Det kulturelle fredsarbeidet

Kan man egentlig sikre freden gjennom kulturarbeid? Fra Arendal til Bogotá snakkes det om fredskultur. 

Alexander Harang
Harang er styreleder i Norges Fredslag.

Under Arendalsuken 15.–20. august presenterte flere fredsorganisasjoner et forslag om å etablere et fredsdepartement i Norge. Dette er noe mange fredsgrupper har jobbet med lenge. Tittelen på forslaget som ble sirkulert i tusenvis av eksemplarer i Arendal, lyder: «Freden trenger et budsjett, en plan og en freds-
kulturminister.» Utgangspunktet er at fredsbevegelsen ønsker en ny diskusjon om opprettelse av et norsk fredsdepartement, som en konkretisering av behovet for nasjonalt arbeid for ikkevolds- og fredskultur. Man ønsker et skifte fra en forsvars- og krigskultur til en bærekraftig fredskultur. Her forstås fredskultur som en motvekt til militarisme, en sivilisering av sikkerhetspolitikken og ikke minst forebyggende tiltak mot vold og væpnet konflikt.

Internasjonalt er det også en bevegelse for sentralisering av staters fredsarbeid gjennom etablering av fredsdepartementer. Global Alliance for Ministries and Infrastructers for Peace ble grunnlagt i 2005, og har hittil avholdt seks internasjonale konferanser om tematikken. Alliansen består av fredsgrupper i omtrent 50 land. Hittil er det bare fire land som har etablert egne fredsdepartementer: Costa Rica, Nepal, Salomonøyene og Papua Ny-Guinea. I tillegg har Sør-Sudan, Kirgisistan og Filippinene etablert former for fredskontorer på regjeringsnivå (se http://gamip.org). Denne type sentralisering av staters fredsrelaterte oppgaver bidrar til at fredsarbeid blir mer synlig i politikken. Hvis man tar sikte på å etablere fredskultur gjennom landsomfattende fredsundervisning, etablering av større systemer for mekling eller liknende, kan departementstanken være hensiktsmessig.

En avgjørende byggesten. Når man går fra våpenhvile til fredsavtale, som eksempelvis Colombia gjør i disse dager, er det særlig viktig å definere det som skal til for at konflikten ikke blusser opp igjen. Dette innebærer at man må å ha et fast blikk på det å etablere en fredskultur. En fredskultur er i denne sammenhengen en kultur der konflikter mellom individer, grupper og stater håndteres og løses ved hjelp av ikkevoldelige metoder som dialog, forhandling, mekling og rettsavgjørelser. Det er vanskelig å se for seg noen helhetlig fredsavtale som ikke legger føringer for nettopp dette.

I fredsavtalen for Sør-Sudan fra august 2015 heter det eksempelvis at partene er «firmly committed to end the culture of the use of force, as a means of settling differences and misunderstanding and to promoting a culture of peace and dialogue». Denne typen intensjon kan være intuitiv og enkel å uttrykke i en avtaletekst. Når den fredskulturen som omtales her skal operasjonaliseres i fredsbyggingsfasen etter væpnet konflikt, blir det hele langt mer komplisert. Det er her konfliktsensitiv bistand og proaktivt fredsarbeid nedenfra blir avgjørende. Når om lag hver tredje fredsavtale som inngås, faller fra hverandre innen fem år, er det som oftest på grunn av manglende innsats på nettopp disse feltene.

Fredskultur på FN-nivå. På FN-nivået har man fremforhandlet både deklarasjon, resolusjoner og arbeidsprogrammer for fredskultur. Dermed vet vi også en del om hva som er gangbar mynt når fredskultur skal defineres internasjonalt. I FN-deklarasjonen om fredskultur fra 1999 heter det at fredskultur er et sett av verdier, holdninger, tradisjoner og adferdsmønstre som begrenser vold og bidrar til dialog og samarbeid. Som i så mange FN-kompromisser forutsetter fredskultur støtte til prinsipper som statssuverenitet og territoriell integritet så vel som menneskerettigheter, likestilling, pluralisme og demokrati. Uansett er fredskultur klart definert som ikke-diskriminerende, ikkevoldelig og inkluderende.

