Det norske essayet

En noe vilkårlig – eller skal vi si unaturlig – oversikt over essayistikken i vårt lille land.

Ole Robert Sunde. Foto: Jo Michael/Gyldendal
Ole Robert Sunde

Forfatter. Essayist. Skriver jevnlig i Ny Tid. Se Gyldendal

Michel_de_Montaigne_1
Michel de Montaigne. Foto: Wikimedia

Hva går det an å si om det norske essayet – både det informale essayet i en montaignesk tradisjon, og det mer formale, sakprosaiske essayet som kan minne om en akademisk kronikk eller artikkel – ettersom det er nesten ikkeeksisterende, eller i hvert fall var det, før den pågående bergenseren Georg Johannesen tok bladet fra munnen og fikk sitt daværende forlag Gyldendal til å utgi hans samlede essays: Om den norske tenkemåten (1975)? Noen år etter kom Om den norske skrivemåten (1981), og i 1976 kom Jan Erik Volds Entusiastiske essays. Alle tre kom ut på Gyldendals Fakkelbøker, og da var Gyldendal i forkanten, for å si det slik.

Oslo 20020912 Poeten Jan Erik Vold. Blå himmel og sol i bakgrunnen. Foto: Erlend Aas / Scanpix
Jan Erik Vold. Foto: Erlend Aas / Scanpix

Etter Johannesen og Vold kom en rekke «profilforfattere» med sine essays, for på mange måter er det moderne norske essayet innfoldet i tidsskrifter. Siden de norske avisene har en svak intellektuell habitus tok tidsskriftene over, og de fortsetter å ta over (selv nå, med Klassekampen som noe helt enestående i norsk pressehistorie, og ukeavisene Morgenbladet og Dag & Tid, for ikke å glemme månedsavisen Ny Tid), med tidsskrifter som Vinduet, Vagant og Agora (mer om det siden). Disse er på mange måter ryggraden til den norske intellektuelle skrive- og tenkemåten.

Det var Vinduet under Jan Kjærstads redaktørtid som gjorde at jeg tok til å skrive essays. På slutten av hans redaktørtid kom Kjærstads første essaysamling Menneskets matrise (som mer heller mot det formale essayet) i 1989, og samme år kom Jon Fosse med Frå telling via showing til writing (og som har det til felles med Kjærstad at dette er mer formal poetikk enn informale essays). Året etter kom min første essaysamling 4. person entall.
Før mine mannlige kollegaer var den driftige Karin Moe – min generasjons beste hode – ute med sin første essaysamling i 1986 (Sjanger), og for å gjøre et hopp: I 1991 kom Freddy Fjellheim med sin essaysamling Forbindelser, transkripsjoner, prekener, essay, fortellinger – og deretter, som om noen dro ut en liten propp, kom Stig Sæterbakken med Estetisk salighet (1994), Arild Linneberg med Bastardforsøk (1994), Svein Jarvoll med Melbourn-forelesningene (1995), Helge Torvund med Håplaust forelska i sitt eige skjelett (1995), Geir Gulliksen med Virkelighet og andre essays (1996), Kjartan Fløgstad med Antipoder (1996), Espen Haavardsholm med Essays i utvalg (1996), Solveig Aareskjold med Kyss meg i diskursen (1996), og så videre.

Oslo 1982-10: Forfatter DAG SOLSTAD fotografert 30. oktober 1982. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB / SCANPIX
Dag Solstad (som ung). Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB / SCANPIX

Men dette er ikke ment å være en norsk essayhistorie. Det er de unge forfatterne som skriver essays nå, både informale og formale, jeg har lyst til å skrive om – ikke til forkleinelse for Solstad (som greier det kunststykke å bli husket gjennom alle generasjoner), Økland (som skriver oppdragsprosa), Vold (som fortsetter å være entusiastisk) eller Fløgstad (og hans polemiske sakprosa), for ikke å glemme hissigproppen Johannesen som utga flere essaybøker på Cappelen etter sitt Gyldendal exit.
Jeg må nevne de flotte forordene Gordon Hølmebakk har skrevet til mange forfatteres utvalgte noveller (som han selv har samlet); Sven Kærup Bjørneboe skriver nesten bare essays, og i mange år har han vært alene om det, men jeg vet ikke om hans essay er formale eller informale, eller snarere en egenprodusert variant.
Den unge-gamle Henning Hagerup ga ut sin første essaysamling Vinternotater i 1998, og nå kom nettopp hans andre essaysamling Metafysisk skrapjern, og med sin posisjon som en av de sterke, selvtenkende kritikerne i landet, er han et referansepunkt for de yngre forfatterne som er opptatt av å skrive essays, og med tidsskriftene Vinduet og Vagant – som de ledende, hvor Bokvennen kommer et stykke bak, og hvor Agora er i sin egen divisjon, uforlignelig, og så alle de uavhengige tidsskriftene som Au petit Garage, Lasso, Bøygen, Fanfare m.m – er det åpning for Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen, for å nevne noen få unge, uten at jeg bryr meg om alder (de to førstnevnte kom av uforståelig grunner ikke inn på Morgenbladlisten over de ti beste forfatteren under 35), bare om en sjanger – essayet. (I parentes bemerket er Kari Løvaas god til å skrive essays, det samme er Per Qvale med sine miniessays, og rimsmeden og de lange-diktenes-poet Øyvind Rimbereids sakprosa).

