Det landskapet gir

Naturen går i dialog med poesien i Karin Hauganes siste diktsamling, der selve tiden er viktigste byggestein.

Kurt Sweeney
Sweeney er forfatter og litteraturkritiker.

Nye sonetter fra innsjøen

Karin Haugane

Gyldendal

Norge

Natur personifiserer seg i poesi. Eller sagt på en annen måte: Poeter slipper inn denne dimensjonen som i virkelighetens kontekst er språkløs. Karin Haugane bruker grepet nokså ofte i sin siste utgivelse Nye sonetter fra innsjøen: Hun gir ikke fugler eller planter stemme, men stemmen i diktene snakker både til fauna og flora (og klimaet), og oppretter en slags dialog med den delen av verden som er sperret ute fra språket. Hun signaliserer ofte i diktene hvorfor dette skjer, og hvordan det skaper poesi for henne. I sonett 62 skriver hun i de to siste strofene:

Naturen lindrer med en menneskehånd / Trærne og vannet og fjell og planter / Lukt av gran, det sildrer, jeg sanser // Her går jeg samtidig med rådyr og elg / Lytter til lyden forsvinner over myra / Holder i hånda di, står i ditt klarvær

«Landet» kan ses som selve sjangeren, sonetten, som strekker seg tvers over mange århundrer.

Én ting er behovet for lindring, som finnes hos de fleste. Noe annet er å identifisere lindringsakten med det vi språkvesener aldri når frem til – i hvert fall ikke gjennom språket. Men i en viss forstand forserer Haugane den eksistensielle barrieren mellom menneske og natur som språket representerer, noe som kan registreres i diktenes detaljer, som i sonett 46, første strofe: «Blåveis, du sto den våren og hver gang». I neste: «Vi stopper for å se deg ennå en gang.» Og neste: «Når du er gått ned i rota for all tid / Vil skjørheten din overføres til en ny / En plante noen vil stå og se skjelve». Hauganes personlige, intime tone med en plante balanserer på kanten til det banale. Men blåveisen har sin virkningshistorie her, en historie som uttrykker mysteriet så vel som fenomenet selv.

Dyrenes liv. Sonetten har også sin egen virkningshistorie – den strekker seg så langt tilbake som til 1300-tallet, til Petrarca, og går via Spencer, Shakespeare, Baudelaire og Rilke frem til dagens poeter som Seamus Heaney, Göran Sonnevi og Inger Christensen. Tradisjonen er sterk og tydelig – man gjenkjenner nesten like lett en sonett som en løvetann i veikanten. De fjorten linjene, delt opp i to kvartetter og to tersetter, fungerer som et slags visuelt skjelett; man ser en konkret struktur på boksiden. Og dette skaper forventninger.

Hauganes sonetter hører til denne tradisjonen, men på sine egne premisser. Det viktigste er innsjøen og omegnen rundt, to sterke og dominerende faktorer. Man får nesten følelsen av en overstyring fra naturens side, men kanskje det er bedre å kalle det innflytelse og påvirkning – blant annet fra dyr, gjerne i diktenes anslag, der de beveger seg, synger, flakser, summer, jakter, dreper, rauter, bryter inn i stillheten i landskapet og utløser den poetiske prosessen.

Tidens fylde. Og denne prosessen pågår kontinuerlig i disse omgivelsene, gjerne i de små og nære ting, som i sonett 44:

Bringebærene henger fullmodne / Markjordbærene langs veien til bommen / Hver gang jeg er her blir sommeren evig / Jeg tror at lengslene finner land for sitt

Dyr opptrer gjerne i diktenes anslag, der de beveger seg, synger, flakser, summer, jakter, dreper, rauter, bryter inn i stillheten i landskapet og utløser den poetiske prosessen.

«Landet» kan ses som selve sjangeren, sonetten, som strekker seg tvers over mange århundrer; det «evige» som prosessen som strekker seg gjennom et liv og gir bærene en eksistensiell og tidsmessig tyngde, som vel å merke bare finnes i det blikket som registrerer dem. Jeg finner en tanke her om samspillet mellom botanisk og menneskelig vekst, mellom botanisk og menneskelig tid, med andre ord bevisstheten som tilegner seg den botaniske vekstens tempo. En lineær, men også progressiv prosess, som peker mot noe man kunne kalle «tidens fylde». Hauganes sonetter åpner for denne fylden, og kanskje det skjer fordi fauna, flora og folk er likestilte organismer rundt innsjøen, en slags poetisk vernesone som ligger utenfor samfunnet. Og samfunnet nevnes sjelden, man fornemmer det egentlig bare som svak bakgrunnsstøy som aldri bryter forstyrrende inn i teks-
ten; nåtidens virkelighet er effektivt sjaltet ut, noe som virker som et konsekvent og bevisst valg.

Liv og dikt.  Dette valget slipper til tidsopplevelse på en konkret og radikal måte. I sonett 8 dukker en død mor opp fra vannet:

I lyset fra lykta hengt opp i ei bjørk / Vasker kjerringene bukser og sokker / Skrubber og skyller kjolen i elvas strøm / Jeg stiller meg i løvtreets små skygger // Lytter til skvalderet og bekkens tone / Hver gang jeg ser på elva fins mamma / Ser jeg de hvite oppløste hendene / Hører jeg fremmede stemmer hjemme

Settingen er som tatt rett ut av et Astrup-bilde; mødrene ved elvekanten og jentungen som betrakter dem. Jentungen ser sin egen fremtid – som kvinne, mor, husholder, evig opptatt med unger og tungt arbeide. At dette aldri vil skje, betyr lite for ladningen i diktet – det er en voksen, moden kvinne som ser livet i døden i kraft av strømmende vann fra en konkret elv. Tar man dette helt ut rent poetisk, så strømmer vannet gjennom henne slik det strømmet rundt moren mens hun sto midt oppi sin travle hverdag. Elven blir mer enn bare en metafor for tid, den personifiserer også den døde moren, løser henne ut i datteren. Bildet er like privat og pregnant som synet av blåveisen, men mer komplisert fordi moren har gitt henne livet. Og hun gir datteren råd i neste strofe:

Fauna, flora og folk er likestilte organismer rundt Hauganes innsjø, en slags poetisk vernesone som ligger utenfor samfunnet.

Hun sa om du ikke gir omsorg til barn / Fins ikke det lyset du ser over vannet / Blomster i enga, stjerna på himmelen

Men dette avslører også hva barna har gitt sin mor, hvilke sanser de skjerper, hvordan de åpner henne opp mot nye sammenhenger. Samtidig er det som om datteren litt motvillig anerkjenner sin poetiske åre, kanskje fordi det tok henne tid og krefter å oppdage den, og også verdsette den. Dette er helt klart blitt overført til Hauganes sonetter, som samlingens kanskje viktigste byggestein: en byggestein laget av tid.

---
DEL