Det muslimske brorskap og Vesten

I sin siste bok hevder Martyn Frampton at Det muslimske brorskap er en motsigelsesfylt organisasjon, men motsigelsene er også en del av suksessen den opplever.

Hans Henrik Fafner
Fafner er ny kritiker i Ny Tid.

The Muslim Brotherhood and the West. A History of Enmity and Engagement

Martyn Frampton

Belknap Press/Harvard University Press

USA

Ved en rundebordskonferanse om islamismen som ble holdt i Paris i 2005, hevdet den franske professoren Olivier Roy at vestlige ledere burde overveie hvordan de kan integrere islamister i det politiske systemet dersom disse er oppriktig interessert i reformer. Han argumenterte med at forsøk på å tøyle og marginalisere islamske grupper i Midtøsten inntil da hadde mislykkes. Dette var fire år etter 9/11, og verden var like splittet som den alltid hadde vært. I oktober samme år uttalte den daværende amerikanske presidenten, George W. Bush, at «islamsk radikalisme, i likhet med kommunismen, bærer i seg motsigelser som uvegerlig fører til fall». Denne påstanden kan selvsagt diskuteres, og på en måte er det nettopp dette Martyn Frampton gjør i sin nye bok. Som foreleser i moderne historie ved Queen Mary University i London gir han seg i kast med å beskrive de historiske relasjonene de egyptiske muslimbrødrene har vært en del av, og tegner et bilde som er fjernt fra det monolittiske inntrykket vi ofte har av vår tids islamisme. Dette er en bevegelse med mange elementer, og ja, iboende motsigelser er i stor grad en del av bildet, men i tilfellet Det muslimske brorskap er motsigelsene også en del av forklaringen på organisasjonens makt og overlevelsesevne.

En dyktig politisk spiller

Da Hassan al Banna grunnla Det muslimske brorskap i 1928, betraktet han sekularismen som det dødeligste våpen som noen gang var utviklet av europeere. Han oppfattet den som en utfordring for det islamske kjerneidealet tawhid – livets enhet som reflekterte det guddommeliges natur. Men al Banna var ikke antivestlig i og for seg; snarere ønsket han å ta i bruk det beste fra «Vesten», som han selv ofte identifiserte med moderniteten, og forsone dette med en islamsk holdning. Han er kjent for å ha sagt at «haram [forbudt, ifølge islam] film er haram, og halal [tillatt, ifølge islam] film er halal». Hans syn på verden reflekterte det han så rundt seg i Egypt i sin samtid. Landet var under britisk styre, og al Banna var svært bevisst den sosioøkonomiske, politiske og – ikke minst – kulturelle vestlige innflytelsen på det egyptiske samfunnet. Hans bevegelse var et signal om å våkne, et forsøk på å gjenopplive folkelig stolthet og selvbevissthet. Han var for eksempel ikke imot moderne teknologi, det som betød noe, var innhold.

Da Hassan al Banna grunnla Det muslimske brorskapet i 1928, betraktet han sekularismen som det dødeligste våpen som noen gang var utviklet av europeere.

Det muslimske brorskapet fremsto som en dyktig politisk spiller, og utviste en pragmatisme som for mange i Vesten syntes å være fremmed for islamske bevegelser. Under styret til Gamal Abdel Nasser og hans strategiske beslutninger knyttet til den kalde krigen, foretrakk muslimbrødrene i stor grad USA fremfor Sovjetunionen. Dette kan ved første øyekast virke underlig, men for muslimbrødrene var det viktig ikke å ha noe med det ateistiske Sovjet å gjøre. Amerikanerne, derimot, var et «bokens folk», og dermed akseptable på tross av feilaktige utenrikspolitiske holdninger til sionismen og andre regionale saker.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.