Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Det lekes med drager, med snø, med en grønn greinkvast, med knuste speilbiter eller en pinjata

LEK / Utstillingen til Francis Alÿs ved Copenhagen Contemporary verken forklarer eller definerer hva lek betyr. Den er snarere et arkiv over leker og danner forbindelseslinjer mellom mennesker på tvers av stedene vi kommer fra.

Videoinnstallasjon: Copenhagen Contemporary
Kunstner Francis Alÿs
Children’s Games 1999-2022

Det var tidlig morgen i oktober på hotellet ved Hovedbanegården i København, og jeg satt på en ergometersykkel på trimrommet. Skjermen ved styret tilbød meg å la sykkelturen gå langs en liten vei som snodde seg mellom nesten sorte lavendelåkre i Frankrike. Men filmen hengte seg opp på grunn av dårlig dekning. Jeg så opp og la merke til noen sprekker i en flis på veggen foran meg og oppdaget at sprekkene lignet et ansikt. Jeg måtte selv legge til nese og munn, men sprekken «tegnet opp» en hodeform, og håret og noe som kunne antyde et øye. Jeg så på ansiktet mens jeg tråkket på sykkelen, et «levende ansikt» som jeg fikk lyst til å snakke med. Jeg glemte filmen med veien langs lavendelåkrene som hadde hengt seg opp – og kjente på følelsen fra dagen før da jeg besøkte utstillingen til den belgiske kunstneren Francis Alÿs, Children’s Games 1999-2022, ved Copenhagen Contemporary. Både denne utstillingen og nå synet av sprekken i flisen vakte en fornemmelse av glede over spontan oppfinnsomhet.

Children’s Games 1999-2022

I to svære haller nærmest svever det skjermer hengende fra taket, med over tredve videoverk av barn som leker i ulike deler av verden – Mexico, Hongkong, Nepal, Sveits, Kongo, Irak, Jordan, Danmark, Afghanistan, Venezuela, Frankrike, Belgia, Marokko og Ecuador.

Barn som leker i ulike deler av verden: Mexico, Hong Kong, Nepal, Sveits, Kongo, Irak, Jordan, Danmark, Afghanistan, Venezuela, Frankrike, Belgia, Marokko og Ecuador.

Prosjektet har blitt til over tredve år på Alÿs’ reiser. Noen av filmene er fra krigsherjede land og flyktningleirer. Disse gir en annen inngang til stedene vi kjenner fra nyhetsreportasjer. De påminner oss om menneskets samarbeidsevne innenfor en felles ramme med fastsatte regler, som leken ofte er.

Barna venter på tur, følger med på hverandre og lytter oppmerksomt, det være seg i lek med en stein som skal kastes nærmest mulig en strek i sanden, eller i konkurransen der det er om å gjøre å treffe bruskorker med en planke. I andre filmer lekes det med drager, med snø, med en grønn greinkvast, med knuste speilbiter eller en pinjata. Ingen telefoner, ingen nettbrett. Bare barn i lek, ofte med andre barn. De bruker kroppen aktivt, til å hoppe strikk, ake, balansere, sparke en ball, holde dragen flyvende, løpe rundt og rundt i stolleken, slå ut handa som stein, saks eller papir.

Lyden fra de tredve skjermene

Noen av verkene er tidligere vist ved biennalen i Venezia, men dette er første gang alle verkene er samlet på et sted. Det høres. Lyden fra de tredve skjermene fyller de to hallene med latterhvin fra barn som aker, av føtter som løper, hopper, baller som treffer bakken, roping, og jeg tenkte først at jeg ikke kom til å klare å være der så lenge. Men snart glemte jeg lyden og forsvant langt inne i filmen om gutten i Kongo som dytter et hjul oppover restene fra et dagbrudd. Han jobber hardt med å skyve bildekket oppover grus og jord, og da han når toppen, legger han seg inn i dekket og ruller ned. Vel nede begynner han på nytt med det tunge arbeidet med å få dekket opp igjen. Den samme tålmodige investeringen av oppmerksomhet vises også i filmen med barna som arrangerer sneglekappløp. Sneglene får ulike krittfarger på huset, og da en av sneglene endelig kommer i mål, begynner det å regne, og krittfargene vaskes av sneglehusene. Natur møter kultur.

Videoinnstallasjon: Copenhagen
Contemporary
Kunstner Francis Alÿs
Children’s Games 1999-2022

Homo Ludens

I boken Homo Ludens: A Study of the Play- Element in Culture fra 1971 skriver den nederlandske filosofen Johan Huizinga om karakteristikkene ved lek. Det er gratis. Det er noe annet enn det vanlige livet. Det skaper orden. Det er ikke knyttet til materielle interesser. Og det er non-profitt. Han beskriver leken som en viktig aktivitet i levende kulturer, men han påpeker også at lek er eldre enn kulturen. Dessuten at dyrene ikke ventet på menneskene for å begynne å leke. Dyr inviterer hverandre til å leke via visse seremonier, de følger heller regler og har det gøy. Selv i den enkleste form for lek finnes det en mening, skriver Huizinga. I leken er noe «i spill». All lek betyr noe.

Arkiv over leker

Utstillingen til Alÿs ved Copenhagen Contemporary verken forklarer eller definerer hva lek betyr. Den er snarere et arkiv over leker og danner forbindelseslinjer mellom mennesker på tvers av stedene vi kommer fra.

Barn som aker, roper, føtter som løper, hopper, baller som treffer bakken …

Utstillingen påminner også om friheten som ligger i å fordype seg i noe utenfor seg selv, alene eller sammen med andre – som samsvarer med Huizingas tanker om lek.

Nedfelt i utstillingen ligger det en sterk humanisme og optimisme. Men mengden barn og omrisset som tegnes av livet de lever i det lille utsnittet vi ser på filmene, danner en subtil undertekst og reiser en sterk ansvarsfølelse hos meg som voksen tilskuer. Dypest sett vekker utstillingen, på lekent vis, alvorlige spørsmål om ansvar – for barna er fremtiden, og alle valg vi tar nå, påvirker deres liv.

 Ustillingen varer til 10.04.2023. Passer for barn og voksne i alle aldre. https://copenhagencontemporary.org/en/

Hanne Ramsdal
Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter.

Relaterte artikler