Det liberale dilemma

På bakgrunn av analysen av dette dilemma, argumenterer Skjervheim for to hovedsynspunkter:

For det første at det liberale dilemma hverken oppløses ved tilbakefall til den naive liberalisme eller ved åpen maktbruk etter en totalitær statsmodell. Det siste er ikke å «overskride» den liberale problematikken, men å suspendere den, vedta med makt å sette den ut av funksjon.

For det andre at det blir et sentralt spørsmål å vurdere muligheten av en full opphevelse av det liberale dilemma, av «menneskets herredømme over mennesket», i et framtidig sosialistisk samfunn. Hvis dette er et utopisk postulat grunnet på en trosakt, står Skjervheims anklage om revolusjonsromantikk innen deler av venstrefløyen sterkt.

Hva er så den konkrete betydningen av dette? Mange har nettopp oppdaget («for et par semestre siden») at de liberale idealer kan fungere som en ideologisk maskering av skjult maktbruk, at den absolutte toleranse sikrer det maktovergrepet som består i status quo, at den rike og vestlige verdens humanisme dekker over et økonomisk og politisk system som i realiteten impliserer et stille folkemord overfor den fattige verden. Dette er den anonyme makt, det «utvidede voldsbegrep», som Skjervheim selvsagt aksepterer: det er nettopp et nøkkelpunkt i hans analyse av det liberale dilemma.

Hans poeng er imidlertid at denne innsikten ikke er noen tilstrekkelig begrunnelse for åpen «mot-vold», noen blankofullmakt til voldelig revolusjon. Den revolusjonære løsning er en dypt ansvarsløs løsning, hvis en ikke vurderer revolusjonens omkostninger mot omkostningene ved status quo, og risikoen for en enda verre tilstand mot mulighetene ved fredeligere midler.

Dette er ikke selvsagt i norsk debatt. Noen konkrete eksempler supplerer Skjervheim:

Norske «revolusjonære» har etterplapret Che Guevaras ord om å skape «to, tre, mange Vietnam». Hvis de skjønner hva de sier, er dette grotesk i sin fantasiløse kynisme. Ikke fordi det ikke kan finnes forhold i verden hvor status quo er det verste alternativ, men fordi det uttrykker et generelt prinsipp på vegne av andre. Og fordi det bygger på en utrolig undervurdering av status quo-maktenes voldspotensial. Hvis USA hadde oppfattet Vietnam-krigen som en alvorlig trusel, og ikke hatt politiske og militær-tekniske grunner til å trekke den ut, kunne de selvsagt knust hele landet på få timer. Som når «Black Power»-mannen Charles Hamilton tørt repliserer til norsk voldsentusiasme at oppfordring til gerilja i USA er det samme som å oppfordre den fargede befolkningen til å begå kollektivt selvmord; slik vi nettopp har sett SUF heroisk oppfordre den tsjekkoslovakiske befolkning til å la seg slakte ned. Det burde falle oss inn at slike vurderinger også kan ligge bak «revisjonistiske» kommunistpartiers skepsis overfor castroismens muligheter i Latin-Amerika. Og det er kanskje grunn til å tro at eksempelvis Franz Fanons revolusjonsoptimisme ville vært mer dempet om han hadde opplevd utviklingen i sitt eget Algerie etter en fullført voldelig kolonikrig.

Mitt poeng er at i den grad det er tvilsomt om eksplosjon i trykkeriet resulterer i et konversasjonsleksikon, om revolusjonen sikrer et fornuftig samfunn, har Skjervheim rett i karakteristikken «revolusjonsromantikk». Det betyr ikke det samme som å avvise revolusjonære løsninger som mulige midler blant andre. Men da er også spørsmålet om revolusjon er et pragmatisk spørsmål, og ikke et metafysisk prinsipp.

Sentrale sider ved problematikken i tilknytning til det liberale dilemma, behandler Skjervheim i kritikken av den ortodokse dialektiske materialisme, slik den særlig kan tilbakeføres til Lenin. Lenin suspenderer den liberale problematikken ved ideen om «proletariatets diktatur», samtidig som han fører en kraftig kamp mot alle tilløp til «fraksjonisme»: han opphever friheten til å øve kritikk av marxismen selv, eller av sin variant av den. Marxismen er sann, det som gjenstår er å anvende den ut fra riktig fortolkning. Lenins utgangspunkt kan dermed godt forstås i klerikale kategorier: trosgrunnlaget er gitt, men det trengs et presteskap til å gi de autoritative fortolkninger. Partiet er dette presteskapet. Det er nødvendig å lede massene, gi proletariatet en adekvat bevissthet om dets virkelige interesser til erstatning for dets faktiske, men falske, bevissthet, som ikke leder lenger enn til snever fagforeningspolitikk. Den adekvate klassebevissthet representeres dermed av partiet, som fortolker sitt diktatur som proletariatets sanne diktatur. At partiet dermed kan komme i motsetning til deler av det faktiske proletariatet, viste seg i den angsten for «fraksjonisme» og «revisjonisme» som blant annet ledet til knusningen av Kronstadtopprøret i 1921. Poenget er at «proletariatets diktatur» vanskelig kan utøves av proletariatet som sådant direkte. Det må i praksis utøves av en regjerende elite, som definerer seg som proletariatet, eller som uttrykk for dets sanne interesser. Det er nettopp når noen forkaster denne definisjonen, vi får angrepene på «fraksjonister», «revisjonister», «klasseforrædere». Ut fra en dogmatisk, ideologisk posisjon blir debatten enkel: den består i å måle avvik fra «marxismen-leninismen Mao Tse Tungs tenkning», og kamp om makten til å fortolke den for dermed å kunne skille fienden fra folket. For den som kritiserer selve posisjonen, representerer pr. definisjon fienden.

Den fremstillingen og kritikken Skjervheim gir av disse dypt autoritære elementene i den leninistiske «Diamat», angår også mindre forstenede posisjoner. Det er en oppfordring til kritisk refleksjon over selve utgangspunktet, ethvert utgangspunkt, for politisk aktivitet, og ikke bare kritisk analyse ut fra en postulert posisjon. Og den elementære åpenhet som består i å erkjenne muligheten for at andre kan ha rett og en selv ta feil. Derfor bør Skjervheim fremdeles få spille rollen som venstrekreftenes egen selvkritikk. En annen sak er at vi kanskje vil være uenig med ham i en rekke. konkrete politiske spørsmål. Han hevder at hans kritikk ikke gjelder en «avteologisert» sosialisme som aksepterer det liberale dilemma som et reelt dilemma, men bare oppfatter utopien som en generell retningslinje, en regulativ idé. De bemerkningene han har om fordelen ved det «pluralistiske samfunn», synes meg imidlertid temmelig intetsigende når det ikke fylles med et konkret politisk innhold. Formalt kan det bety et tilbakefall til den tradisjonelle liberalisme. Det er neppe meningen, men svaret ligger vel også utenfor bokens ramme.

Det liberale dilemma og andre essays fortjener av nærliggende politiske grunner en viss utbredelse. Hvis den blir lest, vil den bli møtt med ulike reaksjoner:

Enkelte vil ta imot den med skjellsord, akkompagnere den med talekor, og gravlegge den med en lignelse eller en politisk sketsj.

Andre, de avanserte, vil erklære den for velkjent, stemple den som tilbakelagt, passé og således bekrefte dens kritikk.

Noen vil mene at den nettopp derfor er en meget nyttig bok.