Journalist og forfatter Simen Sætre kaller det «petromania» – «en tilstand av eufori/gigantomani/hemningsløshet med ubevisst endring av personlighet/mentalitet/tankemønster, samt tap av oversikt/selvinnsikt/dømmekraft som følge av ekstraordinære hydrokarboninntekter, knyttet til petrostater i boom». Sætres bok Petromania forteller historien om en rekke oljestater som uten unntak har endt opp med vanskeligstilte økonomier og sosiale problemer som følge av stor oljerikdom. Problemet er «for mye av en god ting» – altså at store verdier forvaltes av ett eneste forvaltningsmiljø.
I Norge gjøres dette av politikerne og sentralbanken gjennom Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). Resultatet av denne sentraliserte styringsformen betegnes gjerne som et «declining rate of return»-regime. Jo større og mer omfattende Oljefondet blir, desto dårligere avkastning får vi. Dette skyldes at statsmakten og Oljefondet bruker en rasjonell småskalalogikk på en storskalaproblemstilling. Et for stort og sentralstyrt miljø greier ganske enkelt ikke å forvalte det hele på en fornuftig måte. Til slutt går det som det gjør med alle store offentlige prosjekter: Det ender i en økonomisk katastrofe. Milliardtapene i NAV er et godt eksempel. Katastrofen kan ikke avverges av godt informerte og smarte mennesker, fordi det alltid er de samme smarte menneskene som forårsaker katastrofen i første instans.
De direkte konsekvensene for fremtidige generasjoner av Oljefondet kan måles temmelig presist gjennom avkastning. De indirekte konsekvensene springer gjerne ut av vissheten om at denne store pengesekken finnes og kan brukes på sosiale velferdsreformer. Det blir på en måte som med Ole Brumm – ja takk (til begge deler).
Økte utgifter. De indirekte konsekvensene er vanskeligere å tallfeste, men de er godt synlige om vi ser etter dem. Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen kom tidlig i 2013 med uttalelser til Finansavisen om de indirekte konsekvensene av vår oljerikdom. Det Johnsen sa, var følgende (kommentert i parantes):
- Vi har en kostnadsutfordring i norsk økonomi (ute av kontroll?).
- Det er umulig å måle produktiviteten i offentlig sektor (systemsvikt?).
- Stortinget besluttet i 2005 at det ikke er nødvendig å sikre tilstrekkelig inndekning for fremtidige pensjoner (pyramidespill om fremtidige pensjoner?).
- Den norske velferdsstaten i dag går med et underskudd som uten betydelige effektivitetsendringer tilsvarer 8–9 prosent i økte skatteinntekter (fallitterklæring for den norske velferdsstaten?).
Sigbjørn Johnsen og finansdepartementet trakk selv følgende konklusjon: «Denne utviklingen vil fortsette i tiårene fremover og gi økte utgifter, først til pensjoner og etter hvert også til helse og omsorg. Sparingen i Statens pensjonsfond gir et bidrag til å finansiere disse utgiftene, men vil langt fra være tilstrekkelig.» BI-professor Hilde Bjørnland uttrykte det slik til Dagens Næringsliv: «Det er bare Norge som kan anslå et budsjettunderskudd for 2013 i størrelsesorden fem–seks prosent av BNP uten at noen hever et øyebryn.»
Kulturendring. Ved årsskiftet 2014/15 var verdien av Oljefondet 6024 milliarder kroner. Nåverdien av folketrygdens fremtidige forpliktelser til alderspensjoner var oppgitt til 6038 milliarder kroner. Hensyntatt nåværende underskudd på statsbudsjettet på 13–14 prosent – hvilket tilsvarer et underskudd på 5–6 prosent målt mot BNP, samt etterslep i offentlig vedlikehold på 2700 milliarder kroner og andre fremtidige velferdsforpliktelser – så er Oljefondet allerede «brukt opp» flere ganger.
Man kan spørre seg om ikke det er flere indirekte konsekvenser av vår oljerikdom ved å se til følgende statistikker over norsk produktivitet:
- Fire av ti sykmeldes for plager som ikke kan forklares medisinsk, men som skyldes «trøtthet og slapphet».
- Rundt 20 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder er på en eller annen form for trygd.
- 657 000 årsverk gikk i 2012 tapt på grunn av dårlig helse og arbeidsløshet.
