Det kunstige livets rett


Forfatter Alex Garland regidebuterer med et fascinerende sci-fi-kammerspill om kunstig intelligens og ekte følelser.

Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 2015-04-07
Ex Machina
Regisør: Alex Garland
()

Lite kan som kjent være mer. Ikke minst er det gledelig å se gode science-fiction-filmer laget med relativt enkle midler, som Duncan Jones’ Moon (2009) og Gareth Edwards’ Monsters (2010), da de minner oss om at sjangeren er mer avhengig av solide grunnideer enn av avanserte spesialeffekter. Når den britiske forfatteren Alex Garland nå debuter som filmregissør, er det også med en slik film.

Ex Machina introduserer oss for den unge programmereren Caleb (Domhnall Gleeson) idet han blir plukket ut til å tilbringe en uke med datakonsernets leder, den berømte teknologiutvikleren Nathan (Oscar Isaac fra Inside Llewin Davis). Caleb fraktes dermed med helikopter til et isolert forskningssenter langt ute i Alaskas ødemark, hvor det først synes som om den eksentriske gründeren oppholder seg helt alene. Etter at Caleb har signert en omfattende taushetserklæring, får han vite at Nathan har utviklet en robot med kunstig intelligens – og at hans oppgave i den påfølgende uken er å utføre en «Turing Test» på den. For dem som ikke har sett Morten Tyldums film om mannen bak denne testen, dreier den seg om å finne ut om en maskin kan tenke – eller snarere imitere tanker – på en så avansert måte at et menneske ikke vil kunne avsløre at det er en maskin. Maskinen det er snakk om heter Ava, og er utstyrt med menneskelige hender, føtter og ansikt. Bortsett fra dette avslører et metallisk kroppsdeksel og gjennomsiktige partier med ledninger og annen elektronikk at hun er en robot.

Ava gestaltes av svenske Alica Vikander, med en besnærende kombinasjon av sensualitet og unaturlighet. Forsiktige, men samtidig grasiøse bevegelser vitner om en imponerende kroppsbeherskelse fra skuespillerens side, som trolig har kunnet dra nytte av sin bakgrunn som danser i sin rolletolkning. I tillegg får Vikander hjelp av noen overbevisende spesialeffekter, som ytterligere understreker Avas kunstighet.

Original og kopi

Gjennom daglige samtaler med intervjuobjektet sittende på den andre siden av en glassvegg (det er vanskelig ikke å få assosiasjoner til Clarice Starlings møter med den umenneskelige Hannibal Lecter i Nattsvermeren), forsøker Caleb å lære den fascinerende skapningen å kjenne. Samtidig prøver også Ava å bli kjent med ham – og etter hvert gir hun inntrykk av å ville være mer enn en venn. Hennes opphavsmann, som etter hvert fremstår som en slags …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?

Abonnement kr 195/kvartal