Det kunstige livets rett

Forfatter Alex Garland regidebuterer med et fascinerende sci-fi-kammerspill om kunstig intelligens og ekte følelser.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ex Machina. Regi: Alex Garland, foto: Rob Hardy Lite kan som kjent være mer. Ikke minst er det gledelig å se gode science-fiction-filmer laget med relativt enkle midler, som Duncan Jones’ Moon (2009) og Gareth Edwards’ Monsters (2010), da de minner oss om at sjangeren er mer avhengig av solide grunnideer enn av avanserte spesialeffekter. Når den britiske forfatteren Alex Garland nå debuter som filmregissør, er det også med en slik film. Ex Machina introduserer oss for den unge programmereren Caleb (Domhnall Gleeson) idet han blir plukket ut til å tilbringe en uke med datakonsernets leder, den berømte teknologiutvikleren Nathan (Oscar Isaac fra Inside Llewin Davis). Caleb fraktes dermed med helikopter til et isolert forskningssenter langt ute i Alaskas ødemark, hvor det først synes som om den eksentriske gründeren oppholder seg helt alene. Etter at Caleb har signert en omfattende taushetserklæring, får han vite at Nathan har utviklet en robot med kunstig intelligens – og at hans oppgave i den påfølgende uken er å utføre en «Turing Test» på den. For dem som ikke har sett Morten Tyldums film om mannen bak denne testen, dreier den seg om å finne ut om en maskin kan tenke – eller snarere imitere tanker – på en så avansert måte at et menneske ikke vil kunne avsløre at det er en maskin. Maskinen det er snakk om heter Ava, og er utstyrt med menneskelige hender, føtter og ansikt. Bortsett fra dette avslører et metallisk kroppsdeksel og gjennomsiktige partier med ledninger og annen elektronikk at hun er en robot. Ava gestaltes av svenske Alica Vikander, med en besnærende kombinasjon av sensualitet og unaturlighet. Forsiktige, men samtidig grasiøse bevegelser vitner om en imponerende kroppsbeherskelse fra skuespillerens side, som trolig har kunnet dra nytte av sin bakgrunn som danser i sin rolletolkning. I tillegg får Vikander hjelp av noen overbevisende spesialeffekter, som ytterligere understreker Avas kunstighet. Original og kopi. Gjennom daglige samtaler med intervjuobjektet sittende på den andre siden av en glassvegg (det er vanskelig ikke å få assosiasjoner til Clarice Starlings møter med den umenneskelige Hannibal Lecter i Nattsvermeren), forsøker Caleb å lære den fascinerende skapningen å kjenne. Samtidig prøver også Ava å bli kjent med ham – og etter hvert gir hun inntrykk av å ville være mer enn en venn. Hennes opphavsmann, som etter hvert fremstår som en slags IT-nerdeutgave av Dr. Frankenstein eller Dr. Moreau, kan sågar opplyse Caleb om at han har konstruert en åpning mellom Avas ben som kan gi henne seksuell nytelse. Og når Ava først er gitt tilnærmet menneskelige følelser, hvorfor skal ikke disse inkludere ulike former for tiltrekning? Caleb blir imidlertid advart om at Ava – som kan oppfatte de mest subtile tegn på at folk lyver – kan tenkes å utnytte hans tiltakende svakhet for henne. Spørsmålet er om Avas følelser er like kunstige som hennes intelligens, eller om imitasjonen av livet kan sidestilles med den ekte varen. Parallelt med at Ava og Caleb nærmer seg hverandre,, øker filmens spenning i takt med usikkerheten om hvem som egentlig manipulerer hvem. Ex Machina er en klaustrofobisk, tankevekkende og effektivt fortalt sci-fi-thriller med mange velkonstruerte vendepunkter. Garlands sympati ligger gjennomgående vel så mye hos maskinen som hos menneskene, i en film som både handler om hva det vil si å være menneskelig – og om ethvert livs kamp for sin videre tilværelse. Klassiske problemstillinger. Etter at Danny Boyle filmatiserte hans roman The Beach i 2000, har Garland skrevet manuskriptet til filmene 28 dager senere (2002), Sunshine (2007), Never Let Me Go (2010) og Dredd (2012). Med sin klonetematikk er Never Let Me Go (basert på Kazuo Ishiguros roman) den nærmest beslektede med Garlands originalskrevne Ex Machina. Det er likevel vel så naturlig å sammenlikne filmen med Spike Jonzes Her (2013), med sin skildring av en mann som forelsker seg i et operativsystem. Men man kan også velge å gå helt tilbake til Fritz Langs Metropolis (1927). Listen over relaterte filmer er nemlig svært lang, noe som først og fremst skyldes at Ex Machina tar for seg noen klassiske problemstillinger innen science fiction – som ikke har blitt mindre interessante etter hvert som virkelighetens teknologi har utviklet seg.