I FN-språket om fredskultur tillegges også menneskets evne til samarbeid og vår evne til å endre perspektiv stor vekt. Som det heter i UNESCOs formålsparagraf: Siden krig starter i menneskers sinn, er det også i menneskers sinn at forsvaret for freden må etableres. UNESCO er også det FN-organet som har fått fredskultur som sitt spesifikke arbeidsfelt. Det finnes flere nasjonale fredskulturprogrammer rundt om i verden, og som oftest er de initiert herfra. Siden denne FN-organisasjonen også har utdanning og forskning på agendaen i tillegg til kultur, er det relativt kort vei fra fredsforskning og fredsundervisning til fredskultur i deres arbeid. UNESCO har etablert mange former for partnerskap med sivilsamfunn i tillegg til de statlige samarbeidskanalene, som vanligvis går gjennom utdannings- og forskningsdepartementer. Hvis man virkelig ønsker å bidra til fredskultur internasjonalt, er UNESCO altså et naturlig sted å starte.

Kunst som virkemiddel. I skrivende stund etableres en ny fredskulturgruppe i Norges fredslag. Primus motor i dette er Kari Anne Næss, som har bred erfaring med bruk av teater i praktisk konflikthåndtering. I denne gruppen blir også bruken av scenekunst i fredsarbeid et hovedfokus. Ved å spille ut en konflikt på teater kan man gi publikum mulighet til delta som konflikthåndterere, ved at publikum inviteres til å instruere skuespillet frem mot en løsning av konflikten. Gjennom forumteater og tilsvarende metodikk kan publikum introduseres for både konfliktteori, mekling og fredsundervisning. Dette har vist seg særlig virkningsfullt i arbeid med mangfold og integrering.

På samme måte som for militær marsjmusikk bør også fredskulturelle kunstuttrykk forstås som noe mer enn ren underholdning.

På samme måte som for militær marsjmusikk bør også fredskulturelle kunstuttrykk forstås som noe mer enn ren underholdning. Det dreier seg om meningsbærende kunst som fostrer en viss type holdninger og verdier hos publikum. Når årets største fredskonferanse Disarm! A climate for peace avholdes i Berlin fra 30. september til 3. oktober, bidrar også artister og kunstnere. Mange artister liker å bidra på slike fredspolitiske tilstelninger selv om de ikke proklamerer fredspolitikk i sin kunst. Om uttrykket oppleves fredskulturelt relevant, føler artisten seg som ofte også hjemme på en fredspolitisk scene. Større artistfellesskap som jevnlig bidrar på slike fredstilstelninger, som International Committee of Artists for Peace, samles heller om en enkeltsak enn et fredspolitisk program. Dette henger sammen med kunstneres ønske om å uttrykke noe allment menneskelig i en egendefinert kontekst heller enn å virke som et politisk mikrofonstativ.

Den anerkjente norske dokumentaristen og fredsaktivisten Deeyah Khan delte noen svært interessante betraktninger om hvordan kunst kan legge til rette for dialog under Safemuse-konferansen i Harstad tidligere i år. Et av hennes hovedpoenger er at kunst kan overskride de fleste mellommenneskelige barrierer. Derfor kan også kunst skape nye rom for dialog. Det utfordrende i kunstuttrykket bidrar også i dette, da det å provosere har en tendens til å bringe oss nærmere hverandre. Siden fredsarbeid ikke nødvendigvis handler om å minimere konflikter, men heller om å håndtere konflikter konstruktivt, er Khans poeng svært relevant for fredskulturelt arbeid.

Se også våre andre fredssaker om Colombia: «Norge som garantist i fredsforhandlinger» og  Terje Dragseth om litteraturfestival i Medellin.

---
DEL