Det må kunne gå an å tenke nytt

Vi trenger en ny tilnærming til mennesker på flukt, mener kunstner og journalist Mona Bentzen. Sammen med den palestinske kunstneren Mutaz al Habbash skal hun ta i bruk kunst for å nå ut til folk.

Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

Asylinternatet på Trandum, som er Norges eneste lukkede forvaringsanstalt for utlendinger, har den siste måneden fått bred oppmerksomhet i norske medier. Den 15. mars, altså for snart fire uker siden, brøt det ut kraftige protester blant de innsatte på internatet. Mellom 50 og 60 av de innsatte gjorde skade på to av internatets avdelinger. Opprøret er det mest omfattende i internatets historie, og skal ifølge de innsatte selv skyldes misnøye med forholdene ved Trandum. «Det er mange som har spurt meg om Trandum er et fengsel eller ikke. Du vet sikkert hva et fengsel er – et fengsel er et sted du plasseres hvis du hvis du har gjort noe galt, hvis du har skadet noen eller er i besittelse av narkotika. De som sitter på Trandum, har ikke gjort noe galt, så Trandum er ikke et fengsel. Og sitter du i fengsel, vet du når du skal slippe ut og hvorfor du sitter der. Så på mange måter er Trandum verre enn et fengsel.» Mubarik Abedela kom til Norge som enslig, mindreårig asylsøker i 2009. Den snart 22 år gamle mannen tilbrakte til sammen 13 måneder på Trandum I 2013 og 2014. Nå taler han for en fullsatt sal på Litteraturhuset i Oslo under seminaret «Et kritisk blikk på Trandum», arrangert av Antirasistisk senter, om hvordan forholdene var mens han satt der. «Forholdene ved internatet er ikke bra. Vi er mennesker, men vi blir ikke behandlet på en menneskelig måte. Kroppsvisiteringer, kontroll, isolering og dårlig mat er en del av hverdagen. I tillegg er det vanskelig å leve i frykt for å sendes ut av landet. Det er en påkjenning,» sier Abedela til Ny Tid etter seminaret. Han ble løslatt etter åtte måneder ved internatet, men politiet anket løslatelsen. Dette førte til ti nye måneder ved Trandum. «Det handlet egentlig ikke om meg, men om forholdet mellom to land. Jeg tror norske myndigheter prøvde å holde meg på Trandum så lenge som mulig mens de prøvde å finne måter å sende meg ut på. Hadde de lykkes i dette, kunne man åpnet for flere tvangsreturer,» tror Abdela, som ble sittende på Trandum frem til oktober i fjor. Returavtale. Som 16-åring flyktet han fra Etiopia til Norge. Organisasjonen Human Rights Watch rapporterer at menneskerettighetssituasjonen i landet er problematisk. I 2009 innførte landet antiterrorlover som gjør det så å si ulovlig å kritisere landets myndigheter. Lovene begrenser også muligheten til å forbedre menneskerettighetssituasjonen i landet, da organisasjoner med mer enn ti prosent finansiering fra utlandet har forbud mot å jobbe med enkelte menneskerettighetsspørsmål.

«Vi håper særlig at de norske ungdomspolitikerne vil engasjere seg mer i asylspørsmål.» Mona Bentzen

