Det nye samfunnslimet

Ville en månedlig sum fra staten til alle samfunnets voksne gjenoppvekket følelsen av fellesskap mellom borgerne?

PRCHAL Josef – «Codici QR»
Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.
Email: andrewkroglund@gmail.com
Publisert: 01.10.2018

Borgerlønn. Ideen som endrer spillet

Ingeborg Eliassen og Svein Egil Omdal

Res Publica

Norge

Jeg får opp Excel-arket på skjermen. Legger inn 2000 kroner i prognosen, beholder mitt månedlige bidrag til Amnesty, nedjusterer utstyrsbudsjettet. De lave, men kraftige joggeskoene får holde en stund til; fjellsko får vente nok et år. Det går rundt, så vidt det er. Hadde jeg enda hatt en borgerlønn, en fast liten sum inn på konto hver måned, hadde det hele vært så mye lettere.

Som skribent og samfunnsdebattant har jeg engasjert meg i temaet borgerlønn. Nå foreligger, for første gang på norsk, en samlet oversikt over diskusjonen, som tar utgangspunkt i både den internasjonale og den norske virkeligheten. 

Norsk standardverk

Det er journalistparet Ingeborg Eliassen og Svein Egil Omdal som står bak utgivelsen Borgerlønn. Ideen som endrer spillet. Boken vil etter all sannsynlighet bli stående som et standardverk, som gjennom 230 velskrevne sider viser oss hvordan en gammel idé potensielt kan transformere samfunnet av i dag.

Jeg er selv positiv til borgerlønn – attpåtil med sitater i herværende bok. Men Eliassen/Omdals grep med også å se på alle motforestillingene, hever bokens kvalitet. Samtlige relevante samfunnsaktører kommer til orde: NHO, LO og de politiske partiene. Dette gjør boken svært aktuell og relevant. 

45 prosent av overskuddene i mange multinasjonale selskaper blir overført til skatteparadiser.

Det hele begynte med engelsk-amerikaneren Thomas Paines ideer fra 1796 om en grunnrenteskatt, der alle borgere skulle få utbetalt 15 pund sterling på 21-årsdagen sin. Dette skulle kompensere for eiendomsløses tap av arv av selve kloden; privat eiendomsrett hadde tatt inntekter fra land som opprinnelig tilhørte alle og gitt disse bare til noen få. En slik utbetaling, en form for borgerlønn, ville gi alle et rettmessig utbytte av jordens rikdom, ifølge Paine.

Teknologi og arbeidsliv

Boken tar utgangspunkt i både dagens og gårsdagens teknologisprang. Førte mer mekanisering i sin tid til færre eller flere arbeidsplasser? Vil dagens økende robotisering føre til mindre behov for menneskelig arbeidskraft? Vil kunstig intelligens i enda større grad omforme både bankvesen, servicenæringer og til og med kreative yrker? Arbeidslivet er under press også på andre måter, gjennom uthuling av arbeidsmiljøloven, sosial dumping, korttidskontrakter og prispress. 

De første 95 sidene av boken handler om disse endringene, og ordet «borgerlønn» nevnes bare i forbifarten. Dette er en styrke og setter begrepet i kontekst. For leseren er det fint med en oppdatering på teknologirevolusjonen.

Samfunnskontrakten i Europa er under press. Følelsen av fremmedgjøring øker, og populistiske bevegelser og politiske partier utnytter dette til egen kortsiktig maktbygging. Da tvinger spørsmålet seg frem: Finnes det andre måter å sikre borgerne en følelse av tilhørighet, verdighet og sikkerhet på? Kan borgerlønn være en mekanisme for nettopp dette?

Mange varianter

Ideen med borgerlønn er at alle borgere over en viss alder får en månedlig sum innbetalt på sin konto. Borgerlønnen må være universell (alle får den), individuell (ikke til husstanden), betingelsesløs (ingen krav om motytelser) og tilstrekkelig (det vil si et beløp som tilsvarer den politisk definerte fattigdomsgrensen).

Det sier seg selv at alle disse fire variablene kan problematiseres og modifiseres, og her finnes det flere «skoler». Forfatterne går gjennom samtlige og diskuterer muligheter og begrensninger med akademikere, aktivister og tenketanker. De liberale, ja endog de libertarianske forsvarerne, kommer frem med sine syn, og vi forstår godt hvorfor disse skeptikerne til en sterk stat ønsker seg borgerlønn. Da er det også lett å forstå hvorfor mange sosialister mener borgerlønn nærmest er en farlig idé. Men det finnes også en venstreside som hevder at innføring av borgerlønn kan føre til enda bedre velferd. Ikke rart da, at mange tenker at det hele er svært ullent og uklart felt.

Enda mer radikale varianter av borgerlønnsbegrepet eksisterer også. Økonomiprofessor Kalle Moene og hans indiske kollega Debraj Ray har utviklet ideen om en Universal Basic Share, beregnet som en fast andel av nasjonalinntekten. I deres forslag settes 9–12 prosent av BNI av til et fond som finansierer et utbytte på linje med det som utbetales aksjeeiere. Fordelen med dette (fremfor en nominell sum à la barnetrygden) er at den utbetalte summen blir høyere. Det nominelle spises opp av inflasjon. Barnetrygden har for eksempel stått på stedet hvil siden 1996, på 970 kroner.

Fagbevegelsens skepsis

LO-sjef Hans-Christian Gabrielsen er dypt skeptisk til borgerlønn som idé. Forfatterne stiller seg undrende til dette og spør hvorfor den bevegelsen som har «kjempet frem femdagers arbeidsuke, bedre pensjoner, lønnet foreldrepermisjon og andre økonomiske og sosiale garantier, protesterer mot at folks økonomiske trygghet blir ytterligere sikret?».

