Det kulturelle bindemiddelet

Stillheten

ROMAN: DeLillo iscenesetter en slags allmenn, paranoid tilstand, en mistenksomhet som har global rekkevidde.

(Translated from Norwegian by Google Gtranslate)

Don DeLillos romaner krymper stadig i omfang. Det er lang vei fra Underworld på over åtte hundre sider til høstens bok Stillheten på knappe 126 sider. I et intervju sier forfatteren at formatet skyldes alder, det vil si at han jobber senere enn før.

Men han skriver også for teater, og mens man leser romanen, kan man tenke scenisk: Det er mye dialog, og teksten veksler også mellom to kammerspill som etter hvert føyer seg sammen til en setting. I det første sitter paret Jim og Tessa på flyet fra Paris til New York, der skal de se tv-overføringen av Super Bowl hos venneparet Diane og Max, og der fysikklæreren Martin også er til stede. Flyet får systemsvikt og nødlander på flyplassen. Samtidig, hos Max og Diane i New York, forsvinner tv-bildet, og alle skjermer blir svarte. Snart forsvinner også strømmen, og man har blackout over hele byen. Martin gir kineserne skylden og kaller det en selektiv apokalypse, et angrep på det amerikanske nettet. For leseren er det også lett å tenke at angrepet er igangsatt av en fremmed makt, Kina, Russland, Iran eller andre, ikke minst fordi det her i Norge nylig ble avslørt dataangrep mot både Sykehuset Innlandet og Stortinget.

Et gigantisk tv-gjestebud

DeLillo iscenesetter en slags allmenn, paranoid tilstand, en mistenksomhet som har global rekkevidde i dag. Som enkeltperson er man aldri helt sikker på hva som foregår i dagens offentlige rom, hvem som styrer begivenhetene, hvor disse som styrer, befinner seg og hva slags motiver de har. DeLillo får dette tydelig frem i reaksjonene hos de fem – eller mangelen på reaksjoner: De er opplært, instruert og på et dypere nivå manipulert til å holde masken og ikke få panikk selv når livsviktige ytelser som elektrisitet og informasjonsstrøm forsvinner – og selve infrastrukturen som hele samfunnet er basert på, står i fare for å kollapse.

DeLillo kaller denne krisetilstanden et litterært fenomen, en hypotetisk situasjon som han fant interessant og derfor skrev ut som en kortroman. Man aner linjer og forbindelser til andre verk, Sartres klaustrofobiske stykke For lukkede dører, Dekameronen – som Boccaccio lot utspille seg midt i svartedauen, til og med Platons Symposium, som i utgangspunktet er et drikkegilde, et gjestebud.

De fem i den mørklagte leiligheten i New York har preg av arketyper.

- annonse -

Men Super Bowl er også USAs svar på finalene i Champions League og fotball-VM, en kamp som samler hele nasjonen til et gigantisk gjestebud rundt tv-apparatene, det er både moderne gladiatorkamp og mega-sportsshow – og kanskje det eneste som samler landet på tvers av klasse, rase, etnisitet og religion.

Når denne fellesnevneren som alle med eller uten sportsinteresse må forholde seg til denne ene dagen i året, bokstavelig talt forsvinner fra tv-skjermen, forsvinner også det kulturelle limstoffet som også disse fem i romanen definerer seg i forhold til. De får ikke panikk, men de begynner å tvile, de mister troen på det de selv sier – en tro på språkets klisjeer som gir dem kontakten med og forbindelsen til virkeligheten, den kommersielle og virtuelle tilværelsen de har eksistert i så langt.

Imperiets fall

DeLillo kunne skrevet et stort epos ut av denne eksistensielle krisetilstanden. Han kunne utbrodert en langtrekkende, dyptloddende dystopi over det amerikanske imperiets fall og totalkollaps. Han kunne vist katastrofen som sprer seg på kryss og tvers av hele landet idet infrastruktur og vitale samfunnsfunksjoner klapper sammen og befolkningen kastes ut i borgerkrig. Det ligger i kortene. Det ligger latent i store deler av befolkningen, som siden koronapandemien satte inn, har handlet våpen som aldri før. Men en dystopi i full skala hadde gått imot DeLillos egen tendens. Ved å krympe romanene sine får han sagt mer. Han får sagt så mye som det er mulig å si om tilstanden her og nå i et samfunn som befinner seg på kanten. Ikke på kanten av hva, men på kanten.

