Det onde eller det uutholdelige?

Aktuelt nå, med forvisningen av royhingafolket: Siste del av Barbet Schroeders Trilogy of Evil omhandler buddhistmunken Ashin Wirathu – primus motor for antimuslimsk gjøren og laden i Myanmar.

Dieter Wieczorek
Wieczorek er kritiker bosatt i Paris.

Le Vénérable W. («Den aktverdige W.»)

Barbet Schroeder

Frankrike

Etter sin første fiksjonsfilm More (1969) – et drama med en hippie-heltinne som hovedsakelig var preget av samarbeid med Pink Floyd – regisserte Schroeder en dokumentarfilm om Ugandas diktator Idi Amin. Det var en stor overraskelse for publikum, og for Schroeder selv.

Trilogiens øvrige to. Tanken om å lage en serie dokumentarfilmer om ondskap – eller snarere om «menneskelige monstre» som representerer det onde – var starten på Schroeders triologi.

I General Idi Amin Dada – A Self Portrait (1974) presenterte den ugandiske diktatoren sin enkle, narsissistiske personlighet så å si uten hemninger. Med Amin oppdaget filmskaperen en ubehagelig sannhet: at en general som tok makten ved militærkupp, og som holdt på den gjennom å utvise og myrde hundretusenvis av opposisjonsmedlemmer – inkludert høytstående intellektuelle, vitenskapsfolk, politikere og respekterte lokale ledere – hadde en forkjærlighet for humor samt barnlige og naive egenskaper.

Schroeder hadde aldri tidligere vært i en slik nærkontakt med en kaldblodig drapsmann, og hadde heller ikke sett for seg en slik mulighet. Derfor bestemte han seg for å følge dette sporet.

Triologiens andre film – Terror’s Advocate (2007) – omhandler den kontroversielle advokaten Jacques Vergès, som forsvarte blant annet Gestapo-offiseren Klaus Barbie, Serbias ex-president Slobodan Miloševic og terroristen Ilich Ramírez Sánchez (alias Carlos eller «Sjakalen»).

Dessverre er «ond(skap)» fremdeles det vanligste uttrykket brukt av media for å skape et forenklet og falskt bilde av historien.

Med Vergès-dokumentaren hadde Schroeder det samme målet for øyet som med filmen om Amin; ikke dømme, men forstå hvordan disse forferdelige personlighetene blir skapt, og hvilke omstendigheter det er som muliggjør dem. Termen det onde er derfor villedende – den refererer til en metafysisk dimensjon, og antyder en kraft og manipulasjon fra en ytre kilde som skaper og manifesterer seg som ondskap .

Vanlig uttrykk. Konseptet det onde, eller ondskap, er en intellektuell katastrofe idet det fristiller et fenomen fra dets sosiale, politiske og psykologiske kontekst – en kontekst som produserer, bekrefter og styrker det. Det hindrer undersøkelse og analyse, og gjør det lettere å komme med en enkel beskyldning. Å kalle Hitler «inkarnasjonen av ondskap» er for eksempel et effektivt retorisk grep for å unngå spørsmål om hans suksess og bevegelsen som tjente på det han gjorde. Dessverre er «ond(skap)» fremdeles det vanligste uttrykket brukt av media for å skape et forenklet og falskt bilde av historien – og det er til stor hjelp for de ansvarlige partene involvert.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.