Det er de unge forfatterne som skriver essays nå, både informale og formale, jeg har lyst til å skrive om.

Henning Hagerup. Foto: Rolf M. Aagaard
Henning Hagerup. Foto: Rolf M. Aagaard

Det er jo Vinduet (da Jan Kjærstad var redaktør til Audun Vinger, Kaja Mollerin og nå den skarpskodde Preben Jordal) og Vagant (helt for seg selv er Audun Lindholm som redaktør, og en hel bøling av forfatter og kritikere har vært innom Vagant; Henning Hagerup, Tone Hødnebø, Arve Kleiva, Pål Norheim, Susanne Christensen, Alf van der Hagen, Johann Grip, Torunn Borge, Espen Stueland) som har vært mentor for det unge norske essayet, for ikke å glemme Shafieians og Tenningens redaktør Morten Moi på Gyldendal.

Pål Norheims siste bok Oppdateringer (2014) er opphavlig løpende kommentarer fra Facebook, som overført til bok blir en mangesteders-dagbok fra Eidsvågneset, Oslo, Egypt, Tunis, Marrakech – ofte med aforismens tørrvittighet og kåseriets sjarmerende letthet. Dette er skrevet på toget 17. november 2013: «HVORFOR FACEBOOK ER REAKSJONÆRT? Fordi det (ved nærmere ettertanke) ikke så mye er en vital forlengelse av offentligheten som det er nasjonens nye nervesystem, mottakelig for alle slags pirringer. Mer Pavlov enn Platon, mer blodets hvisken enn Kant og Habermas, mer besvergelse enn besinnelse. Oppsummert: Én prosent refleksjon; nittini prosent reaktive, spontane impulser og digital vedovn.»
Tor Eystein Øverås har i bøkene Livet! Litteraturen! (2009), I dette landskapet (2012) og Hva er et essay? (2014) vært opptatt av nettopp essayet, men det er som kritiker (i Morgenbladet og Klassekampen – han ble årets kritiker i 2009; han har også vært redaktør av Vinduet 1998/1999) jeg kjenner ham best og som gjennomgående har skrevet mange reise-essays-brev til Vinduet. Han skriver beleilig, og det virker som han har et stort prosjekt – å reise verden rundt.

Shafieian-Mazdak_Foto-Magnus-Stivi-2
Mazdak Shafieian Foto: Gyldendal / Magnus Stivi

Mazdak Shafieian debuterte i 2006 med diktsamlingen Dyregravsmørke, i 2011 kom diktsamlingen Antwerpen, og i år kom essaysamlingen Det urgamle materialet. Han har også vært redaktør (sammen med Sigurd Tenningen) for tidsskriftet Au petit Garage, og redaktør (sammen med Jørn Sværen) for antologien Teologi (2012); det som er tråden i essaysamlingen (hvor han drøfter og skriver om ulike forfattere – alt fra Svein Jarvoll, Sadegh Hedajats, Elsa Gress, Mahmoud Dowlatabadi, Gisle Selnes og så videre) er den litterære kanon, og hva slags hukommelse danner kanonen, og ikke uten grunn referer han til Harald Blooms bok om Vestens litterære kanon – og det som er navet i den bloomske kanon, er William Shakespeare, og hans solsystem, som snart alle forfattere av betydning svever rundt i.
Shafieian har sine husguder (hvem har ikke det – Bloom mener at alle forfattere står på skuldrene til hverandre, slik Joyce er utenkelig uten gamle William) – og han er flink til å grave fram erfaringsrommene i de bøkene han skriver om. Han er rett og slett en ung forfatter som leser godt, og som kan tenke: «Heller enn å være noen bispestav eller målestokk, må essayet derfor være en vandringsstav – emblemet for en tenkemåte som ikke bare betrakter historien som en bok uten paginering, men som også forstår skriftkulturen som en serie bøker i konstant fare for å forvandles til andre bøker: Her vanner man de andres blomster og steller de andres gård, mens det er plantene i egen hage som slår ut i full blomst.»
De plantene «som slår ut i full blomst» uten å bli vannet, men som nærmest er selvvannende, må være Dowlatabadis bøker, ettersom han er kontroversiell i Iran, særlig hans trilogi fra 1990–2000 De gamles levde liv, som «tross sin språklige overflod i 20 år har vært ignorert av iranske kritikere». Shafieian parallellfører Dowlatabadi med Walter Benjamin: «Det er derfor Dowlatabadi – liksom en Benjamin – stadig vekk er ute etter å synliggjøre enkeltbegivenheter og bilder som ligger halvskjult i erindringens mørke rom, i håp om å frembringe et eneste lysskjær, et forklarelsens lys, mens det helhetlige bildet av fortidens farer forbi, for deretter å forsvinne i hukommelsens mange hull.»