Foto: pixabay

The Silence, DeLillos egen tittel, sier mye mer enn den norske tittelen, Stillheten, som er for vag, for passiv, den signaliserer noe lyrisk, idyllisk, uberørt. DeLillo antyder selve kanten ved å sitere Einstein i boken, der han sier: «Jeg vet ikke hva slags våpen som vil bli brukt i tredje verdenskrig, men fjerde verdenskrig kommer iallfall til å bli utkjempet med treklubber og stein.»

Her sier DeLillo på en måte mer enn han er villig til å si i intervju om boken, han overlater til atomfysikeren Einstein å visualisere fremtiden. Vitenskapsmannen bak atombomben får innta rollen som profet som anslår hvilken retning sivilisasjonen tar – mot en før-sivilisatorisk verden. Dette er den samme verden som et hav av dystopiske filmer, romaner og tegneserier allerede har tegnet opp i konkrete detaljer for et marked som aldri blir mett på nye versjoner av apokalypsen i Det gamle testamente.

Kammerspillet

Men DeLillo faller ikke for den fristelsen. Han holder seg til kammerspillet til siste side. De fem i den mørklagte leiligheten i New York har preg av arketyper, litt som karakterene i Becketts stykker. De sier mye, men ikke om hvem de er, hvor de kommer fra, eller hvorfor de står akkurat der på verdens scene. De er styrt dit, men vet ikke av hvem. De føler en trussel nærme seg, men vet ikke fra hvilken retning den kommer. De kan ikke se fremtiden, og snakker derfor om fortiden, for å fylle tiden, samtidens real time som de bare venter i – noe som gjør dem passive og i ytterste konsekvens også maktesløse, handlingslammede.

Ved å krympe romanene sine får han sagt mer.

Det er symptomatisk at Max, som gambler og satser store penger på Super Bowl hvert år, også avslutter romanen: Han sitter foran den svarte tv-skjermen og venter på at noe skal skje, at bildet og kampen kommer tilbake så han igjen kan forstå ting, alt rundt seg, alt inni seg, som amerikaner, som gambler, som sportsidiot, som arketyp som forventer årets store ritual, elleve mann på hvert lag som stormer mot hverandre, slår hverandre ned, vinner eller taper penger og ære, utfører spillet, den store settingen i den lille, pluss den lange stillheten etterpå. Dette vil tausheten, mens man venter.

Kurt Sweeney
Litteraturkritiker.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte

En landbrugsklynge – et topmoderne industrielt kompleks

MAD: Problemet er adgangen til mad. Alle skal spise for at leve. Skal vi spise, må vi købe. For at købe, må vi arbejde. Vi spiser, fordøjer, og skider.

Dydens diktatur

KINA: Kinas kommunistparti praler i dag med, at det er i stand til at genkende enhver af landets 1.4 milliarder borgere inden for få sekunder. Europa må finde alternativer til den stigende polarisering mellem Kina og USA – mellem et statsligt overvågende diktatur og den liberalistiske individualismes hensynsløse selvudlevelse. Måske en form for anarkistisk samfundsorden?

Protest kan koste deg livet

HONDURAS: Nina Lakhanis farlige søken etter sannheten bak drapet på miljøaktivisten Berta Cáceres ender opp i flere spørsmål enn svar.

Det kulturelle bindemiddelet

ROMAN: DeLillo iscenesetter en slags allmenn, paranoid tilstand, en mistenksomhet som har global rekkevidde.

Kreativ ødeleggelse

SØPPEL: Norge er ikke rigget for tekstilsortering. Selv om vi sorterer søppel, er vi ikke i nærheten av steder i Japan, som kan resirkulere i 34 ulike kategorier. Der er målet at kommunene ikke sitter igjen med noe avfall – og uten søppelbiler!

Kontrollsamfunnet og det uregjerlige

SENMODERNE: Mennesker i dag får mer og mer kontroll over omgivelsene – men mister kontakt med verden. Hvor går grensen for målinger, kvalitetssikringer, kvantifiseringer og byråkratiske rutiner?