Spørsmålet er om Avas følelser er like kunstige som hennes intelligens, eller om imitasjonen av livet kan sidestilles med den ekte varen.

De mest åpenbare referansene er trolig Steven Spielbergs A. I. Artificial Intelligence fra 2001 (som tok utgangpunkt i et uferdig filmprosjekt Stanley Kubrick påbegynte tidlig på 70-tallet) og Ridley Scotts Blade Runner fra 1982 (basert på Philip K. Dicks roman Do Androids Dream of Electric Sheep? fra 1968). Begge utforsker såkalte androider eller roboters tilegnelse av menneskelige følelser, og de eksistensielle konsekvensene av å vite at man er en menneskeskapt maskin som endatil kan skrus av. Mest overlappende tematikk finnes likevel i Blade Runner, da denne i tillegg tar opp androidenes ønske om selvstendighet og frihet. Når Caleb i Ex Machina på et tidspunkt skjærer seg i armen for å forvisse seg om at han ikke selv er en robot, er det nærmest som et ekko av usikkerheten i Blade Runner om hvorvidt den androidejaktende hovedkarakteren Deckard er et ekte menneske. Mennesket som gud. Til tross for manglende incentivordning her i landet, er samtlige av eksteriørscenene i Ex Machina innspilt i Valldal på Sunnmøre, med en ikke ubetydelig norskandel i staben. I tillegg til stemningsskapende bilder av naturen her, tjener det særegne landskapshotellet Juvet som Nathans forskningssenter når dette ses utenfra. Alex Garland har definitivt fått mye ut av relativt få midler ved å gjøre god bruk av disse omgivelsene og la resten av filmen utspille seg i stilfulle interiører skapt i Pinewood Studios. Filmens tittel spiller på begrepet Deus ex machina (det siste ordet uttales «makina»), som direkte oversatt betyr «gud fra maskinen». Betegnelsen stammer fra antikkens greske tragedier, hvor det refererte til guder som plutselig grep inn for å løse vanskelige eller umulige situasjoner i dramaet. I praksis skjedde dette ved at skuespillere som gestaltet gudene mekanisk ble senket ned på scenen, et virkemiddel som ble sterkt kritisert av autoritetene Aristoteles og Horats. Siden er begrepet blitt ensbetydende med usannsynlige eller internt ulogiske løsninger på narrative problemer som gjerne dukker opp ut av det blå. Slikt er det imidlertid fint lite av i Alex Garlands koherente og smart konstruerte fortelling. I det opprinnelige uttrykket representerer altså maskinen en gud. I filmen er det derimot mennesket som forsøker å gjøre seg til gud ved å skape liv – men det er ikke nødvendigvis gitt at mennesket er den allmektige i konfrontasjon med den tenkende maskinen. Om man velger å lese tittelens «Ex» på engelsk, hinter den nemlig om roboten Avas aller sterkeste motor: ønsket om å fri seg fra å være noens maskin, og isteden skape sitt eget liv.

---
DEL