- Bak hvert tapte årsverk står det i gjennomsnitt 2,3 personer – og til sammen er det hele 1,5 millioner nordmenn –som helt eller delvis ikke jobber
- Folketrygdens post på statsbudsjettet utgjorde i 2012 hele 370 milliarder kroner. Det betyr at vi bruker 35 prosent av statsbudsjettet til å lønne folk som helt eller delvis ikke jobber.
- Fra 1962 og frem til i dag har den gjennomsnittlige arbeidstiden blitt redusert fra 48 til 30 timer per uke (SSB 2006).
- Fra 2011 til 2016 forventer regjeringen en økning av antall alderspensjonister fra 698 000 til 882 000.
- Norges offentlige anskaffelser er dyrest i Europa, da anbudsreglene er dårlige. Offentlig vedlikehold har ifølge en rapport et etterslep på 2700 milliarder kroner (VG). Eksempelvis siver 75 prosent av alt drikkevann ut i jorden på vei mot vannkranen.
- Hver fjerde gutt går rett fra videregående skole til NAV, samtidig som en undersøkelse fra Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste viser at kun 48 prosent av den norske befolkning ser på utdannelse som viktig. Tilsvarende gjennomsnitt for hele Europa er 81 prosent.
Dagens velferd finansieres på et vis ved å sende regningen videre til kommende generasjoner.
Direkte konsekvenser av Oljefondet. Dagens oljefond er investert med cirka 60 prosent i aksjer, cirka 35 prosent i obligasjoner og cirka 5 prosent i eiendom. Hovedproblemet med denne porteføljen er at den i vesentlig grad er i papirer, ikke realverdier som gull, sølv, mineraler, jernbaneskinner og lignende. Når pengetrykkeregimene (se Ny Tid 20.5) til verdens sentralbanker ikke lenger virker og tilliten forsvinner, kommer den økonomiske kollapsen. Da er det livsfarlig å ha investeringene i valuta-, aksje- og obligasjonsmarkedet. Et betimelig spørsmål er om vi selger et realaktivum som «sort gull» mot oppgjør i nytrykte penger som over tid vil tape sin kjøpekraft. Som Voltaire en gang skrev: «Penger vender til slutt tilbake til sin iboende verdi – null.» Sitatet skal stamme fra 1729, noen få år etter at John Law introduserte papirpenger i Frankrike, og etter at Mississippi-boblen sprakk i 1720. Utsagnet er like gyldig i dag som da. Historien har gitt Voltaire rett. Gjennomsnittlig levetid på alle verdens papirpenger har vært cirka 35 år. I dag foregår det i realiteten en valutakrig, der sentralbankene for de fem største valutaene stadig svekker sin egen valuta ved pengeopptrykking.
For Oljefondet er pengetrykkingen av amerikanske dollar, euro, pund, yen og sveitserfranc et stort problem, fordi 80 prosent av Oljefondets investeringer er nominert i disse valutaene. Oljefondet risikerer at avkastning «vannes ut» til det ugjenkjennelige. Alle disse valutaene er midt oppi en valutakrig, det vil si de respektive statsmakters desperate kamp for å stimulere til vekst ved hjelp av pengetrykking – derigjennom en kamp seg i mellom for å svekke sine respektive valutaer for å forbedre sin konkurransekraft. Alle kan ikke vinne denne kampen – men flere enn én kan tape den, fordi kollaps av en eller flere av valutaene kan føre til kollaps hos de andre.
For Oljefondet er pengetrykkingen av amerikanske dollar, euro, pund, yen og sveitserfranc et stort problem.
Ut av kontroll. Skrekkscenariet er om pengetrykkingen og en manipulert og kunstig lav rentesetting fører til mistillit i finansmarkedet. Det sikreste tegnet på en forestående kollaps er renteutviklingen i obligasjonsmarkedet. Dette oppdaget president Bill Clinton under sin presidentperiode, med følgende treffende sitat: «It›s the bond market, isn’t it?» Da vil følgende finne sted:
- Aktørene i obligasjonsmarkedet blir ukomfortable, og liker ikke risikoen lenger. 2. Markedet reagerer ved å justere for økt risiko ved å diskontere inflasjonen som finner sted i pengemengden. Renten stiger, og sentralbankene må trykke enda flere penger for å forsøke å holde renten nede. Regn med flere «whatever it takes»-uttalelser. 3. Men det hjelper ikke, fordi man nå er inne i en ond sirkel der tilliten til den økonomiske politikken og pengetrykkingen er brutt. Mer av det samme gjør situasjonen verre. Markedet reagerer på nytt, men nå mer brutalt ved å presse rentenivået i obligasjonsmarkedet enda høyere. 4. Deretter blir det klart at pengetrykkingen ikke løser problemet, men snarere er selve problemet. 5. Obligasjonsmarkedet spinner ut av kontroll mens det forsøker å justere renten for å reflektere investorenes tapte tillit til pengetrykkeregimene.