Svaret er at LO ser borgerlønn som en trussel mot arbeidets plass i tilværelsen, og som en trussel mot gode lønninger. Men kan det også være en trussel mot egen forhandlingsmakt? Det er interessant at fagforeninger i mange andre land viser stadig større interesse for fenomenet.  

LO ser borgerlønn som en trussel mot arbeidets plass i tilværelsen.

Men har vi råd? Dette er et spørsmål som forfatterne gir mye plass. Å flytte beskatning fra arbeid til kapital, formuesbeskatning, skattlegging av ren pengeflytting (Tobin-skatten) og ikke minst en seriøs skattlegging av multinasjonale selskaper er åpenbare muligheter. Det foregår en voldsom overskuddsflytting mellom ulike deler innen Facebook, Google, Amazon og andre giganter, som skummer fløten av manglende skattekoordinering. I en rapport som siteres i boken, kommer det frem at 45 prosent av overskuddene i mange multinasjonale selskaper blir overført til skatteparadiser. Nå viser imidlertid EU muskler og har begynt å straffe slike selskaper med bøter opptil milliarder. Her er det mye penger å hente, og noen av disse kan finansiere ulike former for borgerlønn. Her er det snakk om politisk mot og ledelse.

Det finnes også beslektede forslag, i form av en såkalt karbonskatt som kan deles ut til borgere etter en bestemt nøkkel. Den amerikanske klimaaktivisten James Hansen har argumentert for denne ordningen. Borgerlønnsforkjemperen Guy Standing mener at en skattlegging av klimaskadelig produksjon kan brukes til å finansiere borgerlønn. I så fall kan en borgerlønn et stykke på vei kompensere for de skader som de rikes levesett påfører de fattige. 

Sosialdemokratiets dilemma

Ifølge forfatterne er diskusjonen om borgerlønn i ferd med å seile opp som den viktigste politiske debatten i starten av det 21. århundre. Den fanger opp grunnleggende utfordringer vi står midt oppi: Hvordan skal vi forstå arbeid i maskinenes tidsalder, hvordan skal forholdet mellom marked og stat utvikles og hvordan sikrer vi det sosiale limet i en tid hvor ulikheten øker?

Skeptikerne er redde for at borgerlønn skal bli nyliberalismens endelige samfunnsseier. Men et godt utdanningssystem og et solid helsevesen må alltid ligge i bunnen, og i tillegg må skreddersydde ytelser til folk med særskilte behov videreføres. Mange økonomiske støtteordninger kan fjernes fordi borgerlønn vil erstatte dem. Sistnevnte ytelse vil kunne skape større fleksibilitet og gjøre det lettere for folk å komme tilbake til arbeidslivet etter perioder med fravær. I dag, om du ønsker å jobbe, men har trygd av et eller annet slag, risikerer du fort å miste trygden straks du er over et visst lønnsnivå. Dette ser ut til å virke som et antiincentiv for flere, det som kalles «velferdsfella».

Forfatterne viser stor grad av politisk forståelse og teft: Skal borgerlønn gjøre livet bedre for folk flest, «må de som har historie for å slåss for massene, kople seg på debatten», skriver de. Sosialdemokratiene trenger ikke å konkurrere med høyrepopulister om hvem som kan stille strengest krav til de mest sårbare, men må heller slåss for en ordning som garanterer verdighet for alle, mener de: «Kampen om hegemoniet i borgerlønnsdebatten blir avgjørende.»

Jeg googler meg frem i gamle kilder og ser et innlegg i Kommunal Rapport i mai 2002, ført i pennen av arbeiderpartikjempen Reiulf Steen. Allerede i 1999 foreslo Steen å innføre en samfunnslønn for alle norske borgere, som en erstatning for en stor del av dagens trygdeordninger.

Start debatt!

Eliassen og Omdal har levert en spennende og viktig diskusjonsbok. Et bærekraftig samfunn kan ikke tuftes på gårsdagens løsninger. Vi trenger en ny samfunnskontrakt, der alle føler at de er en enda større del av fellesskapet. Kanskje kan borgerlønn være en forsikring mot den høyrepopulismen som nå vokser frem? 

John Maynard Keynes spådde at vi rundt 2030 ville ha en 15-timers arbeidsuke.

Jeg lukker Excel-arket, orker ikke å sammenlikne meg med alle andre. Jeg forsøker å dyrke pennen, nærmiljøet og et politisk og samfunnsmessig engasjement, utenfor det tradisjonelle arbeidslivet. John Maynard Keynes spådde at vi rundt 2030 ville ha en 15-timers arbeidsuke, fordi våre grunnleggende behov da vil være oppfylt. Vi er ikke der. Jeg er ikke der, men jeg har min frihet i behold. 

Både Norge og jeg har tatt ut gevinsten vi har skapt oss i form av økt forbruk, men også i rause permisjonsordninger som blant annet tillater oss mye tid med barna våre. I dag vet vi at lykken verken finnes i et heseblesende arbeidsliv eller bare ved å ligge på sofaen. Det er derfor borgerlønn kan hjelpe oss enda litt videre på denne erkjennelsens vei. 

I mellomtiden bør Eliassen/Omdals bok deles ut som årets julegave til alle i LO og NHO. I diskusjonen om borgerlønn er det  fortsatt mange spørsmål og uklarheter. Men det er på høy til at debatten starter! 

Kommentarer