Det nye i opprøret

KINA: I Hongkong tidlig på 90-tallet – før Kinas overtakelse i 1997 – satt jeg en kveld helt i oppe i 66. etasje i restauranten Revolving 66, som roterte rundt over den opplyste pulserende byen mens jeg skimtet Kina bak de mørke skogene i det fjerne.
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Email: truls@nytid.no
Publisert: 01.09.2019

Siden den gangen har den liberale befolkningen merket en tiltakende nærhet fra det kommunistiske Kina, med en redsel for en omfattende styring og overvåkning. Og med Hongkongs Kina-vennlige regjeringsforslag til en utleveringsavtale for «kriminelle» kokte det over for innbyggerne i sommer. For aldri tidligere har hele 2 millioner av Hongkongs 7,4 millioner innbyggere protestert ute i gatene.

Men kan vi øyne noe langt dypere og annerledes denne gang enn de vanlige demonstrasjonene – til forskjell fra paraplybevegelsen i Hongkong i 2014, eller på Tiananmen-plassen for 30 år siden? Det er kanskje noe annet som skjer, slik som med de gule vestene i Frankrike eller Extinction Rebellions omfattende miljøprotest.

I dag uttaler mer anarkistisk inspirerte kollektiver i Hongkong at demonstrasjonene framstilles av media og statsmakt som gjenkjennelige stereotyper av opprørere. Man ønsker nå ikke nødvendigvis forskrekkende scener med politi, organiserte marsjer og framstående opposisjonelle ledere. Disse kan lett overmannes som overløpere og «kriminelle», der følgen er mange år med skuffelse. Dette skjedde med den pasifistiske paraplybevegelsen, som startet med de intellektuelles slagord «Okkuper sentrum med fred og kjærlighet!» – men endte uten konkrete resultater.

I Hongkong har nå en rekke demonstranter valgt direkte aksjon, mens andre velger en fredelig ikkevoldslinje. Og gruppene misliker hverandre. De førstnevnte aksjonistene ønsker verken små diskusjoner, konsensus eller endeløst prat, men handler i stedet. YouTube-videoer viser dem der de skjærer ned overvåkningsmaster. De bruker masker og paraplyer for ikke å bli registrert. Én aksjon kan være en ettermiddag å overfylle T-banen for å lamme nettet, en annen å la store grupper ta pengene sine ut av bankene, med den uroen det skaper.

Verken utlandet eller venstresiden

At USA eller utenlandske krefter skulle stå bak opprøret, som en ny fargerevolusjon, er lite trolig. Men noe drahjelp får de i Hongkong: Twitter har nettopp stengt 936 kontoer knyttet til de kinesiske myndighetene, og Facebook har stoppet 5 kontoer, 7 Facebook-sider og 3 grupper. Dessuten er 210 YouTube-kanaler stengt ned. Det totalitære Kina «manipulerer» befolkningen årlig med 480 millioner innlegg i sosiale medier (2017) – noe som avsporer en kritisk diskusjon. Men selv om det finnes støtte som nevnt, kommer opprøret her fra grasrota.

Den nye protestformen nevnt av anarkistene ønsker ingen overordnet «fortelling» om hendelsene i Hongkong — som lett kan kategoriseres, forstås eller avvises. Ingen skal være autorisert til å snakke på vegne av demonstrantene selv. De avviser den «skolastiske» fraksjonen av studenter («Demosisto»), og høyresidens nasjonalister («Nativists») – da de deltar for mye i styrende organer.

Og tror du det er «venstresiden» som gjør opprør i Hongkong? Der er venstre synonymt med kommunistapparatet, slik en rik forretningsmann og partimedlem hører til venstresiden. Dagens unge i Hongkong bruker dessuten «venstre» mer som betegnelse på den underkuede generasjonen som gikk før dem – som gjerne tålmodig ventet på forhandlinger. Intet skjedde. I dag identifiserer vel heller de fleste seg med negasjonen av Kina, som et ikke-Kina, som et nasjonalistisk frirom.

Noen av kravene som er blitt stilt, er at utleveringsavtalen skal legges helt død, at Hongkongs «Kina-initierte» leder Carrie Lam skal gå av, og at det må arrangeres frie demokratiske valg.

Avsetting av makt

Det dypereliggende som her omtales, er en «avsetting» av tradisjonelle maktkonsentrasjoner. Man ønsker å svekke legitimiteten til de mektige: konger, geistlige, politikere og kapitalister. Man er trett av at noen få skal representere eller styre de mange. Framfor mye vertikal makt fremmes mer horisontale nettverk og lokale fellesskap.

Innen filosofien kalles dette for «destitusjon». Destitusjon betyr avsettelse, der man svekker eller delegitimerer gamle metafysiske eller overordnende prinsipper. Man erstatter ikke det gamle bare med enda en institusjon. Den autoritære staten, militæret eller de rike skal således ikke ha taket på alle oss andre for alltid. Destitusjon er å si nei, å avsette det eksisterende undertrykkende, uten at en ny makt opprettes.

Tror du det er «venstresiden» som gjør opprør i
Hongkong?

Filosofer som Martin Heidegger, Michel Foucault og Giorgio Agamben har lenge vist hvordan maktformer har satt seg, hvordan metafysiske epokemessige pregninger har dominert gjennom historien, hvilke doxa eller diagrammer («dispotifs») som leder, eller ganske enkelt hvilken ideologi som råder. Dagens moderne teknologiske og administrerte samfunn er det siste i rekken. Dette er den nye statlige «biopolitikken» over kroppene, via enorme kontrollsystemer, skattlegging, avgifter og overvåkning – slikt som Kina er ledende på.

Det nye

Det er å håpe at volden ikke blir for omfattende i Hongkong, slik at Kina setter inn militære enheter, med en voldsspiral som legitimerer tiltak som vil låse situasjonen ved det gamle i mange år framover. Kina er tross alt landet der mennesker bare «forsvinner» – ikke akkurat stedet å bli utlevert til.

Vi berøres følelsesmessig av kraften ved det nye, ved de unge og de fellesskapene som skal komme. Som den unge studenten på Tiananmen-plassen foran rekken av tanks i 1989. Eller synet av dagens videoer, der politi rundjuler protesterende ungdom. Og reaksjonen kommer ikke bare fra mødrene deres som går ut i gatene – også blant myndigheter og næringsliv har det vært bred støtte i kampen for Hongkongs frihetlige verdier. Håpet må være at det vertikale står for fall, selv om det kan ta hele dette hundreåret.

Gratis prøve
Kommentarer