Det muslimske brorskap og Vesten

I sin siste bok hevder Martyn Frampton at Det muslimske brorskap er en motsigelsesfylt organisasjon, men motsigelsene er også en del av suksessen den opplever.
Hans Henrik Fafner
Fafner er fast kritiker i Ny Tid. Bosatt i Tel Aviv.
Email: fafner4@yahoo.dk
Publisert: 01.08.2018
The Muslim Brotherhood and the West. A History of Enmity and Engagement
Forfatter: Martyn Frampton
Belknap Press/Harvard University Press, USA

Ved en rundebordskonferanse om islamismen som ble holdt i Paris i 2005, hevdet den franske professoren Olivier Roy at vestlige ledere burde overveie hvordan de kan integrere islamister i det politiske systemet dersom disse er oppriktig interessert i reformer. Han argumenterte med at forsøk på å tøyle og marginalisere islamske grupper i Midtøsten inntil da hadde mislykkes. Dette var fire år etter 9/11, og verden var like splittet som den alltid hadde vært. I oktober samme år uttalte den daværende amerikanske presidenten, George W. Bush, at «islamsk radikalisme, i likhet med kommunismen, bærer i seg motsigelser som uvegerlig fører til fall». Denne påstanden kan selvsagt diskuteres, og på en måte er det nettopp dette Martyn Frampton gjør i sin nye bok. Som foreleser i moderne historie ved Queen Mary University i London gir han seg i kast med å beskrive de historiske relasjonene de egyptiske muslimbrødrene har vært en del av, og tegner et bilde som er fjernt fra det monolittiske inntrykket vi ofte har av vår tids islamisme. Dette er en bevegelse med mange elementer, og ja, iboende motsigelser er i stor grad en del av bildet, men i tilfellet Det muslimske brorskap er motsigelsene også en del av forklaringen på organisasjonens makt og overlevelsesevne.

En dyktig politisk spiller

Da Hassan al Banna grunnla Det muslimske brorskap i 1928, betraktet han sekularismen som det dødeligste våpen som noen gang var utviklet av europeere. Han oppfattet den som en utfordring for det islamske kjerneidealet tawhid – livets enhet som reflekterte det guddommeliges natur. Men al Banna var ikke antivestlig i og for seg; snarere ønsket han å ta i bruk det beste fra «Vesten», som han selv ofte identifiserte med moderniteten, og forsone dette med en islamsk holdning. Han er kjent for å ha sagt at «haram [forbudt, ifølge islam] film er haram, og halal [tillatt, ifølge islam] film er halal». Hans syn på verden reflekterte det han så rundt seg i Egypt i sin samtid. Landet var under britisk styre, og al Banna var svært bevisst den sosioøkonomiske, politiske og – ikke minst – kulturelle vestlige innflytelsen på det egyptiske samfunnet. Hans bevegelse var et signal om å våkne, et forsøk på å gjenopplive folkelig stolthet og selvbevissthet. Han var for eksempel ikke imot moderne teknologi, det som betød noe, var innhold.

Da Hassan al Banna grunnla Det muslimske brorskapet i 1928, betraktet han sekularismen som det dødeligste våpen som noen gang var utviklet av europeere.

Det muslimske brorskapet fremsto som en dyktig politisk spiller, og utviste en pragmatisme som for mange i Vesten syntes å være fremmed for islamske bevegelser. Under styret til Gamal Abdel Nasser og hans strategiske beslutninger knyttet til den kalde krigen, foretrakk muslimbrødrene i stor grad USA fremfor Sovjetunionen. Dette kan ved første øyekast virke underlig, men for muslimbrødrene var det viktig ikke å ha noe med det ateistiske Sovjet å gjøre. Amerikanerne, derimot, var et «bokens folk», og dermed akseptable på tross av feilaktige utenrikspolitiske holdninger til sionismen og andre regionale saker.

Da Anwar Sadat tok over som egyptisk leder i 1970, så også han potensialet i brorskapet og fremsto som «den troende presidenten», selv om han hadde varme relasjoner til Vesten. På denne måten klarte Sadat å utnytte kraften i religionen til å styrke sin egen posisjon, og muslimbrødrene spilte med. Til gjengjeld fikk de en ny grunnlov som fastslo at islam var Egypts offisielle religion, og proklamerte sharia som en kilde til lovgivning. Denne tilsynelatende sameksistensen med sekularismen kom under press i andre halvdel av 1970-årene, da Saddam Husseins prosess med «kontrollert liberalisering» stoppet opp. Hendelsene i 1977 viste seg å være avgjørende. Starten av året var preget av opprør mot økte matvarepriser, noe som gjorde Sadat enda mer bestemt på å definere regimet sitt ved utenrikspolitiske bragder. I november samme år reiste han til Jerusalem, en reise som førte til fredsavtalen med israelerne. I oktober 1981 ble imidlertid Sadat myrdet av islamister.

Skaper både frykt og støtte

Men pendelen svingte tilbake. Den nye egyptiske presidenten – Hosni Mubarak – gjeninnførte i store trekk den uoffisielle avtalen som hadde eksistert under Sadat, og Det muslimske brorskap fikk igjen økt innflytelse. Men det var utfordrende tider. 1979 kan sies å være det viktigste enkeltåret i den brede islamske bevegelsens nyere historie. Den iranske revolusjonen endret mye, og to andre begivenheter – opprøret ved den store moskeen i Mekka og den sovjetiske intervensjonen i Afghanistan – hadde skapt nytt fiendskap mellom sekularisme og islamisme. Det muslimske brorskap hadde etablert seg som en bastion for antiestablishmentholdninger, og holdt likevel fast ved sin reformistiske ikkevoldsstrategi. Dette gjorde det mulig for lederen av brorskapets parlamentariske gruppe, Muhammed Morsi, å besøke den amerikanske ambassaden i Kairo i kjølvannet av 9/11 for å gjenta sin avvisning av terrorisme, samtidig som andre nøkkelspillere i brorskapet også fordømte Al Qaida-angrepene.

Dagens vestlige oppmerksomhet på fundamentalisme kan derfor slå to veier når det gjelder muslimbrødrene.

Dagens vestlige oppmerksomhet på fundamentalisme kan derfor slå to veier når det gjelder muslimbrødrene. På den ene siden stimulerer den til frykt for «krisekultus» og antivestlige holdninger; på den andre kan brorskapet betraktes som det moderate utslaget av den større fundamentalistiske bølgen. Dette kan nettopp ses som kjernebudskapet i denne viktige boken. 

Kommentarer