Det mørke kontinentet

Hvor utilgjengelig – eller åpent – kan et menneskes indre liv bli for andre?

Tore Næss
Lege og magister i filosofi.

Den 51 minutter lange dokumentarfilmen Icon portretterer en psykiater og en psykiatrisk institusjon på landsbygda i dagens Sibir. «Hvor finner vi menneskets sjel?» spør psykiateren i begynnelsen av filmen. Er det i hjertet? Eller i hjernen? Eller et annet sted?

Store deler av filmen er lange sekvenser der filmkamera er flue på veggen mens dagliglivets gjøren og laden utspiller seg på den psykiatriske institusjonen. Blikket på pasientene er hundre prosent usentimentalt – de psykisk syke verken idealiseres eller fremstilles på noen sykeliggjørende måte. I sekvensene prater pasientene med hverandre, eller de aktiverer seg selv motorisk og verbalt, slik vi er vant til å se at personer med tunge psykiatriske diagnoser gjør. Undertiden krangles og sloss det, og scener der enkelte av pasientene hjelper pleiepersonalet med å utøve vold og tvang fungerer lett sjokkerende for den utenforstående seer.

Bildene fra Sibir på 2010-tallet er i seg selv eksotiske. Bygninger, landskap, klesdrakter, fauna og maskiner likner ikke det vi omgir oss med i Norge i dag. Scenografien kan til forveksling likne fotografiene fra Sovjetunionen vi så i o-fagsbøkene på 1980-tallet.

Den skjulte verdenen. Midt oppi dette mylderet som fremvises innendørs og utendørs på den psykiatriske institusjonen, vandrer den gamle psykiateren rundt med gråsprengt hår og en påtrengende ro. Vi hører ham småprate med pasientene. Han er mild samtidig som han stiller dem konfronterende spørsmål. «Hva mener du med at dette er et forferdelig sted? Det er god mat her, og pleiepersonalet er flinke og vennlige. Fortell meg hvorfor du mener at dette er et dårlig sted?» Og litt senere i dialogen: «Så du mener at du er frisk? Hvordan har det seg at du har havnet her da?»

Parallelt med de passive observerende scenene som utgjør mesteparten av filmens spilletid, løper det en annen tråd som dels kaster lys over de situasjonene vi får se fra institusjonen, dels fremstille et budskap angående filmens tema. I denne tråden hører vi psykiaterens indre stemme der han reflekterer over hva psykisk sykdom er generelt, og hvordan dette kaster lys over kropp/sinn-problemstillingen spesielt. Psykiaterens refleksjoner er enkle, nærmest dagligdagse, men likevel presise og forståelige. At pasientens indre verden er skjult og kun tilhører pasienten, er et hovedtema som diskuteres på ulike måter. Pasientens drama, hennes håp og frykt, foregår i denne skjulte verdenen. Slik blir pasienten ensom og isolert, hans eller hennes liv utspiller seg bare delvis sammen med andre mennesker.

Er så situasjonen noe bedre for «vanlige» friske? Eller er de like isolerte? Lever de også først og fremst i sine fantasier? Et sted i filmen forteller psykiateren oss at psykisk syke forakter friske mennesker; friske tar nemlig ikke seg selv – og dermed heller ikke livet – på alvor. Det gjør derimot den psykotiske pasient – han forholder seg til sine sanseinntrykk, sine tanker og sine ideer med et absolutt alvor, uavhengig om ideene er sanne eller falske; om tankene er konstruktive eller destruktive; eller om sanseinntrykkene kommer fra reelle hendelser i den ytre fysiske verden eller er et produkt av egen fantasi.

Psykiateren forteller oss at psykisk syke forakter friske mennesker; friske tar nemlig ikke seg selv – og dermed heller ikke livet – på alvor.

Et indre fellesområde. Filmens fortellermessige hovedgrep – det observerende, langdryge blikket på pasientens dagligdagse situasjoner – illustrerer og understreker psykiaterens hovedpoeng om at den sykes indre liv er utilgjengelig for andre enn pasienten selv. Når vi ser pasientene med sin mimikk, motorikk og omstendelige handlinger skjønner vi at det er noe vi ikke forstår, at det er noe som er skjult for oss. Med de «friske» forholder det seg annerledes: Vi kan i større grad forstå en frisk person gjennom å studere det vedkommende foretar seg. Den indre verden som epistemologisk sett er skjult for alle andre enn personen selv, er fortsatt tilgjengelig på en annen måte – det er en allment forståelig overensstemmelse mellom det som foregår på det indre plan og det personen foretar seg i den ytre verden. Sosialt gjenkjennelige handlinger og allmenngyldig mimikk og motorikk blir knagger som andre mennesker kan bruke for å sette seg inn i et menneskes sted. Slik kan den indre verden bli et fellesområde. Hos den psykotiske pasient er denne forbindelsen obskur.

Til tross for at filmen vant en pris på Krakow Film Festival i mai i år, er jeg ikke sikker på om jeg umiddelbart vil anbefale den til andre. For meg har det vært mer givende å skrive om filmen enn det var å se den. Jeg satte stor pris på det filmatiske og billedmessige, likeledes innblikket i en psykiatrisk institusjon på landsbygda i dagens Sibir – en helt fremmed verden jeg aldri ellers ville ha sett. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at filmskaperen ikke har gjort særlig mye mer enn å henge seg på psykiateren og følge denne noen timer rundt omkring i institusjonen. Filmen er langdryg og repeterende. Jeg skulle gjerne sett noe mer konstruktivt, noen tydeligere grep, et tydeligere og mer vågalt budskap. Noen hypoteser, rett og slett.

---
DEL