Warren Buffett er en av verdens rikeste, og et illustrerende eksempel. Han gjør noe av det som tyskeren Hugo Stinnes gjorde tidlige på 1920-tallet: Stinnes ble født i 1870 i en familie som hadde store økonomiske interesser i gruvedrift. Da han overtok familiebedriften, fortsatte han å investerer i realaktiva – flere gruver, samt lasteskip til å frakte kullet. Stinnes lånte i tillegg store mengder med Reichsmark. Når pengetrykkingen under Weimar-republikken førte til hyperinflasjon, løste Stinnes inn alle lånene med verdiløse papirpenger og satt tilbake med gjeldfrie gruver og skip.
Warren Buffet gjør mye av det samme i dag: Han investerte stort i transportsektoren i 2009, da han blant annet kjøpte Burlington Northern Santa Fe-jernbanen. I tillegg kjøpte han gruverettigheter langs jernbanelinjen, og han har med stor sannsynlighet investert i de rette finansielle instrumentene – de som nyter godt av effekten av høy inflasjon.
Japan som eksempel. Oljefondet har tilsvarende 500 milliarder kroner plassert i yen, 200 milliarder i japanske statsobligasjoner (JGBs) og 300 milliarder i japanske aksjer. Løpende avkastning er imidlertid null – sannsynligvis negativ i realtermer. Hovedbekymringen er knyttet til yen. Bank of Japan trykker 80 000 milliarder yen i året (16 prosent av BNP). De siste 25 år har Japan vært i deflasjonsmodus med store underskudd på statsfinansene. Denne pengetrykkingen er derfor et eksperiment verden ikke har sett maken til. Risikoen er stor for at man kan få høy inflasjon, med den følge at kjøpekraften for yen faller kraftig. Risikoen er at Oljefondets investering i japanske statsobligasjoner til slutt har en kjøpekraft tilsvarende et sushi-måltid i Tokyo. Et høyt tall multiplisert med null (yen) er fortsatt null.
Risikoen er at Oljefondets investering i japanske statsobligasjoner til slutt har en kjøpekraft tilsvarende et sushimåltid i Tokyo.
Så hva kan Norge gjøre for å redde Oljefondet? Ved å flytte fokus fra papirinvesteringer (valuta, aksjer og obligasjoner) til investeringer i realaktiva – jernbaner, skip, landbrukseiendommer, gull og mineralforekomster – unngår man motpartsrisiko knyttet til disse papiraktivaene. Det er stor risiko forbundet med et oljefond som er investert nesten 100 prosent i papirpenger, med mindre store deler er aksjer i selskaper som eier realaktiva.
Verdens totale kredittmengde har vokst fra cirka 10 000 milliarder dollar i 1980 til cirka 199 000 milliarder dollar i 2015. Dette representerer om lag 300 prosent av verdens samlede bruttonasjonalprodukt. Denne veksten i kredittmengden har vært kraftigst fra 2008. Dette burde bekymre alle som har plassert sparemidlene i papirinvesteringer – med andre ord burde det bekymre den norske stat og Oljefondet. Risikoen er forbundet med tapet av kjøpekraft. Det er et samfunns kjøpekraft som over tid bestemmer velferdsnivået.
I 1962 søkte det amerikanske oljeselskapet Phillips om tillatelse til å utføre seismiske undersøkelser i Nordsjøen.
Sommeren 1966 ble den første letebrønnen boret på norsk kontinentalsokkel. Den var tørr. Historien vil ha det til at Phillips var i ferd med å gi opp da selskapet høsten 1969 – etter å ha blitt tvunget til å gjennomføre siste del av sitt boreprogram – traff blink. Ekofisk-feltet ble funnet, og det norske oljeeventyret var en realitet.
