Det liberale dilemma

ORIENTERING OKTOBER 1968: Hans Skjervheims nye bok Det liberale dilemma og andre essays fortjener av nærliggende politiske grunner en viss utbredelse. Enkelte vil ta imot den med skjellsord, akkompagnere den med talekor, og gravlegge den med en lignelse eller en politisk sketsj. Andre vil erklære den for velkjent, stemple den som tilbakelagt, passé og således bekrefte dens kritikk. Noen vil mene at den nettopp derfor er en meget nyttig bok, skriver Øyvind Østerud  blant annet i sin omtale.

Østerud er professor i statsvitenskap ved Universtetet i Oslo.

Hans Skjervheim:
«Det liberale dilemma og andre essays»
Serien «Idé og tanke»
Grundt Tanum Forlag 1968

Hans Skjervheim blir neppe kanonisert i ortodokse SUF-kretser på grunnlag av sin nyutkomne essaysamling Det liberale dilemma. Det er i og for seg ingen tilstrekkelig anbefaling, men på bakgrunn av begrensningene i det autoriserte marxistisk-leninistiske kosthold er det et godt utgangspunkt.

Flere av artiklene i boken er trykt – og delvis debattert – tidligere; to av dem bygger på foredrag i Det norske studentersamfund. Det fulgte en lett forfjamset debatt da Skjervheim karakteriserte aktuelle strømninger som «revo-lusjonsromantikk», og hans rolle som venstrefløyens egen selvkritikk sto i fare da han forsynte en begjærlig borgerpresse med uttrykket «venstre-fascisme». I en viss forstand fikk man da et påskudd til å avvise problematikken ved å nekte å ta den opp eller ved å erklære den for «tilbakelagt». I en annen forstand bekreftet man nettopp dermed Skjervheims ankepunkter.

Boken inneholder også et nyskrevet essay. Det er det lengste, og viktigste: i første rekke et gnistrende klart og reflektert oppgjør med trosvissheten i den marxistisk-leninistiske ortodoksi. Men det ville være en primitiv forenkling å begrense bokens siktepunkt til dette. Den angår på mange måter grunnlaget for enhver reflektert politisk posisjon, og er derfor langt mer enn et ammunisjonslager i en parti-strid. Kritikken har adresse til to sider, sier Skjervheim i forordet: «på den eine sida er den retta mot den manglande sansen for dialektiske problemstillingar i tradisjonell liberal politikk og pedagogikk, på den andre sida er den retta mot den totaliserande marxistiske dialektikken som er altfor lettferdig i omgangen med den liberale problematikken.»

Utgangspunktet blir dermed tradisjonell liberalisme, og de problemene som oppstår når de liberale prinsippene absolutteres. Det liberale frihetsbegrep uttrykker en formal frihet, det har ingen substans utover individets prinsipielle rett til «fri utfoldelse», mens «tvang» begrenses til de åpenbare sider ved ytre formynderi. Det man da overser er at de liberale prinsippene selv kan fungere som maktmidler til å sikre de sterkeste kreftene – av «usynlig» økonomisk eller sosial art – herredømme over situasjonen. Liberalismen tjener da som slør over viktige maktforhold i samfunnet. Dette er greit nok, men det er bare den ene siden ved det Skjervheim kaller det liberale dilemma. For selv om man «avslører» liberalismen som inadekvat samfunnsforståelse, gjenstår problemet med å legitimere en bestemt politikk som bygger på innsikt i denne problematikken. Om man påviser at den liberale problemstilling «tvang kontra frihet» er fiktiv, at alternativet til den åpne makt er den skjulte og anonyme makt, har man ikke sagt noe om retningslinjene for en politikk utover den formale liberalismen. Og de eksplisitte retningslinjene er nettopp utgangspunktet for den klassiske liberale problematikken.

På bakgrunn av analysen av dette dilemma, argumenterer Skjervheim for to hovedsynspunkter:

For det første at det liberale dilemma hverken oppløses ved tilbakefall til den naive liberalisme eller ved åpen maktbruk etter en totalitær statsmodell. Det siste er ikke å «overskride» den liberale problematikken, men å suspendere den, vedta med makt å sette den ut av funksjon.

For det andre at det blir et sentralt spørsmål å vurdere muligheten av en full opphevelse av det liberale dilemma, av «menneskets herredømme over mennesket», i et framtidig sosialistisk samfunn. Hvis dette er et utopisk postulat grunnet på en trosakt, står Skjervheims anklage om revolusjonsromantikk innen deler av venstrefløyen sterkt.

Hva er så den konkrete betydningen av dette? Mange har nettopp oppdaget («for et par semestre siden») at de liberale idealer kan fungere som en ideologisk maskering av skjult maktbruk, at den absolutte toleranse sikrer det maktovergrepet som består i status quo, at den rike og vestlige verdens humanisme dekker over et økonomisk og politisk system som i realiteten impliserer et stille folkemord overfor den fattige verden. Dette er den anonyme makt, det «utvidede voldsbegrep», som Skjervheim selvsagt aksepterer: det er nettopp et nøkkelpunkt i hans analyse av det liberale dilemma.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.