Det liberale dilemma
Publisert: 2018-10-01
Hans Skjervheim:
«Det liberale dilemma og andre essays»
Serien «Idé og tanke»
Grundt Tanum Forlag 1968
Hans Skjervheim blir neppe kanonisert i ortodokse SUF-kretser på grunnlag av sin nyutkomne essaysamling Det liberale dilemma. Det er i og for seg ingen tilstrekkelig anbefaling, men på bakgrunn av begrensningene i det autoriserte marxistisk-leninistiske kosthold er det et godt utgangspunkt.
Flere av artiklene i boken er trykt – og delvis debattert – tidligere; to av dem bygger på foredrag i Det norske studentersamfund. Det fulgte en lett forfjamset debatt da Skjervheim karakteriserte aktuelle strømninger som «revo-lusjonsromantikk», og hans rolle som venstrefløyens egen selvkritikk sto i fare da han forsynte en begjærlig borgerpresse med uttrykket «venstre-fascisme». I en viss forstand fikk man da et påskudd til å avvise problematikken ved å nekte å ta den opp eller ved å erklære den for «tilbakelagt». I en annen forstand bekreftet man nettopp dermed Skjervheims ankepunkter.
Boken inneholder også et nyskrevet essay. Det er det lengste, og viktigste: i første rekke et gnistrende klart og reflektert oppgjør med trosvissheten i den marxistisk-leninistiske ortodoksi. Men det ville være en primitiv forenkling å begrense bokens siktepunkt til dette. Den angår på mange måter grunnlaget for enhver reflektert politisk posisjon, og er derfor langt mer enn et ammunisjonslager i en parti-strid. Kritikken har adresse til to sider, sier Skjervheim i forordet: «på den eine sida er den retta mot den manglande sansen for dialektiske problemstillingar i tradisjonell liberal politikk og pedagogikk, på den andre sida er den retta mot den totaliserande marxistiske dialektikken som er altfor lettferdig i omgangen med den liberale problematikken.»
Utgangspunktet blir dermed tradisjonell liberalisme, og de problemene som oppstår når de liberale prinsippene absolutteres. Det liberale frihetsbegrep uttrykker en formal frihet, det har ingen substans utover individets prinsipielle rett til «fri utfoldelse», mens «tvang» begrenses til de åpenbare sider ved ytre formynderi. Det man da overser er at de liberale prinsippene selv kan fungere som maktmidler til å sikre de sterkeste kreftene – av «usynlig» økonomisk eller sosial art – herredømme over situasjonen. Liberalismen tjener da som slør over viktige maktforhold i samfunnet. Dette er greit nok, men det er bare den ene siden ved det …
Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?
