Det kulturelle fredsarbeidet

Kan man egentlig sikre freden gjennom kulturarbeid? Fra Arendal til Bogotá snakkes det om fredskultur. 

Under Arendalsuken 15.–20. august presenterte flere fredsorganisasjoner et forslag om å etablere et fredsdepartement i Norge. Dette er noe mange fredsgrupper har jobbet med lenge. Tittelen på forslaget som ble sirkulert i tusenvis av eksemplarer i Arendal, lyder: «Freden trenger et budsjett, en plan og en freds-
kulturminister.» Utgangspunktet er at fredsbevegelsen ønsker en ny diskusjon om opprettelse av et norsk fredsdepartement, som en konkretisering av behovet for nasjonalt arbeid for ikkevolds- og fredskultur. Man ønsker et skifte fra en forsvars- og krigskultur til en bærekraftig fredskultur. Her forstås fredskultur som en motvekt til militarisme, en sivilisering av sikkerhetspolitikken og ikke minst forebyggende tiltak mot vold og væpnet konflikt.

Internasjonalt er det også en bevegelse for sentralisering av staters fredsarbeid gjennom etablering av fredsdepartementer. Global Alliance for Ministries and Infrastructers for Peace ble grunnlagt i 2005, og har hittil avholdt seks internasjonale konferanser om tematikken. Alliansen består av fredsgrupper i omtrent 50 land. Hittil er det bare fire land som har etablert egne fredsdepartementer: Costa Rica, Nepal, Salomonøyene og Papua Ny-Guinea. I tillegg har Sør-Sudan, Kirgisistan og Filippinene etablert former for fredskontorer på regjeringsnivå (se http://gamip.org). Denne type sentralisering av staters fredsrelaterte oppgaver bidrar til at fredsarbeid blir mer synlig i politikken. Hvis man tar sikte på å etablere fredskultur gjennom landsomfattende fredsundervisning, etablering av større systemer for mekling eller liknende, kan departementstanken være hensiktsmessig.

En avgjørende byggesten. Når man går fra våpenhvile til fredsavtale, som eksempelvis Colombia gjør i disse dager, er det særlig viktig å definere det som skal til for at konflikten ikke blusser opp igjen. Dette innebærer at man må å ha et fast blikk på det å etablere en fredskultur. En fredskultur er i denne sammenhengen en kultur der konflikter mellom individer, grupper og stater håndteres og løses ved hjelp av ikkevoldelige metoder som dialog, forhandling, mekling og rettsavgjørelser. Det er vanskelig å se for seg noen helhetlig fredsavtale som ikke legger føringer for nettopp dette.

I fredsavtalen for Sør-Sudan fra august 2015 heter det eksempelvis at partene er «firmly committed to end the culture of the use of force, as a means of settling differences and misunderstanding and to promoting a culture of peace and dialogue». Denne typen intensjon kan være intuitiv og enkel å uttrykke i en avtaletekst. Når den fredskulturen som omtales her skal operasjonaliseres i fredsbyggingsfasen etter væpnet konflikt, blir det hele langt mer komplisert. Det er her konfliktsensitiv bistand og proaktivt fredsarbeid nedenfra blir avgjørende. Når om lag hver tredje fredsavtale som inngås, faller fra hverandre innen fem år, er det som oftest på grunn av manglende innsats på nettopp disse feltene.

Fredskultur på FN-nivå. På FN-nivået har man fremforhandlet både deklarasjon, resolusjoner og arbeidsprogrammer for fredskultur. Dermed vet vi også en del om hva som er gangbar mynt når fredskultur skal defineres internasjonalt. I FN-deklarasjonen om fredskultur fra 1999 heter det at fredskultur er et sett av verdier, holdninger, tradisjoner og adferdsmønstre som begrenser vold og bidrar til dialog og samarbeid. Som i så mange FN-kompromisser forutsetter fredskultur støtte til prinsipper som statssuverenitet og territoriell integritet så vel som menneskerettigheter, likestilling, pluralisme og demokrati. Uansett er fredskultur klart definert som ikke-diskriminerende, ikkevoldelig og inkluderende.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here