Det nye Syria

Ny dokumentar undersøker IS’ vei til makten i Syria – og hvilken rolle internasjonale medier spilte i det hele.

Daniel Glassman

Hell on Earth: The Fall of Syria and the Rise of ISIS

Sebastian Junger Nick Quested.

USA

Hell on Earth: The Fall of Syria and the Rise of ISIS er trolig det nærmeste vi kan komme en altomfattende fortelling om den syriske borgerkrigen. Filmer som City of Ghosts og Last Men In Aleppo forteller den utrolig kompliserte historien om krigen gjennom individuelle historier fra henholdsvis journalistgruppen «Raqqa Is Being Slaughtered Silently» og de frivillige hjelperne i The White Helmets. I disse tilfellene ofres konteksten til fordel for skildringer av det som skjer på bakken. I motsetning til disse tegner Hell on Earth det store bildet, uten uvedkommende knep.

Forført av IS. Historien er gjenkjennelig, samtidig som den er kompleks og grusom. Tidlig i 2011 var det noen tenåringsgutter i byen Daraa sør i Syria som skriblet regimekritisk graffiti på en vegg. Regimet svarte med å arrestere og torturere dem. Folket protesterte. Regimet, som så hva som skjedde med makthaverne i Tunisia, Libya og Egypt, ville ikke ta sjansen på ettergivenhet; i stedet reagerte de med å knuse protestene med vold. Begravelsene av døde demonstranter førte så til større protester. Snart krevde folkemasser over hele landet at Assad måtte gå, hvilket ble møtt med bomber og gassangrep.
Soldater som så disse overgrepene begynte å desertere for å forsvare de protesterende mot regimet, og startet lokale militser under Free Syrian Army. Presidenten karakteriserte denne motstanden som utenlandsfinansiert jihad. På bakgrunn av disse advarslene, og med hengemyrene i Irak og Afghanistan friskt i minne, nektet Vesten å gi finansiell og militær hjelp til opprørsgruppene. Free Syrian Army ble splittet opp, og inn i tomrommet dette etterlot, kom IS.
Filmen leverer mange historier om hvor IS-krigere kommer fra. Mange er fra al-Qaida, veteraner fra Irak og Afghanistan. Noen er tidligere irakiske baathister. Den amerikanske utrenskningen av baathfolk etterlot mange irakere uten arbeid eller pensjoner; enkelte meldte seg trolig inn i partiet av karrierehensyn. Drevet til desperasjon i et ødelagt land og radikalisert av amerikansk voldsbruk, sluttet de seg til IS. Ekstremister som tidligere var fengslet av Assad-regimet, ble satt fri etter at revolusjonen brøt ut, for å sverte opprørerne. Disse ble også med i IS. Det samme gjaldt fremmedkrigere fra Afrika, Sentral-Asia, Europa og Nord-Amerika – for en stor del unge mennesker som ble forført av IS’ actionfilmaktige propagandavideoer.

Når folkemasser over hele Syria krevde at Assad måtte gå, ble de møtt med bomber og gassangrep.

Desperate flyktninger. IS tok raskt over store områder i den nordlige delen av Syria, og erklærte Raqqa som hovedstad. Da de ble drevet ut av enkelte deler av dette området, stormet de over grensen til Irak, der de tok kontroll over Mosul og massakrerte jesidiene, en religiøs minoritetsgruppe. Kurderne kom til unnsetning og drev IS ut av det nordlige Irak – mens den irakiske armeen drev dem tilbake fra utpostene deres i nærheten av Bagdad. IS vendte tilbake til Syria. Der har de blitt værende, i en sørgelig etterlikning av en våpenhvile med Assad og hans russiske støttespillere, som konsentrerer seg om å drive ut de andre gjenværende opprørsstyrkene og gjenopprette regimets kontroll.
Om dette er mye å ta innover seg – vel, så er det allikevel mer, både i filmen og utenfor dens synsvidde. Hva er det som står på spill for Russland? Hva er Irans og Saudi-Arabias interesser? Hvorfor er flyktninger, som vet hvor risikabelt det er å krysse Middelhavet, så desperate etter å forlate den tilsynelatende tryggheten i Tyrkia så snart de har kommet seg til landet? Hva er det Tyrkia ønsker for Syria og kurderne?
Det viktigste ubesvarte spørsmålet er likevel det som befinner seg i sentrum av Vestens engasjement – eller mangel på det – i Syria, i det minste frem til president Trumps angrep i april: Obamas «røde linje» for kjemiske våpen. Det finnes en berømt artikkel i tidsskriftet Atlantic av Jeffrey Goldberg med tittelen «The Obama Doctrine», som tar opp dette ganske detaljert. Essensen av det Goldberg skriver, er at Obama konkluderte med at han ikke hadde konkrete bevis for at Assad hadde ansvaret for det beryktede kjemiske angrepet som drepte 1400 syrere, og derfor valgte å droppe direkte militært engasjement.
Hell on Earth nevner riktignok denne usikkerheten, men er samtidig nødt til å haste videre for å få med resten av historien.

