Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Det milde, vanlige og tamme

François Jullien’s Unexeptional Thought
Forfatter: Arne de Boever
Forlag: Rowman & LIttlefield, (Storbritannia)
KINA / Via sinologen François Jullien avdekker Arne de Boever blinde flekker, farlige fordommer og avgjørende mentalitetsforskjeller i møtet mellom øst og vest.

Den som vil forstå verden i dag, særlig med blikket vendt mot fremtiden, må prøve å forstå Kina. Men hvordan forstår vi en milliard menneskers fem tusen år gamle kultur uten tilgang til språket deres? Vi må vende oss til oversettelser og formidlere, til sinologien, som tar på seg den vanskelige oppgaven å tilgjengeliggjøre den kinesiske kulturen og tenkemåten. Men kan vi stole oversettelsene, formidlingene?

Vestens versjon av Kina risikerer å bli overdrevent gjenkjennelig – eller bli gjort til et rent ornament, en eksotisk klisjé. Målet må være å vinne tilbake blikket for Kinas genuine fremmedhet.

Med de Boevers François Jullien’s Unexeptional Thought får leseren kinesisk tenkning dobbelt filtrert gjennom kritiske nyanseringer og forbehold. Resultatet av denne omhyggelige undersøkelsen er en fruktbar flertydighet. Det at tankematerialet blir stående åpent for tolkning, skjerper interessen. Kinas mentale profil blir gjort flerdimensjonal, den fremstilles som et tankelandskap snarere enn som et enkelt relieff.

Det genuint underlige

Etter å ha fullført sine filosofistudier forlot Jullien Frankrike i 1975 og levde i Kina, Japan og Hongkong. Han har skrevet over 30 bøker, der han i et slags intellektuelt diplomati tålmodig prøver å speile disse to kulturene i hverandre – for å få øye på det utenkte og usagte på begge sider. Istedenfor å søke det eksotiske vil Jullien frem til det eks-optiske: Med et ståsted i det fremmede skal vi se oss selv utenfra og føle oss frem til det som ligger i vår egen blindsone, eller slik det ukjente speiler det ukjente.

Negasjonene – slik som det usynlige og det uhørte – er kanskje i seg selv en gave fra kinesisk tenkning og dens taoistiske røtter, som legger vekt på fraværet fremfor nærværet.

Orientalismen Edward Said og andre har påpekt, der man gjør «Østen»s kulturer til «den Andre» – redusert til «Ikke-Vesten» – kan bare bli motvirket om vi gjør det vanskeligere for oss selv, ifølge de Jullien og de Boever. Målet er å vinne tilbake det genuint underlige i den kinesiske tenkningen.

Manipulerende effektivitet

Det «ueksepsjonelle» (nok en negasjon) som de Boever har gjort til sitt grep i boken, kommer frem på flere måter. Han påpeker blant annet at Vesten tenker historien i form av hendelser: historiens store menn, slag og avgjørende handlinger. Både når de skaper og fortolker historien, er den kinesiske tilnærmingen de stille forvandlingene, tilsvarende taoismens kjente bilde av regnet som huler ut en sten – eller planten som vokser. I krig som i fred gjelder det å gjøre minst mulig, og heller se hva som er i emning og hjelpe det frem, noe Jullien beskriver i sin Avhandling om effektivitet.

Det metaforiske om å hjelpe en plante til å vokse, ikke ved å presse den, men ved stillferdig å legge forholdene til rette, er uttrykk for en tilsynelatende frihet og respekt: Man skal «la de tusen blomster blomstre» som mål i seg selv.

Å ta vare på sin egen kropp, å pleie livet, er også å være entreprenør, å investere klokt og få en stor avkastning.

Uberegnelige anarkiske elementer hos befolkningen kan her paradoksalt bare tillates som en del av en plan. De Boever påpeker at den stillferdige manipulasjonen av omstendighetene kan bli et maktmiddel som gjør alt og alle til midler og objekter for total kontroll. At doktrinen om manipulerende effektivitet kan bli «morderisk», er også noe Jullien selv påpeker.