I 2012 inngikk norske myndigheter en returavtale med Etiopia, som åpnet både for frivillige og tvangsmessige returer til landet. Men en juridisk uenighet mellom landene har så langt ført til at avtalen fremdeles ikke er fullstendig. Ifølge Justisdepartementet jobbes det aktivt for å få avtalen på plass. «Norge inngikk i 2012 en returavtale med Etiopia. Avtalens hovedfokus er på assistert (frivillig) retur, men det åpnes også for tvangsretur. I den første tiden etter inngåelsen av avtalen ble mye fokus lagt på å få i stand en velfungerende retur- og re-integreringsordning for etiopiere som ønsket å reise hjem. Dette systemet er nå vel etablert. Det arbeides med å få implementert avtalen i sin helhet, og vi har forhåpninger om at det skal la seg gjøre i løpet av våren,» skriver kommunikasjonsrådgiver Trond Øvstedal i en epost til Ny Tid. Så langt skal kun én person ha blitt tvangsreturnert fra Norge til Etiopia. «Jeg måtte flykte fra Etiopia fordi faren min var politisk aktiv. Dette gikk ut over familien, og etterlot meg og søsknene mine uten noe valg. I dag bor de i Dubai og Saudi-Arabia», forteller Abdela. Etter landets mangeårige statsminister Meles Zenawis død i 2012, fikk landet nytt lederskap – noe som skapte håp om bedre forhold for menneskerettighetene i landet. Men organisasjonen Human Rights Watch rapporterer om stadige menneskerettighetsbrudd og forsøk på å begrense muligheter til å uttrykke seg kritisk til landets regjering. I juli 2014 ble ni journalister og bloggere formelt tiltalt for brudd på landets antiterror-lover. I mai er det nytt valg i landet. Selv om norske myndigheter fremdeles jobber for å iverksette returavtalen som ble inngått i 2012, mener Abdella det er uforsvarlig å returnere mennesker til Etiopia. Han peker på den politiske situasjonen i landet som hovedgrunn til dette. «Det er veldig farlig å returnere folk til Etiopia. Gjør man det, har man ingen garanti for at det kommer til å gå bra. Regjeringen i landet respekterer ikke menneskerettigheter eller internasjonale lover – de gjør som de vil. Det er vanskelig å si hva som skal til for å få en endring i landet. Myndighetene i landet er kritiske til de som kommer tilbake, og mange blir fengslet. Myndighetene gjør hva de vil, det er ingen som hører deg skrike,» sier Abdela. Annerledes. «Vi trenger nye tanker om asylpolitikken, og hvordan vi tilnærmer oss mennesker på flukt,» sier kunstner og journalist Mona Betnzen. Andre påskedag i år etablerte hun, sammen med den palestinske kunstneren Mutaz Al Habbash og kunststudent Marie Skeie, et prosjekt som tar sikte på å formidle asyl og flyktningspørsmål på en mer multidisiplinær måte, der kunst og kreative uttrykksformer har en sentral plass. «Måten vi i dag behandler asylsøkere og flyktninger på, er ikke bærekraftig. I dag kan det virke som om det for politikerne handler mest om tall, når spørsmålet det burde dreie seg om, er hvordan forholdene er i landet de har flyktet fra. Det hjelper ikke å styrke grensene til Europa. Problemet er konfliktene og de som deltar i dem. Her har Norge et stort ansvar, både som våpeneksportør og som deltakende i militære oppdrag,» sier Bentzen. Hun mener manglende engasjement og manglende forståelse av flyktning- og asylspørsmål er et problem i Norge. «Inntrykket er at mange ikke forstår, eller ikke orker å engasjere seg i debatten om flyktninger, innvandring og asylsøkere. Sannheten er at vi som velgere har mer makt enn vi tror. Vi tar sikte på å nå ut til flest mulig for å motvirke denne trenden,» sier Bentzen. Målet med prosjektet er å gjøre informasjon og asylproblematikk mer tilgjengelig og forståelig – på tvers av fagområder og disipliner. Dette gjøres gjennom å invitere politikere, kunstnere, journalister, aktivister og andre interesserte til å samarbeide om å engasjere både politikere og mennesker på grasrotnivå. «Særlig håper vi at de norske ungdomspolitikerne vil engasjere seg mer i asylspørsmål. Det er de som skal ta fremtidens beslutninger i landet vårt. Vi mener at det å få i gang en dialog mellom tilskuer og formidler, kan engasjere på en annen måte enn det kampanjer kan,» sier Bentzen. På lengre sikt er målet å nå utenfor Norges landegrenser, og å være en alternativ informasjonskilde mot EU-organet Frontex, som samordner EU-landenes overvåkning og kontroll av sine grenser mot ikke-EU-land. Norge er i dag assosiert deltaker i Frontex.

