Det liberale dilemma

ORIENTERING OKTOBER 1968: Hans Skjervheims nye bok Det liberale dilemma og andre essays fortjener av nærliggende politiske grunner en viss utbredelse. Enkelte vil ta imot den med skjellsord, akkompagnere den med talekor, og gravlegge den med en lignelse eller en politisk sketsj. Andre vil erklære den for velkjent, stemple den som tilbakelagt, passé og således bekrefte dens kritikk. Noen vil mene at den nettopp derfor er en meget nyttig bok, skriver Øyvind Østerud  blant annet i sin omtale.

Østerud er professor i statsvitenskap ved Universtetet i Oslo.
Email: Oivind@nytid.no
Publisert: 2018-10-01

Hans Skjervheim:
«Det liberale dilemma og andre essays»
Serien «Idé og tanke»
Grundt Tanum Forlag 1968

Hans Skjervheim blir neppe kanonisert i ortodokse SUF-kretser på grunnlag av sin nyutkomne essaysamling Det liberale dilemma. Det er i og for seg ingen tilstrekkelig anbefaling, men på bakgrunn av begrensningene i det autoriserte marxistisk-leninistiske kosthold er det et godt utgangspunkt.

Flere av artiklene i boken er trykt – og delvis debattert – tidligere; to av dem bygger på foredrag i Det norske studentersamfund. Det fulgte en lett forfjamset debatt da Skjervheim karakteriserte aktuelle strømninger som «revo-lusjonsromantikk», og hans rolle som venstrefløyens egen selvkritikk sto i fare da han forsynte en begjærlig borgerpresse med uttrykket «venstre-fascisme». I en viss forstand fikk man da et påskudd til å avvise problematikken ved å nekte å ta den opp eller ved å erklære den for «tilbakelagt». I en annen forstand bekreftet man nettopp dermed Skjervheims ankepunkter.

Boken inneholder også et nyskrevet essay. Det er det lengste, og viktigste: i første rekke et gnistrende klart og reflektert oppgjør med trosvissheten i den marxistisk-leninistiske ortodoksi. Men det ville være en primitiv forenkling å begrense bokens siktepunkt til dette. Den angår på mange måter grunnlaget for enhver reflektert politisk posisjon, og er derfor langt mer enn et ammunisjonslager i en parti-strid. Kritikken har adresse til to sider, sier Skjervheim i forordet: «på den eine sida er den retta mot den manglande sansen for dialektiske problemstillingar i tradisjonell liberal politikk og pedagogikk, på den andre sida er den retta mot den totaliserande marxistiske dialektikken som er altfor lettferdig i omgangen med den liberale problematikken.»

Utgangspunktet blir dermed tradisjonell liberalisme, og de problemene som oppstår når de liberale prinsippene absolutteres. Det liberale frihetsbegrep uttrykker en formal frihet, det har ingen substans utover individets prinsipielle rett til «fri utfoldelse», mens «tvang» begrenses til de åpenbare sider ved ytre formynderi. Det man da overser er at de liberale prinsippene selv kan fungere som maktmidler til å sikre de sterkeste kreftene – av «usynlig» økonomisk eller sosial art – herredømme over situasjonen. Liberalismen tjener da som slør over viktige maktforhold i samfunnet. Dette er greit nok, men det er bare den ene siden ved det …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.