De Boever etterlyser en mer utviklet teori om den «kontraeffektivitet» som Jullien har antydet et behov for. Han etterlyser en dristigere politisk kritikk hos Jullien – vel vitende om at kritikk og forståelse lett kan komme i veien for hverandre.

«Gi næring til sitt liv»

Naturforståelsen fra taoismen utgjør likevel en dyp forskjell, som kan spores i kinesisk malerkunst. Her er landskapet fremherskende, mens nakne kropper, som er så sentrale i Vesten, langt på vei er fraværende.

 

Vestlig, gresk tenkning kretser rundt idealet, og kroppen og blir en legemliggjørelse av perfeksjonen – i seg selv forbilde for den perfekte etterligningen. I motsetning til slike aktmalerier forteller tåkete kinesiske landskaper med nesten formløse skikkelser i flagrende gevanter om noe annet: en verden i forvandling, der alt er på vei til å bli noe annet, en tummel av elementer og krefter der ingenting er permanent eller endelig.

Mens Vestens tenkning har gjort den nakne kroppen til et bilde på sannhet som noe slående og endegyldig, taler kinesisk kunst til en aksept av naturlige prosesser, alle tings relativitet og skiftende relasjoner. Om dette virker mindre spektakulært, så desto bedre, for det viser hvor besatt vi i Vesten er av det eksepsjonelle, forstått som uforanderlige og ideelle former.

Det underlige i kinesisk tenking kommer i de Boevers utlegning frem for alvor når vi for eksempel innser at det blasse og tamme (dan) i Kina har en positiv valør – noe Jullien understreker til fulle i boken In Praise of Blandness. De Boever finner et mønster i Julliens tenkning der det blasse og tamme – det vi kunne kalle det umerkverdige eller uanselige – kobler seg opp mot det velkjente taoistiske prinsippet wu wei: Det gjelder å følge strømmen, å opptre diskré på lag med usynlige krefter – slik kan du vinne frem uten å kaste bort krefter eller tiltrekke deg unødig oppmerksomhet.

Den samme «organiske» tenkningen finner de Boever i Julliens Vital Nourishment (2007), som tar utgangspunkt i den kinesiske tale- og tenkemåten der gjelder å «gi næring til sitt liv». Å ta vare på sin egen kropp, å pleie livet er også å være entreprenør, å investere klokt og få en stor avkastning – ikke ved en desperat innsats eller flaks, men ved å forstå kreftene som er i spill. Det finnes et element av domestisering og nettopp «temming» i denne favoriseringen av det milde, vanlige og tamme.

Den kinesiske dragen

Spørsmålet som står ubesvart i boken, er hvordan den taoistiske klokskapen, wu wei og det å følge strømmen forholder seg til ville og uregulerte markedskrefter. Kinas sindige, diskré og langsiktige tenkemåte er stadig mer implisert i dramatiske globale situasjoner og miljøproblemer. De gamle taoistiske analogiene mellom klok naturskjøtsel, politisk strategi og økonomi truer i dag med å slå sprekker.

De Boever åpner disse problemstillingene og utfordrer oss – sammen med Jullien selv – til å prøve å forstå indre spenninger i kinesisk tenkning. Hva kan tanketradisjonens uforløste motsetninger føre til i en verden som blir stadig mer preget av Kinas uutgrunnelige strategier? Boken forteller oss at den kinesiske dragen er en uforutsigbar kraft – effektiv i kraft av sine buktende og mangfoldige bevegelser.

Må Vesten lære av dette og legge fra seg sine tilstivnede idealer i møtet med Kina? Eller tvert imot holde på idealene vi har arvet fra antikkens filosofi som vår egen annerledeshet og dypeste identitet?



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Anders Dunker
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.

Se redaktørens blogg på twitter/X

Du vil kanskje også like