Etter sin første fiksjonsfilm More (1969) – et drama med en hippie-heltinne som hovedsakelig var preget av samarbeid med Pink Floyd – regisserte Schroeder en dokumentarfilm om Ugandas diktator Idi Amin. Det var en stor overraskelse for publikum, og for Schroeder selv.
Trilogiens øvrige to. Tanken om å lage en serie dokumentarfilmer om ondskap – eller snarere om «menneskelige monstre» som representerer det onde – var starten på Schroeders triologi.
I General Idi Amin Dada – A Self Portrait (1974) presenterte den ugandiske diktatoren sin enkle, narsissistiske personlighet så å si uten hemninger. Med Amin oppdaget filmskaperen en ubehagelig sannhet: at en general som tok makten ved militærkupp, og som holdt på den gjennom å utvise og myrde hundretusenvis av opposisjonsmedlemmer – inkludert høytstående intellektuelle, vitenskapsfolk, politikere og respekterte lokale ledere – hadde en forkjærlighet for humor samt barnlige og naive egenskaper.
Schroeder hadde aldri tidligere vært i en slik nærkontakt med en kaldblodig drapsmann, og hadde heller ikke sett for seg en slik mulighet. Derfor bestemte han seg for å følge dette sporet.
Triologiens andre film – Terror’s Advocate (2007) – omhandler den kontroversielle advokaten Jacques Vergès, som forsvarte blant annet Gestapo-offiseren Klaus Barbie, Serbias ex-president Slobodan Miloševic og terroristen Ilich Ramírez Sánchez (alias Carlos eller «Sjakalen»).
Dessverre er «ond(skap)» fremdeles det vanligste uttrykket brukt av media for å skape et forenklet og falskt bilde av historien.
Med Vergès-dokumentaren hadde Schroeder det samme målet for øyet som med filmen om Amin; ikke dømme, men forstå hvordan disse forferdelige personlighetene blir skapt, og hvilke omstendigheter det er som muliggjør dem. Termen det onde er derfor villedende – den refererer til en metafysisk dimensjon, og antyder en kraft og manipulasjon fra en ytre kilde som skaper og manifesterer seg som ondskap .
Vanlig uttrykk. Konseptet det onde, eller ondskap, er en intellektuell katastrofe idet det fristiller et fenomen fra dets sosiale, politiske og psykologiske kontekst – en kontekst som produserer, bekrefter og styrker det. Det hindrer undersøkelse og analyse, og gjør det lettere å komme med en enkel beskyldning. Å kalle Hitler «inkarnasjonen av ondskap» er for eksempel et effektivt retorisk grep for å unngå spørsmål om hans suksess og bevegelsen som tjente på det han gjorde. Dessverre er «ond(skap)» fremdeles det vanligste uttrykket brukt av media for å skape et forenklet og falskt bilde av historien – og det er til stor hjelp for de ansvarlige partene involvert.
Dagens Myanmar. Le Vénérable W. er siste del av Schroeders trilogi om ondskap, og ble vist på filmfestivalen i Cannes i år. Denne skremmende filmen forteller historien om det som kan vise seg å være det 21. århundres første folkemord. I spissen står buddhistmunken Ashin Wirathu. Siden 1990-tallet har denne slanke munken fra enkle kår sprøytet ut voldsom antimuslimsk propaganda til Myanmars befolkning, hvorav 88 prosent er buddhister. Wirathu skaper frykt ved å beskrive hvordan muslimene – som utgjør bare 4 prosent av befolkningen – truer den øvrige befolkningens næringsvirksomhet, land og blodslinjer. Han hevder at muslimene vil endre det myanmarske samfunnet ved å innføre polygami, tvinge buddhistiske jenter til å skifte religion gjennom tvangsekteskap med muslimer, og at de har som mål å utslette buddhistisk kultur og religion. Munken bruker termen rase i sin villedende utryddelsesretorikk. Wirathus ekstroverte forfølgelsesmani har lyktes i å transformere en dypt fredelig befolkning – som har en rotfestet tro på at rase ikke finnes – til en morderisk masse som allerede gang på gang har angrepet muslimer i store voldsbølger, brent ned tusenvis av hus og etterlatt seg hundrevis av døde.
Schroeder beriker filmen med utsagn fra politiske aktivister, journalister og, enda viktigere, fra munker med inngående kjennskap til Wirathu – inkludert hans egen lærer, som rettet på de rasistiske og nasjonalistiske talene hans student holdt som fersk buddhistmunk.
Motstandsmann. Politiet og militæret i Myanmar holdt seg lenge unna forfølgelsen av de muslimske koloniene. Etter at en militærjunta tok makten i 1962, havnet mange av de mektige buddhistiske klostrene under juntaens innflytelse. Wirathu spilte en ledende rolle i motstanden mot den militære kontrollen, med fredelige demonstrasjoner som til slutt endte med voldelige konfrontasjoner. For å vise disse hendelsene, legger Schroeder inn bilder fra mobiltelefoner og YouTube-videoer.
Etter at Wirathu sonte en dom i fengsel, sluttet han seg til 969-bevegelsen og utviklet den til en disiplinert, profesjonell organisasjon med propagandastrategier som omfattet DVD-er og daglige Facebook-meldinger som blir sett av hundretusenvis av mennesker over hele verden. Etter hvert som pengene begynte å strømme inn, endret militæret sin strategi – nå ønskes voldsbølgene mot den muslimske minoriteten velkommen.
Dessverre nevnes fredsprisvinner og leder av National League for Democracy Aung San Suu Kyis rolle bare i forbifarten. Bedre innsyn i dette ville vært verdifullt.
Wirathus strategi sprer frykt samtidig som den leverer temmelig konkrete løfter om fortjeneste.
Løfter om fortjeneste. Schroeder konfronterer ikke seeren så mye med «det onde» som med den uutholdelige virkeligheten det å gi blaffen i menneskeliv innebærer. I likhet med naturen har menneskeliv i seg selv ingen kommersiell verdi, og har derfor ingen beskyttelse mot kommersiell utbytting. For det er ikke «ondskapens kraft» som forvandler familiemenn til drapsmaskiner. Wirathus strategi sprer frykt samtidig som den leverer temmelig konkrete løfter om fortjeneste til en befolkning som mangler tilgang på grunnleggende utdanning og kunnskaper, inkludert om sin egen religion. Folkets religionsutøvelse er som oftest avgrenset til å ofre til munkene – som gjengjeldes med løfte om at det kan bli lønnsomt senere, i dette livet eller det neste.
Det uutholdelige. Å forstå begrepet uutholdelig er å akseptere at moralitet ikke har noen ontologisk status. Det er riktignok et skjørt konsept, men det er nødvendig for menneskehetens overlevelse.
Bulle Ogier – fransk skuespiller og Schroeders kone – har noen ganske få, men klare og enkle kommentarer utenfor bildet i dokumentaren, som hun fremsier med myk og vennlig stemme. Den siste er: «Bare kjærlighet (og tilgivelse) kan bryte voldsspiralen». Det kunne også vært nyttig å tilføye: Se nærmere på profitten vold genererer, og avdekk og kontroller så de involverte virksomhetene. Det ville være et effektivt steg fremover.
---
