Det norske oljeeventyrets konsekvenser


Ser man nærmere etter, er det norske Oljefondet allerede «brukt opp» flere ganger. Hva kan Norge gjøre for å redde Oljefondet? Og når står verdens sentralbankers enorme pengetrykking for fall?

Olav har lang fartstid fra finansverden bak seg.
Email: heolav@gmail.com
Publisert: 2015-06-03

Journalist og forfatter Simen Sætre kaller det «petromania» – «en tilstand av eufori/gigantomani/hemningsløshet med ubevisst endring av personlighet/mentalitet/tankemønster, samt tap av oversikt/selvinnsikt/dømmekraft som følge av ekstraordinære hydrokarboninntekter, knyttet til petrostater i boom». Sætres bok Petromania forteller historien om en rekke oljestater som uten unntak har endt opp med vanskeligstilte økonomier og sosiale problemer som følge av stor oljerikdom. Problemet er «for mye av en god ting» – altså at store verdier forvaltes av ett eneste forvaltningsmiljø.

I Norge gjøres dette av politikerne og sentralbanken gjennom Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). Resultatet av denne sentraliserte styringsformen betegnes gjerne som et «declining rate of return»-regime. Jo større og mer omfattende Oljefondet blir, desto dårligere avkastning får vi. Dette skyldes at statsmakten og Oljefondet bruker en rasjonell småskalalogikk på en storskalaproblemstilling. Et for stort og sentralstyrt miljø greier ganske enkelt ikke å forvalte det hele på en fornuftig måte. Til slutt går det som det gjør med alle store offentlige prosjekter: Det ender i en økonomisk katastrofe. Milliardtapene i NAV er et godt eksempel. Katastrofen kan ikke avverges av godt informerte og smarte mennesker, fordi det alltid er de samme smarte menneskene som forårsaker katastrofen i første instans.

780479″ width=”500″ height=”281″ frameborder=”0″ allowfullscreen=”allowfullscreen”>

Abonnement kr 195/kvartal

De direkte konsekvensene for fremtidige generasjoner av Oljefondet kan måles temmelig presist gjennom avkastning. De indirekte konsekvensene springer gjerne ut av vissheten om at denne store pengesekken finnes og kan brukes på sosiale velferdsreformer. Det blir på en måte som med Ole Brumm – ja takk (til begge deler).

Økte utgifter. De indirekte konsekvensene er vanskeligere å tallfeste, men de er godt synlige om vi ser etter dem. Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen kom tidlig i 2013 med uttalelser til Finansavisen om de indirekte konsekvensene av vår oljerikdom. Det Johnsen sa, var følgende (kommentert i parantes):

  • Vi har en kostnadsutfordring i norsk økonomi (ute av kontroll?).
  • Det er umulig å måle produktiviteten i offentlig sektor (systemsvikt?).
  • Stortinget besluttet i 2005 at det …


    Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)