Kritiske røster. Det er imidlertid viktig å legge merke til at det finnes et fullstendig alternativt nyhetsøkosystem av gravende journalister, bloggere, universitetsfolk og konspirasjonsteoretikere. Disse dukker opp i relativt respektable medier over hele det politiske spekteret, som The Intercept, Alternet og The American Conservative, og er dypt inne i steder som The Centre for Research on Globalization, Consortiumnews og russiskfinansierte RT (Russia Today), blant andre. De har oppfattet denne usikkerheten, og det faktum at mainstreammedia ikke synes å ha dekket den ordentlig, som et tilstrekkelig grunnlag for å gå til krig. Denne løst sammensatte gruppen har stilt spørsmål ved mange av påstandene som blir satt frem i Hell on Earth. For eksempel, hva er årsaken til revolusjonen; var det virkelig en massebevegelse? Var den egentlig spontan? Hva med Assad-regimets forbrytelser: Er det virkelig slik at han bomber folk? Er det oppgitte antall døde nøyaktig? I en underjordisk krig med menneskerettsorganisasjoner og ikke-profesjonelle journalister i og utenfor Syria, dukker slike spørsmål opp og bestrider det narrativet regjeringer, mainstreammedia og filmer som Hell on Earth og City of Ghosts bygger opp.

Hva er det som står på spill for Russland? Hva er Irans og Saudi-Arabias interesser?

Det ville vært fint om vi kunne avvise disse spørsmålene, men enkelte av dem – eksempelvis de som handler om gassangrepet, og som er blitt gjentatt nå etter at det har vært et nytt – har ingen overbevisende svar. Hvorfor skulle Assad ønske å bruke saringass mot sitt eget folk i april 2017 da han allerede satt med gode kort på hånden? Hvorfor var de syriske protestene, som det ble referert i mainstreammedier som Time og The New York Times, så forsiktige til å begynne med? Vi sitter tilbake med uregjerlige koalisjoner som målbærer motsatte posisjoner. Trump og mediene, som endelig har funnet sammen igjen, sier at Assad gjorde det; Putin, Assad og en klikk av selvoppnevnte gravejournalister som kan se ut til å være enten for venstrevridde eller for høyrevridde, sier at IS gjorde det. Hvem kan vi tro på?

Medienes troverdighet. Dét er det viktigste spørsmålet dekningen av den syriske borgerkrigen har reist. Nordamerikansk tiltro til det politiske etablissementet har alltid vært skjør, men i løpet av de siste par årene har den nærmest blitt fullstendig smadret. I USA har vi sett Trumps vekst, Clintons fall, det demokratiske partiets sabotasje av Sanders, tilfelle etter tilfelle av republikansk moralsk forfall, ramponeringen av Obamas storverk (retorisk så vel som reell). I Canada ble vi opprørt da Trudeau solgte våpen for milliarder av dollar til Saudi-Arabia, godkjente oljeledninger og synes å kapitulere for Trump ved enhver gitt anledning. Samtidig er tilliten til mediene svakere enn noen gang. At ingen antatt troverdige nyhetskilder forutsa at Trump kunne vinne før han hadde gjort det, beviste for mange at mainstreammedia var håpløst nærsynte og rene talerør for det liberale/neoliberale etablissementet. Det er i denne konteksten «alternative nyheter» har blomstret – en kontekst der mainstreammedia synes å ha mistet all troverdighet.
Ikke engang Hell on Earth – en kompleks film som ikke unnskylder noe, men som anstrenger seg for å gi historisk og filosofisk bakgrunn for mange av krigens verste grusomheter (IS’ halshugginger sammenliknes med historiske eksempler på vold som redskap for sosial kontroll, fra lynsjing i USA til at folk i Storbritannia ble slept til galgen av hester, eller at fire hester dro forbryterens kropp i hver sin retning) – klarer å formidle den fulle betydningen av historien den forteller. Det er et særpreg både ved vår tid og ved denne konflikten. I en situasjon der propaganda, falske nyheter, ærekrenkelser, paranoia og fordommer er allestedsnærværende, kan ikke epistemologiske spørsmål rundt bevis og tolkninger bli oversett i jakten på et konvensjonelt, «objektivt» narrativ. En autoritativ tone og dyktig behandling av stoffet kan aldri, når det kommer til stykket, erstatte åpenhet om kilder og metoder.

---
DEL