«Det er betenkelig at Norge opererer med et system der mennesker rutinemessig fengsles uten å ha gjort noe galt.» Maria Wasvik

«Jeg opplever et Europa preget av redsel. Man snakker om at man oversvømmes av mennesker som er på flukt, men hvor sant er egentlig dette? Jeg etterlyser at man går inn i disse spørsmålene. Mangler vi landarealer? Er det snakk om manglende mulighet til å finansiere? Eller handler dette om frykten for andre kulturer? Vi regner med at det er flere der ute som tenker som oss. Etter hvert håper vi at dette blir bølge som kan skylle over hele Europa,» sier Bentzen. Kritikk. Det første utlendingsinernatet i Norge ble opprettet i 1999 utenfor Fornebu i Oslo. Det ble flyttet til Trandum ved Gardermoen flyplass i 2000. I 2004 ble driften av internatet overtatt av Politiets utlendingsenhet (PU) for å avlaste politiet. Før dette var det Oslo politidistrikt som hadde ansvaret for driften av internatet. Forholdene for både innsatte og ansatte ved Trandum har ved flere anledninger vært gjenstand for kritikk, både fra nasjonalt og fra internasjonalt hold. I 2006 rettet Europarådets komite for forebygging av tortur kritikk mot norske myndigheter for å ha manglende lovhjemmel i utlendingsloven for driften av internatet. Utlendingsinternatet har nå en egen forskrift, «forskrift om politiets utlendingsinternat» / «utlendingsinternatforskriften», som trådte i kraft samtidig som den nye utlendingsloven i 2010. «Menneskesynet vårt kan leses av hvordan vi behandler folk. Det er påfallende at regjeringens høye krav til returtall skal gå utover de menneskene som skal sendes ut av landet, og det er betenkelig at Norge opererer med et system der mennesker rutinemessig fengsles uten å ha gjort noe galt,» mener Maria Wasvik, rådgiver ved Antirasistisk senter. Hun har jobbet med asylrelaterte spørsmål siden 2009, og kjenner godt til forholdene ved interneringsmottaket. Under seminaret «Et kritisk blikk på Trandum utlendingsinternat» holdt hun presentasjonen «Trandum​ utlendingsinternat, kontroversielt i et tiår». Høye tall. I 2014 økte antall internerte asylsøkere som blir fengslet etter utlendingsloven §106, som også gjelder utvisning og bortvisning, med 70 prosent fra året før. Av de 4182 innsettelsene satt 963 personer på Trandum lenger enn en uke. 307 av de innsatte ved internatet var barn. Noen av de innsatte er utvist for kriminalitet, men de fleste interneres på bakgrunn av avslått asylsøknad og pålegg om forlate riket. «De materielle forholdene ved internatet er helt klart forbedret siden omleggingen i 2012 og i 2013. Likevel er det flere ting som må rettes opp for å sikre de innsatte en verdig levestandard,» mener Wasvik. I likhet med Abdela trekker hun frem bruk av primitive sikkerhetsceller, kroppsvisiteringer av de innsatte hvor de må kle av seg og stå over et speil, manglende psykisk helsehjelp, manglende aktivitetstilbud og ensidig mat som noen av problemene ved Trandum.​ «Med bakgrunn i den kritikken som nå har blitt rettet mot internatet, mener jeg det ville være hensiktsmessig å ta et steg tilbake og se på hvordan man kan løse dette på en helt annen måte. Mye av kritikken som nå har vært oppe, gjelder ting som enkelt lar seg rette opp, som for eksempel mat og aktivitetstilbud. Det er urovekkende at det ikke gjøres. Hvorfor har man ikke noe så enkelt som en kantine der, med litt mer matutvalg og variasjon? For å møte den systemiske kritikken må utlendingsinternatet og måten tvangsreturer gjennomføres på, legges om fullstendig,» avslutter Wasvik. Ny Tid har vært i kontakt med Politiets utlendingsenhet, men fikk ikke noen kommentar før saken gikk i trykk.

---
DEL