttere på radmagre, prustende kameler i et landskap vi aldri blir trygge på. Nowar demonstrerer også et tydelig anlegg for å kjenne på publikums puls – spesielt i bruken av musikk. Komponist Jerry Lanes bidrag blir riktignok enkelte ganger en banaliserende westernpastisj, men som oftest lykkes han med å stramme det til slik at ubehaget utvikler seg i et stadig crescendo.

Når Hussein reiser seg og går ut i mørket for å møte de ukjente, sitter vi med hjertet i halsen.

Barnets perspektiv. Nowars omgang med beduinstammens levesett oppleves først og fremst som virkelighetsnær fremfor forskjønnende og eksotiserende, slik nevnte Hollywood-filmer raskt ville redusert den til. Så skal det da også sies at samtlige av filmens skuespillere, bortsett fra Jack Fox i rollen som den britiske soldaten (interessant nok filmens svakeste kort), er amatører som Nowar har funnet blant områdets siste gjenlevende beduiner. Dette grepet kunne fort sparket beina under filmens underholdningsambisjon, men isteden er det med på å heve fortellingen til noe større. Sentralt i dette er at historien fortelles fra Theebs ståsted – et barn som er spørrende og utforskende ovenfor det samfunnet han ennå ikke er en fullverdig medlem av. Debutant Jacir Eid eier i så måte rollen, og Nowar stoler såpass på sin Theeb at han lar kameraet hvile i lange tagninger på gutten med de ville krøllene. Når han må møte både indre og ytre omveltninger uten sin eldre bror som støtte, er vi der med han. Theebs unge perspektiv forsterker filmopplevelsen ytterligere, siden vi, prisgitt hans oppdagelser, heller aldri får vite hva som venter oss. Nowar er tidvis irriterende gjerrig på informasjon utover det Theeb selv fanger opp med sitt blikk. Spesielt blir dette tydelig i en scene der en gruppe soldater ligger nedslaktet langs togskinnene, og vi etter lengre tids snikende antakelse får bekreftet at Theeb beveger seg i en krigssone. Ja, faktisk er det mulig å gå glipp av handlingens historiske setting til langt ut i filmen, med mindre man sitter med kunnskap som kan tidfeste uniformer og våpen. Nowar mister slik noe av filmens innledningsvise følelse av epos og storslagenhet. Flere lag. Men – dette er og skal være Theebs historie, og det har Nowar klokelig latt filmen gjennomsyres av. Ettersom handlingen utvikles til en historie om overlevelse for den unge gutten, videreutvikles også den større tematikken om beduinenes overlevelse som opprinnelig må ha vekket regissørens engasjement – og motivasjon for å lage filmen. Fortellergrepet skaper et interessant spill mellom to ytterpunkter: Via Theebs oppdagelser av den omkringliggende verden, erkjenner vi foruroliget hvordan dens pågående konflikter og modernisering vil påvirke fremtiden til guttens liv som beduin. På makroplan er det samtidig den ervervede kunnskapen fra storebror til lillebror som ender opp med å spille en avgjørende rolle for hans mulige overlevelse. Slik blir også Theeb en emosjonelt engasjerende historie, endog rørende etter hvert som vi forstår budskapet i anslagets fortellerstemme. Vel er det ikke spesielt originalt gjort – historien er fullstappet med filmer der helten får symbolisere noe som er større enn seg selv. Men Theeb hører utvilsomt med blant de bedre, og sjelden har en regissør debutert mer stilsikkert.

---
DEL