Tenningen-Sigurd_Foto-Linn-Pedersen-2 copy
Sigurd Tenningen Foto: Gyldendal / Linn Pedersen

Sigurd Tenningen debuterte med novellesamlingen Gæa (2007), så kom Vevet (2010), og i år kom essaysamlingen Vegetasjonens triumf er total på Gyldendal. Tenningen er med i redaksjonen til Vagant og er kritiker i Morgenbladet; i forordet skriver han: «Essayene i denne boka tar utgangspunkt i en enkel påstand, nemlig at kunsten er stedet hvor mennesket blir synlig som natur». Like fullt må jeg kunne spørre: Hvor er denne naturen, eller hvor gir den seg til kjenne som natur? Gjennom flere bøker kommer Tenningen med lesninger som skal få oss til å fatte hva det er han prøver å fortelle.
Han bruker en neologisme for å understreke hva han mener om vår synliggjorde «natur»: Antropocen – «den menneskeskapte tidsalderen» – og det er nettopp den som står for fall etter å ha gitt jorden sitt tydelige avtrykk. Ifølge Dietmar Dath og i romanen Die Abschaffung der Arten er menneskeheten et tilbakelagt stadium. Tenningen skriver: «Romanen innledes med en samtale mellom øyenstikkeren Philomena og ‘den lærde’, aprikosduftende flaggermusen Izquierda. Mens de kikker på en film om soppdannelser, diskuterer venninnene menneskeslektens endelikt i livssyklusen ‘vegetative fase’».
Hvorfor er Antropocen synliggjøringen av vår natur? Som om oppfinnelsen av kikkert, mikroskop, elektroskop, termodynamikk, syntetisk biologi, nanoteknologi, genetikken er vår natur, og med et «antroposentrisk» avtrykk går verden til hundene siden vi, ifølge Peter Sloterdijk, mislykkes som dyr; vår karakter virker å være konstant utilpasset, og vår utilpassethet får oss til å oppfinne det som påfører den animalske verden skader.

Derav bokens tittel Vegetasjonens triumf er total. Det er planteriket som overtar (og hva skjer med dyrene, ettersom Kafka en gang påsto at det var håp for dyrene, men ikke for oss), fordi vi ikke har dyrenes natur, om vi da i det hele tatt har natur; nevrobiologien Alain Prochiantz skriver i Agora (1–2015) at sapiens er «av natur ein ikkje-natur» – han mener at vår hjerne på 1400 kubikkcentimeter er 900 for mye, vi kunne ha greid oss med 500. Så kanskje har Sloterdijk rett, og dermed også Tenningen: Vi er unaturlige.
Denne oversikten er litt vilkårlig (eller unaturlig, for å være i den prochiantzse terminologien); det er mange jeg kunne ha nevnt, men det rokker ikke ved den klare linjen fra tidsskriftene til de forfatterne som skriver essays nå. Det rokker heller ikke ved de tre forfatterne som jeg mener lyser på den norske essayhimmelen akkurat nå, og da skiller jeg ikke mellom det informale eller det formale; Hagerup, Shafieian og Tenningen blander disse essayistiske grepene, og greier å tenke på egen hånd. Der ligger deres styrke, eller for å si det med Arthur Schopenhauer (paragraf 270 fra boken Om det gode og det slette): «Men det er allikevel kun det som én først bare har tenkt for seg selv, som har virkelig verdi. Man kan nemlig inndele tenkerne i slike som fortrinnsvis tenker for seg selv og i slike som straks gjør det for andre. De første er de ekte […]».

 

Se også http://www.nytid.no/om-norske-essayister/  av Truls Lie fra juni 2015.

 


Sunde er essayist og forfatter.

---
DEL